Illustrasjonsfoto. (Fotograf: Nils Midtbøen / Posten Norge)

Det beste staten kan gjøre for avisene, er å slutte å levere post på lørdag

KOMMENTAR: Når bransjen står i ro, trenger den et spark i riktig retning.

Mediebloggen

TIRSDAG KOMMER årets opplagstall for avisbransjen. Nok en gang har det vært strid om hvordan de skal presenteres.

Men etter at bedriftene i Mediebedriftenes Landsforening nå er blitt enige om noe, kommer det nå til å være så mange kolonner i tabellen at alle aviser vil kunne si at de har økt på et eller annet.

Slik er selvsagt ikke virkeligheten.

Papiropplaget raser fortsatt for de store og mellomstore avisene. Kreative pakkeløsninger og digitale abonnement pynter riktignok på tallene for Schibsted-avisene.

Og en del lokalaviser vil fortsatt levere overraskende stabilt eller til og med vekst – på papir.

MEN DET BETYR ikke at framtida ikke vil komme til lokalavisene også.

Og jeg frykter at når den gjør det, kan det bli stygt.

Fordi; når regionavisene mister 15 prosent av inntektene hvert år, er det relativt greit å omstille seg. Litt forenklet sagt: Om Aftenposen har 100, 150 eller 200 journalister, så har de fortsatt mer enn nok til å lage masse godt innhold.

Men den dagen lokalavisene mister 15 prosent av annonseinntektene – eller mer - hvert år, så er det kanskje det lille overskuddet som finnes. Ofte er det ikke mye egenkapital å tære på.

Og det er selvsagt langt verre for en liten lokalavis å miste én journalist, enn det er for Aftenposten å miste 30.

AVIS-NORGE bruker alt for mye tid og penger på gamle dager. Trykk, distribusjon, papir og post. I stedet for å bruke energien på å lage godt innhold som distribueres på den beste måten til flest mulig, går det bort forferdelig mye tid, krefter og penger til teknikk og cellulose.

Med stadig økte enhetskostnader, koster det for enkelte aviser og i noen områder, mer å trykke og distribuere avisa, enn prisen på abonnementet. Den digitale virkeligheten er i så måte først og fremst en fantastisk mulighet for å distribuere nyheter langt raskere og billigere.

Men når det ofte er like dyrt å være digital abonnent som å få papiravisa i postkassa, sier det noe om både strategi, markedstilpasning – og respekt for kundene. Å skylde på moms-spørsmålet går snart heller ikke lenger.

Og kanskje handler det vel så mye om nostalgi.

Vi er jo tross alt ganske glad i den der papiravisa.

Men nostalgi har da aldri vært noen god rettesnor for å planlegge framtida?

I DENNE SITUASJONEN, er det siste avisbransjen trenger, statlig hjelp til å videreføre nostalgien som strategi.

I løpet av våren vil Stortinget behandle forslag til ny postlov, og på agendaen står blant annet kravet om å levere post på lørdager. Ifølge Finansavisen er dette et dyrt krav:

Lørdag skriver Hegnar & co at Posten vil spare 400 millioner kroner på å kutte lørdag. Det er forøvrig nesten samme beløp staten kjøper tjenester for fra Posten Norge hvert år, for å finansiere såkalt «ulønnsomme posttjenester».

I Nord-Norge og til venstre har vi lenge sagt at «Posten skal ikke gå med overskudd, Posten skal gå med post».

Det er fint slagord, men de seneste års endringer viser at ting heldigvis endrer seg uten at Posten slutter å gå på med post. Nå får du hentelapp på sms. Kan gå på post i butikk til sent på kvelden. Snart er det bare regninger (og aviser?) igjen i postkassa. Snart er det slutt på regninger. Det blir færre og færre aviser. Og når sendte du forresten sist et vanlig brev?

HVA SKAL VI DA med postomdeling på lørdager?

Det kommer ikke reklame denne dagen. Vi får knapt brev lenger. Og vi trenger ikke hentelapp på papir for å hente pakkene fra Komplett.

Er det da verdt å bruke 400 millioner kroner på denne ekstra postdagen?

Nei – på ingen måte. Det er vel heller «kontraproduktivt». Samfunnsøkonomisk svarer det vel verken for kost eller nytte.

Det er dog lansert et alternativ som ifølge Finansavisen skal rundt 100 millioner kroner, for å etablere en egen avisomdeling i de områdene i landet som ikke har buddistribusjon.

Vel, det kartet er virkelig hullete. Det kan bli større etterhvert som avisene selv endrer budruter. Ei heller tror jeg 100 millioner kroner nødvendigvis er nok.

Og: Det er ingen grunn til å tro at denne ekstra distribusjonen vil bli særlig billig for avisene. Vi snakker tross alt om rutene som er så dyre at det ikke er etablert egne bud her.

DET VILLE TROLIG vært billigere å kjøpe de som bor her hver sin iPad.

Om ikke det er svaret, så er det på tide for norske aviser å begynne omstillingen. I fjorårets mediehuskrise fikk vi nok en gang bevist at norske mediekonsern er flinke til å kutte. Men kutt i seg selv er ingen omstilling, hvis forretningsmodellen fortsetter som før.

Da bærer det mer preg av en øvelse på vei mot å se hvem som blir siste mann til å slukke lyset.

På samme måte som VGs opplagsnedgang gjør at papiravisa er borte om et par-tre år, kan vi jo teoretisk fremskrive Amedias utvikling hvis de mister 500 millioner i inntekter hvert år. Da lyser det blodrødt bare om få år. Men mens VG står godt på andre bein, har norske lokalaviser fortsatt størstedelen av sine inntekter knyttet opp til papir.

Vi kan ikke snakke for evig om at det kommer til å skje noe med frekvensen på papir. På et eller annet tidspunkt er det på tide å faktisk gjøre noe. Og mye tyder på at bransjen selv har valgt å sitte på gjerdet ganske lenge.

Ja, godt innhold i betalte kanaler på papir eller digitalt, kan ha en god framtid. Men blir det mye godt innhold hvis mellomstore aviser skal slite seg ut på å lage tre, fem eller seks aviser i uka? Ja, det er alt for mange fem- og seksdagers aviser i dette landet.

Flere tredagersaviser bør vurdere å kutte både én og to avisdager.

Helgeavisa med magasinstoff kan vi heller sende ut på fredag.

Og om så lage et ekstra digitalt, redigert produkt lørdag, søndag kveld eller mandag morgen?

Å KUTTE LØRDAG som postdag kan være det sparket bak avisbransjen trenger. For å komme i gang med reell omstilling og transformasjon. For at lokalavisene kan gjøre dette før inntektene (og opplaget) begynner å stupe her også. Og for å lage avis på en måte som gjør at nyhetene kan nå mange flere enn før.

Samtidig, for å spørre retorisk:

Hvis staten skulle bruke noen hundre millioner på mediebransjen, hva burde stått øverst på ønskelista?

Svaret burde ikke være å fortsette med nostalgien.

Hva om disse pengene i stedet kan brukes til omstillingsstøtte og innovasjon i mediebransjen? På digital utvikling, læring og transformasjon? Tilskudd til aviser som vil redusere frekvensen? Utvikling av bedre og billigere standarder for distribusjon av betalte eAviser, i stedet for overbetalt og dårlig hyllevare?

HELLER ENN Å sponse at noen skal kjøre rundt og levere nyheter trykt på papir.

Det tilhører nemlig fortida.

Og det er på tide å begynne å forberede seg på framtida.

Til toppen