UTSIKT: Hvis du løfter blikket, kan du få jobb med utsikt som Akersgata ikke kan måle seg mot. Som denne - fra Finnmarkens avishus i Vadsø.

Det er ingen menneskerett å få fast jobb som journalist. I hvert fall ikke hvis alle skal bo på Grünerløkka.

KOMMENTAR: Løft blikket, takk ja til alt - og lytt til Hans Rotmo.

I dag kan vi lese følgende kommentar på Journalisten, «Ny journalist på markedet».

- Journalistspirene må trekke kølapp i kampen om jobbene i et allerede trangt marked, skriver nyutdannet journalist Tina Kasin.

Hun forteller at det er vanskelig å få seg jobb, at hun jobber i butikk og tar litt frilansoppdrag.

Kommentaren føyer seg inn i rekken av kommentarer og klagesanger i flere medier det siste året.

Blant annet kommentaren «Digital demens» av Morten Samdal på Journalisten for noen uker siden.

Samdal raljerer med bransjens oppfatning av «digital kompetanse». Men i en verden av nyanser treffer hans svarthvite oppfatning litt for skeivt:

Ja, det er mye corporate og consultant bullshit der ute.

Men det forandrer ikke på at alle som vil bli noe i media, bør kunne eller i det minste ville lære seg noe om digital fortellerteknikk, vinkling og god historiefortelling - og distribusjon - for å levere i norsk presse anno 2015.

Mediebloggen

VEL, DE NEVNTE kommentarene kan man egentlig lese selv.

Jeg skal ikke gjengi alle poengene her. Og debatten rundt Samdals kommentar er egentlig uttømt, blant annet med denne kommentaren fra Roar Moltubak på Journalisten (og ikke minst i kommentarfeltet der).

Men i dag startet Tina Kasin en ny debatt, og det er spesielt en setning fra henne som fortjener mer oppmerksomhet:

Konkurransen i yrket er høyere enn noen gang. Alle kniver om den samme stillingen. Og de som virkelig brenner for det flytter til mindre plasser for å bli redaktører i lokalavisen. Det vil ikke jeg. Betyr det da at jeg ikke brenner for yrket?

Da er det på sin plass å si:

Det er på høy tid å våkne opp.  

OM DU BRENNER for yrket, skal jeg ikke mene noe om. Men at du har misforstått hva som må til for å få erfaring, muligheter, oppdrag og kanskje jobb i denne bransjen, vitner i hvert fall denne setningen på.

Jeg vet ikke hvilke forventninger dagens journaliststudenter har, og hva de lærer om arbeidsmarkedet på studiet.

Men det alle bør høre mer enn én gang, er at det er selvsagt ingen menneskerett å få fast jobb som journalist. Og i hvert fall ikke hvis man vil bo i en by og ta trikken til jobb.

Skylda for denne konkurransen får blant annet kutt og nedskjæringer i mediebransjen, og det man liker å kalle en krise. Derfor er det «ingen» muligheter for ferske journalister.

En dramatisk virkelighetsbeskrivelse.

Problemet er at den er jo ikke sann.

SANNHETEN ER JO at det har vært et utall forskjellige journalistjobber annonsert bare i løpet av årets første måneder i 2015. Bare på Medier24.com/stilling - en liten base på et ferskt nettsted - har det så langt vært 50 stillingsannonser publisert i år.

Mange av dem har søknadsfristen gått ut på. Hvor mange av disse har dere søkt på, ferske studenter og journalister som føler at markedet er vanskelig?

Har dere vurdert sommerjobb i Sunnmørsposten, NRK Troms, Brønnøysunds Avis eller Tønsbergs Blad? Har det fristet med vikariat i Helgelendingen, Finnmark Dagblad eller Vigga? Eller kanskje fast jobb i Namdalsavisa under ledelse av tidligere krigsreporter og VG-journalist Kim Riseth?

For ikke å snakke om faste stillinger i Akershus Amtstidende og Ringerikes Blad.

Men selv det mistenker jeg blir for langt bort for mange av de unge, ferske, drømmende journalistene.

EN AV AVISENE SOM har opplevd den fantastisk sneverheten fra unge journalister i dag, er avisa Nordhordland. 30 minutter fra Bergen sentrum, får de knapt kvalifiserte søkere på stillinger, forteller avisa i denne saken på Journalisten. Lignende rapporter har vi fått fra små og store aviser mange steder i landet.

Jeg vet ikke hva det er som gjør at unge journalistspirer later til å tro at,

A) Det er en menneskerett å få fast stilling i en avis,

og

B) Alle nyutdannede journalister bør få jobb i Oslo eller de andre storbyene med en gang.

Når VGtv lyser ut ledige stillinger, får de 700 søkere. NTB får 400 søkere til sine sommerjobber. Det er selvsagt ikke plass til alle.

Og det er en stor misforståelse å mene at det er nedskjæringene som gjør at det er vanskelig å få jobb. Sånn er det i alle bransjer.

Bare spør nyutdannede leger, bibliotekarer, politifolk, statsvitere og saksbehandlere i fylkeskommuner; hvor lett det er å få jobb i Oslo.

Ferske kandidater i alle bransjer er vant til å måtte flytte ut for å få seg et par års erfaring og bygge cv.

Bare ikke journalister, tydeligvis.

SÅ HER KOMMER et lite wake-up call:

1. Det er ingen menneskerett å få fast jobb som journalist det første, andre eller tredje året etter studiene.

2. Ikke bli skuffet hvis du ikke får napp på muligheter i de store byene.

3. Både i by og på land kan du bli møtt med invitasjon om å frilanse, ta tilkallingsvakter og prøve deg på alle sjanser som dukker opp. Hvis du har lyst til å bli journalist, må du selvsagt ta alle muligheter: Både fordi det ikke er flust med faste stillinger, og fordi du selvsagt bør ta muligheten til å bevise hva du kan.

4. Og hvis du virkelig vil bli journalist, må du kanskje erkjenne at det er nødvendig å flytte ut av byen. Ikke for å bli redaktør, som Tina Kasin later til å tro i sin kommentar. Prøv deg med et sommervikariat, ta en vikarstilling og juble hvis du får et tilbud om fast stilling et sted.

JEG HAR RETT og slett ingen sympati med vordende journalister som synes det er vanskelig å få jobb i de største avisene og byene her til lands.

Så til opplysning:

Det er fint i nord og vest også. De fleste steder får du til og med god kaffe. Og du kan leie deg sted å bo til halve prisen av Grünerløkka.

DET ER HELLER ikke sant at det er vanskelig og umulig og krise i mediebransjen. Tvert i mot er det større muligheter enn noen gang, og behovet for informasjon, nyheter, analyse og redigerte virkeligheter, blir bare større og større. Mediehusene som lykkes, gjør det også godt. Og etter kraftige kutt i fjor, ser det bedre ut for mange framover.

Det kan også være verdt å minne om sangen til Hans Rotmo; Det er tross alt itj'no som kjæm tå sæ sjøl.

Heller ikke drømmen om å bli journalist.

Til toppen