Krig og kriser i verden. (Foto: YayImages.com)

Dette er mitt løfte: Jeg skal skrive om dette gang på gang til verden blir bedre. Eller til jeg dør.

KOMMENTAR: Asylbarn er jo så 2014. Klima mer 2010. Og dette er livsfarlig. Vi har ikke lov til å bli lei, skriver forsker Karen Landmark.

KOMMENTAR: Karen Landmark

karen

Landmark er forsker/prosjektleder ved Agderforskning. Holder på med en doktorgrad i bærekraft og ledelse. Er brennende opptatt av fordelingsspørsmål og global rettferdighet. Trives best ute i naturen.

  • Kommentaren er tidligere publisert i Agderpostenog gjengitt her etter avtale med artikkelforfatteren. 

Hva skriver du om, spurte jeg?

Krigen i Irak, svarte min far. Igjen? sa jeg.

Ja, sa han.

Pause.

Han snudde seg ikke fra skrivebordet, men fortsatte å klapre videre på sin gamle skrivemaskin.

På daværende tidspunkt, leverte min far tekster til en skreddersydd spalte i Fedrelandsvennen kalt «Subjektivt». Spalten passet han godt. Han hadde for lengst sluttet å strebe etter objektivitet og nøytralitet og hevdet hardnakket at en sak står best på spissen og at sannheten bare har en side.

Jeg betraktet han et øyeblikk og skulle til å gå da han sakte snudde seg mot meg og sa:

- Så du mener at jeg bør slutte å skrive om Irak?

Det var noe i tonefallet hans som satte meg ut. Jeg var vant til det, men likevel aldri forberedt. Det innlysende svaret var selvsagt nei.

Men måten han stilte spørsmålet på gjorde meg usikker.

Vel, jeg, eh, synes selvsagt det er viktig med Irak og sånn, jeg bare tenkte at du liksom alltid skriver om Irak, prøvde jeg meg.

Han sukket, kremtet og tok seg tid til å tømme tobakksrestene ut av pipa med et kakk på siden av det gule emaljerte askebegeret før han fortsatte.

- Så du mener at vi har sagt og ment nok om den saken, at nå kan barna i Irak bare seile sin egen sjø? Skal vi overlate dem til sin skjebne, er det det du mener? Skal imperialistene komme unna med det?

Min far var en mester i å minelegge samtaler med retoriske humper og svinger, og jeg visste jeg hadde tapt før jeg hadde startet. Jeg hadde stilt et spørsmål han anså som urimelig.

- Du vet, fortsatte han, at det er vår fordømte plikt – hører du, vår fordømte plikt her i Vesten å mene noe om all den urettferdighet vi påfører resten av verden mens vi bygger vår velstand. Så, og dette er mitt løfte til deg, kjære datter, jeg skal skrive om Irak til det er fred i landet og til rettferdigheten har seiret. Til jeg dør om nødvendig.

Til han døde

Han holdt løftet sitt.

Han skrev og skrev og skrev om de samme konfliktene år etter år.

Til han døde.

Alt henger sammen med alt, hevdet han.

Det går en rød tråd gjennom menneskets historie og verdens kriger og konflikter er tett sammenvevd.

Vestlig imperialisme, vår grådighet, vår mangel på ydmykhet for alt vi har og tror vi har krav på, vår materielle hunger og vår grufulle gradering av menneskeverd.

Alt dette fører til fastlåste konflikter som kan endre karakter over tid, men som likevel i essens handler om det samme. Det var ikke rom for så mye nyansering og diplomati i våre utallige samtaler om tingenes tilstand.

Han trigget så mye i meg, min far.

I løpet av en samtale over kjøkkenbordet kunne jeg gå gjennom hele følelsesregisteret mitt.

Jeg ble dypt rørt, sterkt provosert, glødende engasjert, irritert og som regel litt lei meg. Han var en svært krevende samtalepartner og helt kompromissløs i sitt syn på menneskeverd, likhet og rettferdighet.

Ytringsfrihet må forvaltes

Jeg kom på denne hendelsen forleden da jeg begynte å gruble på hva jeg skulle skrive om i denne spalten.

For jeg angret selvsagt i samme øyeblikk som jeg takket ja, selv om de siste tiders hendelser har minnet oss alle på at ytringsfrihet og ytringsmulighet slett ikke må tas for gitt.

Disse mulighetene skal vi både forvalte og gripe. Men jeg tvilte på om jeg hadde mer å si til verden.

Til dere.

For hva er det jeg strengt tatt vil si, som ikke allerede er blitt sagt? Hva kan jeg si som ikke noen andre kan si bedre enn meg? Og hvem er jeg som tror jeg har noe viktig å formidle?

