KETIL LINDSETH, partner og rådgiver i First House. Innfelt; faksimile fra Dagbladet.

Arild Grande mente NRK var for trege. Men bør en stortingspolitiker mene noe om det?

KOMMENTAR: First House-partner Ketil Lindseth spør hvor grensene går før hva en politiker skal mene noe om.

  • KETIL LINDSETH, partner og leder for avdelingen for samfunn og politikk i First House

Opprinnelig publisert på FirstHouse.no. 

Jeg anerkjenner stortingspolitikeres rett og plikt til å utforme allmenkringkasterrollen.

Men klokkeslett for sending og kanalvalg er redaksjonelle valg.

Hvor klokt er det da at eiere av NRK, som stortingspolitikerne Arild Grande (AP) og Kårstein Eidem Løvaas (H), blander seg inn i disse vurderingene?

En av de tingene jeg lærte som statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet under ledelse av Bjarne Håkon Hanssen var hvilke saker en politiker kunne stikke nesen sin borti.

Hanssen sa en gang til meg da jeg var ung og litt ivrig: «som politiker er det like viktig å vite når politikken slutter, som når den begynner».

Hva mente han med det?

Jo, når man er politiker, og spesielt stortingsrepresentant eller statsråd, er fristelsene mange.

Man blir invitert til å mene noe om mye og mangt. Derfor er det greit å ha gjort seg opp noen tanker av prinsipiell karakter om hvor politikken starter og slutter.

Som politiker er jobben å være nettopp det: politiker. Det høres kanskje enkelt og banalt ut, men av og til kan det være en vanskelig balansegang.

En politiker er i utgangspunktet en lekmann, og dermed ingen ekspert. Det vil si at det er ikke politikerne som i utgangspunktet skal føre stortingsmeldingene eller utredningene i pennen, man skal etterspørre dem og angi retning for veivalgene som skal tas.

Det er fagfolk i departementer, direktorat og underliggende etater som kommer med de faglige anbefalingene som de politiske veivalgene baserer seg på.

Når man som helseminister får anbefalinger som å styrke kreftomsorgen på norske sykehus, så kan det være naturlig å foreslå for regjeringen å styrke budsjettpostene for disse områdene i arbeidet med statsbudsjettet.

Man går ikke inn på det enkelte sykehus og bestemmer hvor mange leger og sykepleiere som skal være på den enkelte avdeling. Det må ledelsen på det enkelte sykehus bestemme.

Det er viktig at man som politiker er bevisst på hvor grensen for utøvelsen av sin egen makt går.

Gjentatte og vedvarende overtredelser av grenselinjene vil på sikt kunne svekke troverdigheten til politikken.

Samtidig vil det utfordre ansvars- og rolledelingen i forhold til embetsverket, fagdirektoratene og de institusjonene politikerne er satt til å forvalte.

Det som fikk meg til å dvele over viktigheten av dette temaet var da jeg denne uken leste en sak på Dagbladet.no som problematiserte at NRK som allmenkringkaster var for seint ute med å dekke den tragiske fredagskvelden i Paris.

Om hvorvidt det var en gal redaksjonell prioritering av NRK eller ikke, det ønsker jeg å overlate til fagfolk i redaksjonene og i NRKs egne organer å mene noe om.

Det jeg vil rette oppmerksomheten mot, er de tydelige politiske ytringene som fremkom om NRK-redaksjonens faglige prioriteringer.

Arbeiderpartiets kultur- og mediepolitiker Arild Grande uttaler følgende til Dagbladet.no:

- Fredag var det tydelig at TV 2 tok sitt allmennkringkasteransvar på alvor og rapporterte direkte fra terroren. Jeg vil gjerne ha en forklaring fra NRK på hvorfor det tok så lang tid for dem å gjøre det samme.

Høyres kulturpolitiker Kårstein Eidem Løvaas responderte så med følgende:

- Det er viktig at NRK nå evaluerer det som skjedde, for det var veldig stor forskjell på NRK og TV 2s reaksjon denne kvelden. Jeg deler bekymringen til Arild Grande.

La meg starte med å si at generelt bør politikere, etter mitt syn, være forsiktige med å kritisere eller komme med uttalelser som kan oppfattes som begrensende i forhold til mediers redaksjonelle frihet.

Dette bør kanskje spesielt gjelde for NRK.

Som politiker kan mene noe om rammevilkår, inntekter og plassering av hovedkontor, men alt som har med de redaksjonelle valgene bør ikke medlemmer av Stortinget eller regjeringen for den saks skyld, mene noe om.

NRK er staten sin kanal, og NRKs integritet er avhengig av at det er et vanntett skille mellom politikken og de redaksjonelle valgene kanalen foretar.

Derfor bør ikke stortingsrepresentanter i ledende posisjoner mene så mye om de redaksjonelle valgene.

En kritikk som det Grande her framfører kan ikke oppfattes som så mye annet enn en innblanding i NRKs redaksjonelle
prioriteringer.

Man kan jo se for seg en situasjon hvor Schibsteds ledelse (som blant annet eier VG) hadde kritisert VG for å ha mangelfull dekning av en tilsvarende sak.

Da ville nok svært mange redaktører, og sikkert også politikere, ha reagert kraftig på det som med rette hadde blitt oppfattet som en utidig innblanding i den redaksjonelle friheten.

Jeg anerkjenner Arild Grande og Kårstein Eidem Løvaas rett som politikere til å mene noe om allmenkringkasterrollen og NRKs viktige og særegne samfunnsrolle.

Min intensjon er derfor ikke å henge ut disse to politikerne på noen som helst måte, men ved å ytre seg offentlig slik de her har gjort, inviterer de samtidig til refleksjon rundt hvor politikken begynner og hvor den slutter.

Min vurdering er at Grande og Eidem Løvaas her har beveget seg inn på det som må være redaktøren og redaksjonens domene, og at de dermed har trådt over grensen for hva en politiker bør mene noe om.

Til toppen