INGRID COGORNO, student ved Høgskulen i Volda og snart ferdig utdannet journalist.

Håpet er at man kanskje får et vikariat. Eller har jeg investert tre års studier i arbeidsledighet?

KOMMENTAR: Jeg er villig til å flytte hvor som helst og ta hvilken som helst jobb, skriver snart ferdigutdannet journalist Ingrid Cogorno. 

  • INGRID COGORNO, journaliststudent ved Høgskulen i Volda

DA JEG VAR FERDIG på videregående skole var ”hva skal jeg bli”- spørsmålet et saumfart og omstridt tema blant alle mine jevnaldrende.

Jeg gikk mange måneder før jeg fikk noe som kan kalles en slags åpenbaring: 

Jeg skulle bli journalist.

Selvfølgelig skulle jeg det!

Jeg elsket jo å skrive, snakke, drøfte, og være omgitt av mennesker med ulike historier. 

Dette passet meg perfekt.

LIKE ETTER SØKTE jeg meg til Høgskulen i Volda. Lærerne var flinke, studiet var interessant, og motivasjonen steg for hver måned jeg lærte mer om faget. 

Jeg husker at jeg priset meg lykkelig over å endelig ha funnet noe jeg kunne trives med.

Jeg har aldri sett på fremtidig arbeid som lønninger inn på konto. Jeg har alltid vært bevisst over at det jeg vil jobbe med, det skal jeg like. 

Man bruker tross alt mesteparten av livet sitt på jobb. 

Ingrid og kolleger fra Høgskulen i Volda, som i fjor høst jobbet som journalister for gravekonferansen GIJC2015 på Lillehammer. Bak fra venstre: Nina Tuv, Emilie G. Vatnøy, Marius Stenberg, David Tvetene, Harald Stolt-Nielsen, Anne-Mali Thyrum, Agnete Bråtun, Zita Evangeline Campbell. Foran fra venstre: Oda Ording, Olivia Knudsen, Ingrid Cogorno, Maiken Svendsen og Line Løtveit. Ikke til stede da bildet ble tatt: Kristine Marie Gutterød. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)
Ingrid og kolleger fra Høgskulen i Volda, som i fjor høst jobbet som journalister for gravekonferansen GIJC2015 på Lillehammer. Bak fra venstre: Nina Tuv, Emilie G. Vatnøy, Marius Stenberg, David Tvetene, Harald Stolt-Nielsen, Anne-Mali Thyrum, Agnete Bråtun, Zita Evangeline Campbell. Foran fra venstre: Oda Ording, Olivia Knudsen, Ingrid Cogorno, Maiken Svendsen og Line Løtveit. Ikke til stede da bildet ble tatt: Kristine Marie Gutterød. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen) Foto: Gard L. Michalsen

TRE ÅR ER GÅTT nå, og jeg har ikke endret mening angående faget. 

Det er allsidig, spennende , og med endeløse muligheter. 

Om det fantes muligheter for arbeid. 

GJENNOM UTDANNINGEN har gjesteforelesere ofte kommet med ”humoristiske” kommentarer om at ”He-he, lykke til, det finnes ikke arbeid”, ”Avisdøden er et faktum, og det skjer straks”, eller ”Hvorfor valgte dere dette studiet!?”.

Men man skal ikke skyte budbringeren. Gjesteforeleserne hadde jo rett. Noe vi alle skulle innse, mer og mer i løpet av utdanningen vår. 

Om noen måneder er jeg og resten av klassen min ferdig utdannede journalister. Og fremtiden vår har aldri sett mørkere ut. 

Rettelse: Fremtiden til journalister har aldri sett mørkere ut. 

NÅR ERFARNE OG DYKTIGE arbeidstakere må ta sluttpakker hele tida, når stillinger i samtlige mediehus kuttes drastisk, da sier det seg selv at jeg, nyutdannet og uerfaren, ikke har så mye å stille opp med.

Det føles som om tre år med læring og praksis nesten ikke har noe nytteverdi lengre. 

Håpet man kan feste seg til er at om man er flink nok får man et vikariat. Om man er mer enn flink nok, får man beholde vikariatet i noen  år. 

Uansett hvor flink du er, er sannsynligheten for fast jobb minimal. Da må du på ny konkurrere med likesinnede, gjerne mer erfarne journalister, i søken etter jobb.

OG JA, JEG ER VILLIG til å flytte hvor som helst, og ta nesten hvilken som helst jobb som kan være relevant innen journalistikken. 

Men å likevel leve i usikkerhet resten av livet er en skummel tanke. 

SÅ JEG SKULLE ønske at både politikere og folk flest hadde åpnet øynene sine for hvor viktig det er å sikre journalistikk – journalistikk med høy kvalitet. 

Jeg skremmes ikke bare over min egen fremtid, men også over samfunnets fremtid. 

Og jeg er redd for at de flinkeste vil se seg om etter andre veier. 

I årene som kommer tror jeg at en tittel som journalist vil bli mindre og mindre ettertraktet. 

For hvem vil investere tre år med studier for å forbli arbeidsledig?

Til toppen