Hvorfor er det viktigere å ha uendelig mange valg, enn å ta noen av dem? Husk, å ikke velge er også et valg...
Medlemmene av den merkelige Saul-sekten levde sammen i et avsondret hus
langt utenfor allfarvei i Krokskogen. Ingen fikk lov til å ha kontakt
med omverden. Det eneste de fikk lov til å se på TV, var såpeoperaer.
Enda merkeligere var det at saulianerne, som de ble kalt, ble opplært
til å tro at virkeligheten er slik såpeoperaene framstiller
den. De var for eksempel overbevist om at Hotell Cæsar er et dokumentarprogram.
Det var mye innavl blant sektmedlemmene og lite kritikk av ledelsen.
Kristian var et unntak. Han bestemte seg en dag for å reise fra
Krokskogen. Han ville besøke de stedene han hadde sett bilder av
på Hotell Cæsar. Det var selvsagt strengt forbudt. Men Kristian
var noe så sjelden som en egenrådig saulianer, og etter mye
om og men greide han å komme seg av gårde. Kristian fikk sjokk.
Særlig da han fant fram til Hotell Cæsar og oppdaget at det
ikke lå i Oslo sentrum men i et TV-studio i Nydalen!
Da Kristian vendte hjem til Krokskogen og fortalte de andre hva han hadde sett, var det ingen som trodde ham. ”Du er sprø som reiste herfra,” sa de. ”Det er farlig. Du bare innbiller deg ting!” Dermed jagde de ham bort fra Krokskogen og lot ham aldri komme tilbake.
Kilde: Platons hulelignelse i Staten [oversatt til norsk av H. Mørland og T. Frost (Vidarforlaget 2001)], bok 7
Denne historien er åpenbart en allegori. Men hva står de ulike elementene for?
Allegorien kan tolkes på forskjellige måter. Én tolkning er å si at den verden vi til daglig har erfaring med, er en illusjon, og at det finnes porter til den virkelige verden, porter som kan åpnes av narkotiske stoffer, meditasjon, eller hva det skal være. Folk som sier at de på denne måten har sett sannheten, blir vanligvis avskrevet som gærninger. Men de mener at det er vi som er gærne, at vi er stengt inne i en trang verden av hverdagslige erfaringer.
En annen tolkning er å si at virkelighetens sektmedlemmer er de som ikke stiller spørsmålstegn ved det de blir fortalt, de som bare godtar tingenes tilstand. De tror nok strengt tatt ikke at såpeoperaene er virkelige, men de forholder seg helt ukritisk til andres meninger, til hva avisene skriver, og til det de ser på TV. Akkurat som saulianerne tror de på det de har blitt lært opp til å tro på. Noen mener for eksempel at det er meningsløst å hevde at George Bush kan være skyldig i terrorisme. Andre synes det er like meningsløst å hevde at han kan være en klok mann.
Et annet element i allegorien er huset i Krokskogen. Hvordan kan det elementet tolkes? Vi pleier som regel ikke bygge fysiske vegger omkring oss. Men vi kan bruke andre, mer subtile strategier for å beskytte oss. Den som leser bare én avis, for eksempel, møter som regel få intellektuelle utfordringer. Den som diskuterer bare med meningsfeller, skaper også et slags gjerde mellom seg selv og verden. Og den som aldri prøver å se verden fra en annen persons synsvinkel eller å gjøre noe en annen ville ha gjort, lukker seg inne i en egen liten verden.
Den største utfordringen er kanskje å få øye på det i oss selv som minner om Kristian. Hvordan kan vi skille mellom forvirrede gærninger med skrudde ideer om alt mulig og de som virkelig har oppdaget en ukjent dimensjon av livet, en dimensjon som vi andre ikke har oppdaget? Ikke alle som hevder at de har oppdaget noe viktig, er verdt å høre på. Det finnes profeter for nær sagt ethvert syn og ikke alle kan ha rett. Men vi bør ikke av den grunn avfeie alle alternative livssyn. Gjør vi det, ligner vi mer på saulianerne enn vi liker å tro. Det er nemlig ikke bare religiøse fanatikere som kan mangle kontakt med virkeligheten.