Nettavisens redaktør GUNNAR STAVRUM og den anynome blogger og mediekritiker Doremus Schafer.

Fra sin ansiktsløse og feige posisjon fyrer «trollet Doremus» løs mot enkeltpersoner

KOMMENTAR: - Det er noe ynkelig over en rikssynser som insisterer på å være anonym, men som tar andre personer offentlig, mener Gunnar Stavrum.

GUNNAR STAVRUM, sjefredaktør i Nettavisen

Kommentaren er opprinnelig publisert på Nettavisen og Stavrums blogg der, og republisert etter avtale.

De fleste av Nettavisens lesere har kanskje aldri hørt om den fiktive mannen «Doremus Schafer», men han får altså offentlig pengestøtte for å skrive anonymt på venstresidenettstedet Manifest Tidsskrift, i Dagbladet og på Journalisten.

Fra sin ansiktsløse posisjon fyrer han løs mot enkeltpersoner, tillegger dem synspunkter og mistenkeliggjør deres personlige motiver.

Altså omtrent som et nett-troll, bortsett fra at folk som diskuterer på Facebook eller i kommentarfelt ikke har offentlig pengestøtte eller får talerstoler i store medier.

For å sitere Karpe Diem: «Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din, din feiging».

Kjernen i Karpe Diems glimrende låt er at det er lett å være modig når man kan være ansiktsløs.

Samtidig kan det være gode grunner til å være anonym hvis man er varsler eller forteller om private erfaringer det er vanskelig å stå offentlig frem med.

Men jeg ser ingen aktverdige grunner for at en rikssynser som «Doremus Schafer» skal være anonym.

Stort sett skriver han lange og litt ufokuserte tekster med et ståsted på venstresiden - altså en posisjon det går 13 av på dusinet.

Det blir ekstra problematisk når han selv ikke har noen problemer med å tillegge andre synspunkter og mistenkeliggjøre deres motiver. Det er vanlig retorikk, men det fungerer mer balansert når begge parter kan bruke samme metode.

Sånn sett blir «Doremus Schafer» en retorisk snikskytter.

sin egen blogg skriver han: - Ambisjonen er å skrive på en slik måte at leseren ikke opplever at det er nødvendig å vite noe mer om hvem forfatteren er.

For å si det slik: Der har han feilet!

Og så kommer det en liste over hva han ikke er. (Hvis vi skal tro ham. Og det har vi jo ingen grunn til).

De siste dagene har han vært opptatt av å slå ring rundt VGs valg om ikke å gjøre Hege Storhaug til årets navn, til tross for at hun vant nettavstemningen blant avisens egne lesere soleklart.

Tilsynelatende går «Doremus Schafer» gjennom kritikken mot VGs metode, men ender opp med at det ikke er så farlig.

Han mener at det ikke er så ille at Storhaug ble helt nøkternt, mens de andre ble skrytt opp i skyene. «Doremus Schafer» antyder at hun faktisk kan ha tjent (!) på en følelsesløs og nøytral presentasjon.

- Men det er også plausibelt at hun kan ha vunnet stemmer fra folk som tenkte «'Human Rights Service', det høres snilt ut, jeg stemmer på henne».

Yeah, right!

Og for å fortsette i «Doremus Schafers» fotspor:

  • Hvorfor er han så selektivt kritisk til nettavstemninger, og så tilgivende overfor TNS Gallup?
  • Kan det tenkes at det har noe med hans egen sympatier å gjøre?

Jeg vet ikke. Jeg vet nemlig ikke hvilke dobbeltroller «Doremus Schafer» har bak sin offentlig støttede anonymitet.

For de som vil lese mer om Årets navn og metodebruk - her er noen av bloggene på Nettavisen:

Her er Schafers blogg:

Underteksten i «Doremus Schafers» blogg er at jeg er kritisk til VGs metodebruk fordi jeg egentlig ønsket Hege Storhaug som årets navn.

Det vet «Doremus Schafer» ingenting om. Han kan heller ikke sitere noe jeg har skrevet i den retning, så det får henge i luften usagt.

Problemet er at «Doremus Schafer» fra sine talerstoler i Manifest Tidsskrift, Dagbladet og Journalisten godt kan mistenkes for å ønske at Hege Storhaug ikke ble årets navn, hvilket kan forklare hans ukritiske og tilgivende holdning til åpenbare metodiske svakheter ved kåringen av årets navn.

Jeg vet ikke, men jeg kan la det henge i luften.

Så mener «Doremus Schafer» at kritikken ikke er relevant fordi Nettavisen ofte har nettavstemninger (og ja, vi vet at de ikke er vitenskapelige).

Det er et typisk ad hominem-argument.

I åpent lende må debattanter regne med å forsvare sine standpunkter og ta til motmæle mot mistenkeliggjøring og tillegging av motiver.

Jeg lever godt med at kritikere i debattanter har påstått at jeg er alt fra venstrevridd til Frp-tilhenger, for jeg har kunnet ta til motmæle.

At noen kritiserer at Nettavisen bruker nettavstemninger, er helt greit. De har valide faglige argumenter, og vi må tåle kritiske innvendinger.

Men det er ikke noe fremskritt for norsk debatt at en rikssynser som «Doremus Schafer» får offentlig støtte til å opptre som en retorisk snikskytter som er vernet mot motangrep.

Jeg er for øvrig ikke den første som har påpekt problemet.

Samfunnsforskeren Ingrid Rogstad ble tatt hardt for sin doktoravhandling av den anonyme bloggeren, og følte seg «beskutt med kanon av ukjent fiende».

VGs kommentator Anders Giæver skrev tidligere i år at «Schafer vil altså ha alle rettighetene som følger med spillereglene i det offentlige ordskiftet, men ikke noe av ansvaret, ulempene eller forpliktelsen».

I Dagsavisen skrev tidligere justisminister Anne Holt: - Redaksjonene som sliper «Doremus Schafer» til i spaltene, har brutt kontrakten med leserne.

Som hun skriver: «Privilegiet ved å bli publisert i en redaksjonell ramme må ellers betales med det mulige ubehaget det innebærer å måtte stå til rette for sine ytringer, og å bli møtt med motforestillinger. Også for det ståstedet man har, som ikke er kjent før du forteller hvem du er».

Hvis jeg skal ønske meg noe til jul, så er det at «Doremus Schafer» slutter som retorisk snikskytter, og er modig nok til å stige opp fra sin anonyme tilværelse i kjellerleiligheten sin og ut i åpent lende.

Til toppen