Å gå i seg selv er en skummel affære, kanskje er det ingen hjemme.
Gunnar Gjengset (1946 -), norsk forfatter
Ok, så lot jeg meg provosere av DN-artikkelen på lørdag om mediepriser.
Man kunne tro det er fordi jeg føler meg truffet av de sviende treffsikre karakteristikkene som journalistene Daniel Butenschøn og Lars Backe Madsen er så gode til.
Men det vil være å misforstå meg.
Jeg er bare provosert over hvor dårlig artikkelen er.
Eva Høydalsvik (43) er frilansjournalist og medieviter, med lang fartstid i bransjen - hun har inntil nylig vært redaksjonssjef i BoligDrøm fra Egmont, og før det jobbet hun i EVA fra Aller og Forsvarets Forum. Driver nå som frilans magasinskaper og journalist.
...kommentaren er tidligere publisert på Evas blogg Blad videre.
Kort fortalt påstår saken at det er for mange mediepriser, noe som underbygges med en liste, der halvparten av prisene er utenlandske (men norske medier melder seg på), og med en påstand fra journalist og forfatter Frode Grytten.
Han er sikkert en troverdig kilde, når han påstår at priser kun er til for bransjer som må overbevise seg selv om at de kan noe, nettopp fordi de ikke kan noe. Grytten har selv mottatt en del kulturelle priser.
Også har saken et poeng til, nemlig at når det blir for mange mediepriser, mister de verdi.
Svært få av påstandene blir undersøkt for sannhetsverdi eller konsekvenser, og denne listen får stå som en slags bauta - uten at den blir sammenlignet eller igjen, at konsekvensene ved listen undersøkes.
Jo, vent – journalistene undersøker Gryttens påstand om at bransjer som kan noe ikke trenger priser.
De intervjuer bibliotekarer, tannleger og rørleggere, som kan skrive under på at de har nok yrkesstolthet uten priser.
Trenger jeg å si noe om metodikken?
At DN bruker mange sider på en sak som konkluderer med at det er for mange mediepriser, og at dette beviser at mediebransjen er egosentrisk forstår jeg ikke.
Gjesp! Hva så, Daniel Butenschøn og Lars Backe Madsen?
Blir det ikke litt selvoppfyllende profeti, når dere bruker flere sider i DN til å en sak som kun fremmer én mening? Hva har det å si for meg at det er for mange mediepriser? For samfunnet? For bransjen?
Jeg spør ikke for å understreke mitt eget poeng, at artikkelen er dårlig håndverk, jeg spør fordi jeg er genuint interessert i svaret.
La meg si nå, at jeg er enig i sakens mulige utgangspunkt:
Det er for mange mediepriser, og de har mistet sin verdi, hvis de noen gang hadde verdi.
Alle som har vært på medieprisutdelingen i Bergen vet at den er småklein, meg selv inkludert. Grunnen til det er riktig nok at alle som har mottatt en slik pris, vet at den er lite verdt, meg selv inkludert.
Den er mest et kollegialt klapp på skulderen, den medfører verken lønnsøkning, forfremming eller bedre jobb.
Men selv ikke dette klarer artikkelen å si noe fornuftig om.
I stedet fylles side etter side i DN med en til dels underholdende epost fra Frode Grytten, som er krydret med intervju av satiregruppen 5080 og med journalistenes egne observasjoner fra medieprisutdelingen. Det er på sitt beste en underholdende sak, men god eller undersøkende journalistikk er det ikke.
Det var kanskje heller ikke meningen? Da må dere beklage hvis jeg framstår som sur. Jeg er ikke sur, jeg er bare veldig, veldig skuffet.
Her var en gyllen mulighet til å si noe interessant om mediepriser som kulturelt fenomen, betydningen av dem for bransjen, samfunnet eller de som mottar (og ikke mottar) prisene.
Ingen av disse løsningene ble valgt.
Det artikkelen gjør, er å hente en respektert akademisk kilde, som kaller prisene "Oscar-kloninger". Jeg tviler på at førsteamanuensis Magne Lindholm ved Høgskolen i Oslo og Akershus mener at Oscar-prisene har mistet sin verdi, det vil i tilfelle være en svært drøy påstand.
Oscar-vinnende filmer spiller inn mer penger, skuespillerne får bedre betalt og filmene i seg selv får stå litt uimotsagte som kulturelle kunstverk.
Tvert imot kan medieprisene beskrives som Oscar-kloning fordi de låner prestisje av Oscar-utdelingen. Dette beskrives i en bok som også Butenschøn og Backe Madsen viser til: den 10 år gammel boken ”The Economy of Prestige” av James English. De bruker boken til å understreke at kulturelle ærespriser er kulturlivets mest hurtigvoksende fenomen, som de så beviser med tall.
Underforstått er at en slik inflasjon fører til devaluering. Ok, men hva så? Det glemmer journalistene å snakke om. Men boken de viser til beskriver i all essens hvordan prestisje påvirker kulturelle produkter, slik som prisutdelinger.
I sin omtale av boken understreker The New Yorkers skribent Louis Menand (også professor i Engelsk ved Harvard) hvordan kritikk av kulturelle ærespriser er underliggende for eksistensen av slike priser:
As long as we want to believe that creative achievement is special, that a work of art is not just one more commodity seeking to aggrandize itself in the marketplace at the expense of other works of art, we need prizes so that we can complain about how stupid they are.
Med andre ord vil skandalene som henger ved slike priser være med å gjøre dem viktige.
Det eneste Butenschøn og Backe Madsens DN-artikkel greier, er altså å opprettholde verdien av medieprisene.
