Stormen kulturhus i Bodø - innfelt faksimile av den nå PFU-felte kommentaren.

Avisa Nordland felt for manglende imøtegåelse på Strøksnes-kommentar

- Et karakterdrap, ble det uttalt i PFU-møtet. Men redaktørene ville ikke felle avisa.

Avisa Nordland ble torsdag felt i PFU for en kommentarartikkel fra Morten Strøksnes med en rekke beskyldninger mot navngitte personer i Bodø - som ble satt på trykk uten at personene fikk samtidig imøtegåelse. 

Klagen var sendt inn fra kulturhusdirektør Rolf Cato Raade, som ble skyteskive for mest av kritikken. 

Han fikk altså medhold fra PFU, der kommentaren ble kalt et «karakterdrap» på Raade. Som også hadde en rekke faktiske beskyldninger i seg, mente PFU. 

Uttalelsen ble imidlertid vedtatt med dissens, der redaktørene Alexander Øystå og Tone Angell Jensen stemte for å ikke felle for mangel på samtidig imøtegåelse, men mente det var tilstrekkelig for avisa med et senere tilsvar. 

  • Les uttalelsen nederst i saken. 

Heftig debatt i 2015

Den påklagede kommentaren kom etter en lang og heftig debatt i fjor rundt kameraderi og korrupsjon i Bodø, som ble igangsatt av en første kommentarartikkel fra Morten Strøksnes.

Men det var altså for den andre kommentaren AN nå er dømt - en tekst som blant annet på trykk ble presentert med følgende tittel av avisa: 

– Direktøren for Stormen opptrer mer som eieren av en saloon og bordell i det ville vesten

I kommentaren går Strøksnes knallhardt til angrep på et tosifret antall navngitte personer – blant dem kulturhusdirektør Rolf-Cato Raade.

Klagen er skrevet ved hjelp av den profilerte presseadvokaten Carl Bore, og bare PFUs sammendrag omfatter hele 19 sider. Det vil si at klagen med alle sine tilsvar normalt omfatter langt flere sider.

I klagen reagerer Raade på at Avisa Nordland publiserte kommentaren uten hans samtidige imøtegåelse. Raade klager også på manglende kildekritikk og kontroll av opplysninger.

Kulturhusdirektøren lister i klagen opp en rekke beskyldninger han mener seg utsatt for; som eksempel på at «Bodø er en korrupt by», påstander om maktmisbruk, manglende kompetanse, erfaringer, samt påstander omurettmessige oppsigelser og andre lovbrudd.

Avisa Nordland på sin side avviste at det er begått presseetiske overtramp, og viste i all hovedsak til at dette er innspill i en løpende debatt som da allerede hadde pågått en tid. Klagen gjaldt også flere kommentarartikler og nyhetssaker i avisa.

Her er PFUs uttalelse: 

Sak 282/15 – Adv. Bore pva Rolf-Cato Raade mot Avisa Nordland

Klagen gjelder tre kommentarartikler og en reportasje publisert i Avisa Nordland (AN). Publiseringene inngikk i det som etter hvert er blitt omtalt som «Stormen-saken», som for alvor fikk vind i seilene etter en kronikk skrevet av forfatter og journalist Morten Strøksnes. I kronikken angrep Strøksnes kultur- og makteliten i Bodø, og påsto at Bodø har rykte på seg for å være en korrupt by. I de påklagede publiseringene rettes det også kritikk mot kultur- og makteliten i Bodø, deriblant direktøren for Stormen kulturhus.

Klager er Stormen-direktøren, som klager via advokat. Han mener AN ikke har utøvd tilstrekkelig kildekritikk og kontroll av påstandene som er publisert om ham (jf. VVp-punkt 3.2). Blant annet påpeker klager at tidligere PFU-praksis tilsier at påstander som publiseres, må sannsynliggjøres. Slik klager ser det, skulle AN også ventet med å publisere påstandene til klager var gitt anledning til samtidig imøtegåelse (jf. VVp-punkt 4.14). Etter klagers mening blir han utsatt for «omfattende krenkende omtale» og anklaget for blant annet løgn, korrupsjon, manglende fagkompetanse, maktmisbruk, inhabilitet, kameraderi og regelbrudd. Slik klager ser det, ville innhentingen av en samtidig imøtegåelse også bidratt til at AN hadde sjekket fakta med en sentral kilde.

Avisa Nordland avviser klagen og mener klager tolker innholdet feil; det publiserte handler ikke om «sterke beskyldninger» og «faktiske opplysninger» som utløser imøtegåelsesretten, men om meningsytringer som utløser tilsvarsretten (jf. VVp-punkt 4.15). Slik AN ser det, inngår publiseringene i en løpende debatt der en rekke navngitte personer angripes. AN påpeker at imøtegåelse skal innhentes «så vidt mulig», men at det ville blitt «et salig kaos» om alle skulle svare i munnen på hverandre samtidig. Avisa understreker imidlertid at spaltene har vært åpne for både klager og de andre angrepne, at tilsvar er publisert fortløpende, og at klager også ble kontaktet få minutter etter publisering. Etter ANs mening var mye av kritikken dessuten rettet mot mediene, og mediene skal utvise romslighet i møte med kritikk som rammer dem selv. For øvrig kan AN ikke se at klager har «vist til hvilke faktiske opplysninger som skal være feilaktige, eventuelt ikke er belagt med kildehenvisning eller ikke inngår i relevante refleksjoner av stor allmenn interesse».