Jeg krympet meg under vekten av disse tankene.

Liten ble jeg.

Og redd.

Styggen på ryggen våknet og nikket bekreftende; du har sagt ditt du.

Slutt nå å lire av deg selvfølgeligheter. Alle vet jo ståa likevel.

Klimaendringer opp og i mente, asylbarna, livredde mennesker på flukt som drukner i Middelhavet, ytringsfrihet, terrorisme, krig og elendighet.

Alle vet vel det.

Vi har hørt det nå. En mørk følelse av avmakt hugg tak i meg, mens angsten bredte seg i kroppen. Dessuten, fortsatte Styggen, hva har alt du har skrevet om opp igjennom, alle kronikkene, alt du har sagt og gjort virkelig ført til av endring?

Men, endring er vanskelig å måle og tar tid, hvisket jeg. Ha, sa styggen, du må jo kunne skrive så det rokker båten. Du må få delinger og likes. Bare slik kan du påvirke.

Du må bli et fenomen.

Ytringsangst

Ytringsangsten er ytringsfrihetens irriterende og lite rause fetter som effektivt hindrer mange av oss i å bruke vår ytringsfrihet. Ytringsangsten er mørk og kald, og du kjenner ofte et snev av den tidlig i livet, den første gangen noen smiler overbærende av noe du sier, sier tegningen din er stygg eller ler av din sang.

Tankene gikk igjen til min far.

Jeg tenkte på hvor lite han brydde seg om hvem som leste hans ytringer, hvem som ble provoserte og hvem som ristet på hodet i en slags overbærenhet.

Han ytret seg både skriftlig og muntlig, i media, i bøker, gjennom poesi, på talerstolen og rundt kjøkkenbordet.

Det var mange som var uenige med han.

Vi som var han nærmest var til tider også det.

Veldig uenige.

Men ytringene var hans og betydde noe for han. Han skrev om det han trodde på, og trodde på det han skrev. Han var en modig ytrer og en utholdende ytrer.

Jeg er til tider bitteliten

Jeg er ikke modig, og jeg er heller ikke utholdende.

Jeg er til tider bitteliten og bryr meg alt for mye om hva andre mener. Jeg later som jeg er fri i tanken og tøff i vendingene, men innerst inne er jeg ganske livredd for å mene noe om noe jeg kanskje ikke helt har forstått.

For verden er jo så kompleks. Og verre synes det å bli. Og når vi står overfor kompleksitet, blir enkle svar og ytringer vanskelig. Og løsninger likeså.

Dessuten blir jeg alt for fort ferdig med ting.

Jeg lar meg slite ut av tema som ellers er av vesentlig betydning for vår felles fremtid.

Asylbarn er jo så 2014.

Klima mer 2010.

Og dette er livsfarlig. Det er det virkelig.

Vi har ikke lov til å bli lei. For vår menneskeverden er fort og langsom på samme tid.

Beveger vi oss for raskt, ser vi ikke det store bildet. Vi resonerer ikke og vi bruker ikke tidligere erfaringer i vårt beslutningsgrunnlag.

Vi ser ikke vår nære historie og vi ser ikke de åpenbare sammenhengene.

Kanskje blendes vi av raske nyheter, sensasjoner, tilgjengelighet og kjedsomhet.

Kanskje derfor går vi alle litt skamfulle rundt og venter på neste globale krise eller neste terroraksjon som vi kan mene noe om i noen uker før livet normaliseres og ingenting er egentlig endret. For oss.

Så må sporene tråkkes gang på gang, mens vi oppfordres til å gripe nuet og utvikle oss selv.

Fordi vi fortjener det.

Men gjør vi egentlig det?

Kanskje det er nettopp gjentakelsen, utholdenheten og vår kollektive hukommelse som vil være den viktigste nøkkelen til menneskelig utvikling i årene som kommer?

Vi må tåle å bli minnet på de store krisene, og vi må bli minnet på hvorfor vi ikke klarer å løse dem.

Mitt løfte

Så her er mitt løfte til dere; jeg skal skrive om miljø og klima til verden er bærekraftig og til vi forstår at vi så til de grader er avhengige av velfungerende økosystemer. Jeg skal skrive om asylbarna til asylpolitikken i verdens rikeste land preges av medmenneskelighet og humanisme.

Jeg skal skrive om barna og deres foreldre som drukner mens de tviholder i hverandres hender til vi alle har muligheter for et verdig liv i landene vi så tilfeldig er født i.

Og til vi i Europa blir enige om hvem som har ansvar for å plukke dem opp.

Jeg skal skrive om dette gang på gang til verden blir bedre. Eller til jeg dør.

Rett og slett fordi det er min fordømte plikt.

Til toppen