Hvis norske mediehus brukte mer energi på seg selv og mindre på konkurrentenes vilkår, ville det gå bedre med oss alle

KOMMENTAR: Stormløpet mot TV 2s rammevilkår singler av knust glasshus, historieløshet og skuffende mediepolitisk sans og samling.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

Støvet hadde knapt lagt seg etter kampanjen mot NRKs mulighet til å formidle nyheter via internett, før norske mediekonsern og kommersielle TV-hus fant sitt neste offer:

TV 2 må for en hver pris nektes vilkår som sikrer en kommersiell allmennkringkaster med hovedkontor utenfor Oslo!

DET HAR PÅGÅTT lenge, med bestillingsverk av professorale rapporter, kronikker, møter hos kulturministeren og mer til.

Fredag så vi foreløpig siste kapittel:

En engere krets av toppledere, redaktører og konsernsjefer hadde åpenbart så lite å gjøre fredag at de kunne bruke halve dagen på et «innspillsmøte» for gamle argumenter og dårlig humør.

Hos Kulturdepartementet fikk Schibsted, Discovery med flere nok en anledning til å rase mot planene om en ny modell for kommersiell allmennkringkasting.

- ER DET FORNUFTIG å gi statstøtte til det danske milliardkonsernet Egmont?

Slik prøvde Harald Strømme å advare mot å bidra til at Norge har en kommersiell TV-kanal med hovedkontor i Bergen, og omfattende nyhetsproduksjon.

Strømme, som leder den norske avdelingen til det enda mer gigantiske milliardkonsernet Discovery, har brukt flere måneder på å fortelle at det er lønnsomt for TV 2 å drive nyheter.

Selv la TVNorge ned nyhetene sine for mange år siden, fordi det ikke lønte seg.

Det er selvsagt forståelig at man ikke vil gi konkurrentene «doping», men en ting er likevel vanskelig å forstå:

Ønsker Discovery at TV 2 skal bli likere TV3 og TVNorge?

Det vil verken tjene mediemangfoldet, TV 2 eller Discovery om vi får nok en TV-kanal som mest lager humor, underholdning og reality, og som sender fra England for å selge ulovlig spillreklame.

For ikke å snakke om hva som tjener seerne.

SCHIBSTEDS DIREKTØRER er åpenbart dem som har minst å gjøre for tida.

Konsernsjefer i norske mediekonsern deltar knapt i offentlig debatt med mindre det handler om andres vilkår.

Facebook må betale mer skatt, TV 2 må ikke få støtte, og NRK må ikke få lov å sende på nett.

Bare for å nevne noe av de mange budskapene.

– Skal en av mine konkurrenter få en støtte jeg ikke får, vil det måtte innebære en forflytning i konkurranselandskapet, uttalte Torry Pedersen i møtet, ifølge Dagens Næringsliv.

Han er VG-sjef og medlem av Schibsteds konsernledelse.

Uttalelsen framstår mildt sagt merkelig, som om alle norske mediebedrifter har og har hatt identiske vilkår.

Bare for å nevne ett eksempel:

VG og Schibsted har gjennom årenes løp fått milliarder av kroner i indirekte pressestøtte gjennom nullmomsen. Nå også digitalt.

En nullmoms VG får for å selge abonnement til VG+, primært på saker om forbruker, sex og samliv. Mens for eksempel en rekke aktører i fagpressen som leverer «samfunnsviktig» journalistikk, må betale moms digitalt.

Det er selvsagt mye «urettferdig» med en mediepolitikk som er egnet til å skape mangfold, og nettopp ikke behandle alle likt.

Men Schibsted er ikke den som har lidd mest under norsk mediepolitikk i moderne tid. 

OG DET ER JO ikke slik at VG blir dårligere av at TV 2 får rammevilkår som sikrer nyhetsproduksjon og hovedkontor i Bergen.

Eller at VG ville blitt så mye bedre om TV 2 skulle lage et dårligere produkt.

Hele den norske «mediestøttedebatten» bærer preg av en merkelig tankegang hvor det nærmest framstår som at det viktigste for meg, er hvilke vilkår mine konkurrenter har.

Hvis det var tilfelle, burde vi bare gi opp alle sammen. NRK har jo 5 milliarder kroner i årlige inntekter.

Hvorfor skal noen i det hele tatt prøve å konkurrere mot dem?

Men vi gir ikke opp.

Og norske TV-kanaler og andre mediehus konkurrerer godt med NRK hver eneste dag.

