Hvorfor er det viktigere å ha uendelig mange valg, enn å ta noen av dem? Husk, å ikke velge er også et valg...

8. Kan det finnes en moral helt uten Gud?

Og Herren sa til filosofen: ”Jeg er Herren, din Gud, og jeg er opphav til alt som er godt. Hvorfor kan ikke dere moralfilosofer skjønne det?”
Og filosofen svarte: ”Jeg må stille deg et par spørsmål før jeg kan svare. Du befaler oss å gjøre det som er godt. Men er det godt fordi du befaler det, eller befaler du det fordi det er godt?”

”Det er godt fordi jeg befaler det!”

”Det kan ikke stemme. Hvis det gode er godt bare fordi du befaler det, så kunne du, om du ville, ordne ting slik at det er riktig å torturere barn. Kan det være riktig?”

”Jeg ville prøve deg ut, og du bestod prøven. Hva var det andre alternativet?”

”At du velger å gjøre det gode fordi det er godt? Men da sier det seg selv at godhet ikke kommer fra Gud i det hele tatt. I så fall kan vi forstå hva som er godt uten å forstå oss på Gud.”

”Kanskje, og kanskje ikke. Men du må innrømme at jeg har frembrakt noen religiøse skrifter av høy moralsk verdi...”

Kilde: Platon, Euthyfron (380 f.kr.) [oversatt til norsk av Ø. Andersen (Vidarforlaget 1999)]

På skolen pleide vi å synge en sang om Gud. I denne sangen hadde Gud nær sagt alle positive egenskaper: Gud er kjærlighet, sang vi. Han er god. Og han er vakker.

At Gud er god, er en tvetydig tanke. Den kan bety at Gud er god på samme måte som en kake er god. I et slikt tilfelle brukes ordet ’er’ til å si at et objekt har en egenskap, for eksempel godhet eller hardhet. Men ”Gud er god” kan også være samme type setning som ”Vann er H2O” eller ”Oslo er den største byen i Norge.” I slike tilfeller angir ’er’ en identitet mellom de to uttrykkene: det ene er det samme som det andre.
Sangen om Gud brukte nok ordet ’er’ i denne betydningen av identitet. Meningen var ikke å si at Gud hadde visse egenskaper. Gud er ikke kjærlig, men kjærlighet; han er ikke skjønn, men skjønnhet. Gud har ikke disse egenskapene, han er dem. Derfor uttrykker setningen ’Gud er god’ at begrepene Gud og godhet er ufravikelig knyttet sammen, at Gud er godhetens essens. I så fall er det ikke så rart at mange mener at det ikke kan finnes en moral uten Gud. Hvis godhet og Gud ikke kan adskilles, er moral uten Gud en selvmotsigelse.

Men samtalen ovenfor mellom Gud og filosofen ser ut til å vise at dette ikke kan være riktig. Hvis Gud er god, så er det fordi Gud er det som allerede er godt, og fordi han velger å gjøre dette. Det kan ikke være slik at noe blir godt fordi Gud velger det. Det må være omvendt: Gud velger det fordi det er godt.

Noen kan innvende at dette argumentet forutsetter at vi skiller fra hverandre det som ikke kan skilles fra hverandre. Hvis Gud virkelig er god, så gir det ikke mening å sette opp et dilemma der Gud og godhet er adskilte. Men da ser det ut til å gi svært god mening å spørre om det gode er godt fordi Gud befaler det, eller om Gud befaler det fordi det er godt. Altså er dilemmaet reelt.

Selv om Gud og det gode faktisk var det samme, ville det fortsatt være meningsfullt å spørre hva som gjør at de er det samme. Svaret må vel være at vi vet hva som er godt, og at vi derfor kan si at Gud er god. Hvis Gud befaler eller aksepterer meningsløs tortur, ville vi vite at han ikke er god. Dette viser at vi kan forstå hva godhet er uavhengig av å forstå hva Gud er. Og det igjen viser at moral ikke er en umulighet uten Gud.

Tilbake til oversikten.