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at de påklagede artiklene inngår i en rekke publiseringer i AN om Bodø by, Stormen kulturhus og byens makt- og kulturelite. Utvalget må også fastslå at klager utvilsomt blir målskive for sterke angrep og kritiske spørsmål i publiseringene. Den sentrale presseetiske problemstillingen er derfor om kritikken mot klager er sterke beskyldninger av faktisk art, som utløser imøtegåelsesretten for klager, og hvorvidt det eventuelt foreligger forhold som tilsier at denne retten kunne fravikes.

Et forhold som gjør det noe vanskelig å vurdere kritikken mot klager, er formen den er presentert i. Anklagene blir ikke nødvendigvis konkret uttalt, i stedet er det benyttet en retorikk der det reises flere spørsmål. Mange av beskyldningene fremkommer derfor indirekte, i form av ikke uttalte, men til dels underliggende, svar. Det er derfor rom for en viss tolkning av innholdet i angrepet.

Etter utvalgets mening må man imidlertid kunne fastslå at en stor del av kritikken gjelder forhold av faktisk art. I den første påklagede kommentarartikkelen (som er den andre kronikken Morten Strøksnes publiserte i «Stormen-saken») blir klager anklaget for å lyve om et jobbtilbud, gi oppdrag og stillinger til venner, tilsidesette et demokratisk vedtak og gå bak ryggen på bystyret for å endre driftsmodellen ved Stormen. Det heter også at klager har brukt energi på «å bli enehersker» og «kvittet seg med folk han risikerte å måtte dele makt med». Dessuten anklages klager for å ha opptrådt fysisk og aggressivt overfor en person i et tilfelle.

Flere av de nevnte påstandene ligger i grenselandet mellom å utløse tilsvarsretten og den samtidige imøtegåelsesretten. Likevel kommer utvalget til at klagers rett på samtidig imøtegåelse er utløst. Dette også fordi spørsmålene og anklagene blir benyttet som eksempel på hvorfor Bodø har rykte på seg for å være en korrupt by, og klagers adferd derigjennom fremstilles som en årsak til dette ryktet. I tillegg kommer det momentet at Strøksnes skriver at påstanden om Bodø er sann, og at han avslutningsvis forklarer – på retorisk vis – at Bodø er korrupt fordi «folk med makt, spesielt i offentlige stillinger, gir hverandre urettmessige fordeler og særbehandling», og det har utviklet seg «en spesielt uheldig kultur i Bodø (…) preget av kameraderi, nettverk, vennskap, dobbeltroller og inhabilitet». Dette slår tilbake på klager.

Utvalget har en streng praksis når det gjelder retten til samtidig imøtegåelse. Men finnes det gode nok argumenter som kan tale for at AN likevel kunne unnlate å innhente en samtidig imøtegåelse i dette påklagede tilfellet?

Ett moment er at dette handler om en meningsartikkel, der det vanligvis skal være stor takhøyde og rom for både spissere formuleringer og sterkere meninger enn på nyhetsplass. Denne konteksten – meningssjangeren – minner dermed leseren på at det overordnet sett handler om en subjektiv ytring, ikke nødvendigvis fakta, noe som dessuten er relevant for vurderingen av VVp-punkt 3.2 (om kildekritikk og -kontroll), som også er påklaget. Slik utvalget ser det, er punkt 3.2 imidlertid ikke brutt. Det sentrale er ikke om påstandene er faktasjekket, men om klager skulle fått imøtegått dem samtidig. Et annet moment som taler for at imøtegåelsen kunne innhentes i ettertid, er at klager besitter en rolle og posisjon som gjør at han må tåle et kritisk søkelys på seg. Utvalget har dessuten akseptert at prinsippet om retten til samtidig imøtegåelse kan fravikes når angrep, påstander og beskyldninger inngår som ledd i en løpende meningsutveksling, selv om dette unntaket strengt tatt er hjemlet i VVp-punkt 4.15. Utvalget merker seg i tillegg at klager fikk sitt svar på trykk så snart det forelå, og at AN også kontaktet klager for hans imøtegåelse så snart denne første av de påklagede kommentarartiklene var publisert.

Når det gjelder de andre påklagede artiklene, mener utvalget at det ikke var påkrevd å innhente noen samtidig imøtegåelse til disse, dette i lys av at klager er en ressurssterk aktør med all mulighet til å svare, at AN har stilt sine spalter vidåpne for svar, samt at disse publiseringene må anses for å være del av en viktig, aktuell og løpende samfunnsdebatt.

Utvalget er imidlertid av den oppfatning at den første av de påklagede kommentarartiklene inneholder enkelte påstander som er av faktisk art, og som rammer klager hardt. Her blir klager utvilsomt utsatt for det som må kunne kalles et karakterdrap, og utvalget mener at det ikke var tilstrekkelig å kontakte klager like etter publisering av denne, slik AN gjorde. Utvalget minner om at retten til samtidig imøtegåelse er sjangeruavhengig, og ikke oppheves av en løpende debatt når angrepene blir tilstrekkelig grove, konkrete og personlige. I VVp-punkt 4.14 heter det i første setning: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

På dette punkt har Avisa Nordland brutt god presseskikk.

Oslo, 18. februar 2016

Alf Bjarne Johnsen, Tone Angell-Jensen, Alexander Øystå, Liv Ekeberg, Eva Sannum, Henrik Syse, Reidun Førde

Til toppen