Fordi til syvende og sist handler det ikke om hvor mange milliarder du har, og aller minst hva konkurrenten har. Men hva du gjør med de ressursene som er tilgjengelig.

I tilfellet NRK er det selvsagt et betimelig og riktig poeng at en allmennkringkaster ikke må bli for dominerende.

Den balansen sørger også dagens mediepolitiikk for.

Slik det er mulig å skape en modell for kommersiell allmennkringkasting, til det beste for seerne og mediemangfoldet.

MEDIEPOLITIKKEN ER NEMLIG ikke til for å gjøre norske mediekonsern fornøyde, men for å skape et best mulig tilbud til de bare fem millioner mennesker som fins i dette landet.

På samme måte som markedet ikke kan finansiere en lokalavis i Åmli, Vardø eller Bø i Vesterålen med journalistisk slagkraft og kvalitet, er det elementer av TV 2s virksomhet neppe lar seg forsvare rent kommersielt.

Derfor hadde TV 2 lenge en økonomisk fordel av å være sikret full distribusjon. Selv om denne posisjonen fortsatt har en verdi, er full distribusjon ikke lenger unikt.

Det er derfor Stortinget har bedt Kulturdepartementet få på plass en modell for kommersiell allmennkringkasting som sørger for at Norge fortsatt har to TV-kanaler med bred nyhetsdekning og forpliktelser innenfor samfunnsoppdraget.

Og ikke minst: Et stort, nasjonalt mediehus med hovedkontor utenfor Oslo.

Det er mulig det er distriktspolitikk for Bergen kommune, men for Norge er det mediepolitikk.

Det gir et bredere, annerledes og et bedre nyhetstilbud til norske TV-seere og mediebrukere.

Noe TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther forklarer godt i sitt innlegg fra fredagens innspillsmøte:

«Når eit helikopter frå Nordsjøen styrtar over Turøy, er det ikkje BT eller NRK som er først på staden. Det er TV 2»

NÅ ER DET OGSÅ vanskelig å sammenligne epler, pærer og forskjellige støtteordninger, men for å trekke en parallell til produksjonstilskuddet, den direkte pressestøtten til aviser:

Ordningen er på 313 millioner kroner, og går til lokalaviser, ukesaviser og nisjemedier.

150 aviser får støtte, og den er livsviktig for de fleste av dem.

Det samme gjelder de mellomstore nisjeavisene, som bidrar til en mangfoldig dagspresse.

Men det er verdt å merke seg at de fem største avisene, med et papiropplag på mellom 13.000 og 21.000 aviser, stikker av med halvparten - 166,8 millioner kroner.

LES OGSÅ: Mens Dagsavisen taper stort, troner Bjørgulv Braanen snart øverst på støttetoppen. Klassekampen får 39 millioner kroner fra staten i år

Disse mediene når bare en brøkdel av befolkningen, mens TV 2 når flere millioner hver uke. 

Poenget her var ikke å foreslå kutt i pressestøtten.

Eller snakke om hvor mange millioner kroner staten bør legge i en eller annen form for direkte eller indirekte kompensasjon.

Med at TV 2s betydning for mediemangfoldet mildt sagt er minst like viktig - og verdt å videreføre.

DERFOR KONKLUDERTE Mediemangfoldsutvalget med at det kan være riktig med kompensasjon for en kommersiell allmennkringkaster utenfor Oslo.

Og siden TV-markedet er i stor endring, foreslår utvalget at ordningen gjøres tidsbegrenset.

LES OGSÅ: Åmås-utvalget mener det er riktig med offentlig støtte til en kommersiell allmennkringkaster som TV 2 – men anbefaler en tidsbegrenset avtale

Nå gjenstår det bare at Kulturdepartementet får på plass et forslag før jul, som lovet.

Det er viktig for TV 2, for norsk mediemangfold og norske mediebrukere.

FOR IKKE Å SNAKKE om resten av den norske mediebransjen, som sårt trenger en løsning:

De har jo knapt brukt tid og krefter til annet enn TV 2s vilkår for tida.

Og det er nok ikke slik at disse gutta har for lite å gjøre.

VG har for eksempel fortsatt 60 prosent av inntektene fra en papiravis i fritt fall.

Discovery har satset milliarder på norsk fotball fra neste vår, men har fortsatt ikke en strømmetjeneste eller apper som fungerer slik fotballfans vil forvente etter mange år på TV 2 Sumo.

Denne fotballen skal jo Harald Strømme og Torry Pedersen også samarbeide om til våren.

Kanskje det er det de burde bruke neste fredag på å snakke om?

Powered by Labrador CMS