(Fra Urix-sendingen 28. januar).

I godhetens tjeneste: Når media outsourcer journalistikken til kildene

KRONIKK: Det er ett felt i journalistikken hvor man ikke nøyer seg med å oursource fotografene - men overlater hele journalistikken til andre, skriver Maren Sæbø.

  • MAREN SÆBØ, frilanser - og redaktør for Bundu.no.

I URIX 27. JANUAR viser NRK en lengre reportasje fra Etiopia, hvor langvarig tørke kan utvikle seg til en hungerskatastrofe.

Den verste siden 1984, blir vi fortalt.

MEN BILDENE OG INTERVJUENE fra et sted øst i landet er ikke produsert av en fotograf eller en journalist:

Reportasjen er produsert av Kirkens Nødhjelps kommunikasjonsrådgivere, som er med generalsekretær Anne-Marie Helland på reise i landet.

Her er ikke bare bildene outsourcet til en PR-avdeling. Her er det meste av journalistikken gjort av en humanitær organisasjon, med et klart formål:

Å få fram at situasjonen i deler av Etiopia er alvorlig og at det må handles raskt.

MAREN SÆBØ, frilansjournalist og redaktør for Bundu.no. Her fra SKUP-konferansen våren 2015.
MAREN SÆBØ, frilansjournalist og redaktør for Bundu.no. Her fra SKUP-konferansen våren 2015. Bilde:

DETTE ER DESSVERRE ikke unikt. Sommeren 2014 raste ebolaepidemien i Vest-Afrika som verst. Viruset hadde fått lov å spre seg en stund, kun spredte advarsler hadde slått i gjennom mediestøyen, både lokalt og internasjonalt.

Blant de som advarte var Leger uten Grenser. Organisasjonen skulle bli viktig i å få informasjon om epidemien ut, og all ære til dem for det.

Men igjen, dette burde vært gjort av redaksjonelle medarbeidere.

Lokale journalister jeg senere møtte i Liberia var svært skeptisk til den rollen noen av de internasjonale organisasjonene tok, både i håndteringen av krisen, og i måten de formidlet utviklingen av epidemien og egen rolle på, ovenfor internasjonal presse.

Pressearbeidet organisasjonen gjorde ble førende for det arbeidet som tilreisende journalister og fotografer senere skulle gjøre. I hovedstaden Monrovia for eksempel ble det meste av grovarbeidet for å stoppe epidemien, gjort av lokale frivillige og helsepersonell.

Men tilreisende presse valgte å fokusere på det ene mottakssenteret drevet av Leger ut Grenser, dels fordi organisasjonen ga dem tillatelse til å faktisk filme syke og døende, i noen tilfeller uten å innhente samtykke.

Dette opprørte mange liberere. Samtidig gjorde det nære samarbeidet mellom pressen og enkelte humanitære organisasjoner det vanskelig å dekke hva som eventuelt gikk galt under håndteringen

...for en gjennomgang av ebola-håndteringen se for eksempel denne fra crisisgroup.org.

FOR SELV OM intensjonene er gode, og selv om det er viktig å varsle om en epidemi eller en tørke, for at slike hendelser ikke skal utvikle seg til humanitære kriser eller katastrofer - er ikke dette journalistikk.

De humanitære organisasjonene har en annen agenda enn redaksjonene.

At man bruker deres materiale i så stor grad som man nå gjør, vinkler journalistikken. Og det gjør kritisk dekning av de samme organisasjonene og det politiske spillet rundt krisehåndtering vanskelig.

I noen tilfeller kan mangel på slik kritisk journalistikk føre til at man ikke lærer, og dermed står like uforberedt neste gang katastrofen slår til.

ET EKSEMPEL PÅ DETTE er nettopp Etiopia. I reportasjen Urix viste 27.1, og i de følgende studiointervjuene gjort med Redd Barnas generalsekretær Tove Wang og Etiopia-veteran Dag Hareide, nevnes sultkatastrofen i 1984 flere ganger.

Urix viser også bilder fra en BBC-reportasje som den gang vekket verden til å bry seg om Etiopia.

Reportasjen er dels gjengitt i en versjon av musikkvideoen «Do they know its Christmas» av Band Aid, gruppen som ble opprettet for å samle inn penger til nettopp å avhjelpe denne katastrofen.

Men denne kampanjen, og måten sultkatastrofen den gang ble skildret på har blitt stående som et grelt eksempel på hvordan gode intensjoner kan gjøre journalistikk vanskelig.

Det er ingen tvil om at sultkatastrofen i 1984 var forferdelig, det er ingen tvil om at Band Aids innsats samlet inn mye penger.

Og at noe av dette gikk til å redde etiopiske liv.

Men i ettertid har flere forskere, og også pressefolk som selv var med å dekke katastrofen, pekt på at det ensidige fokuset på å få inn matvarehjelp, uten å stille kritiske spørsmål, kan ha vært med på å gjøre krisesituasjonen mer permanent.

Tørken i Etiopia i første halvdel av 1980-tallet var reell og farlig, men sult ble også brukt av daværende diktator Mengistu Haile Mariam som våpen.

Samme år som sulten herjet brukte Mengistu nesten halvparten av statsbudsjettet på våpen.

Og slik fikk han fortsette. Den massive internasjonale innsatsen førte så til en slags avhengighet av nødhjelp, uten at lokale myndigheter ble stilt til ansvar for å ha forverret krisen.

DET FINNES BÅDE journalister og fotografer som dekker det afrikanske kontinentet, og som kjenner det bedre enn tilreisende kommunikasjonsmedarbeidere.

Jeg vet dette fordi jeg har benyttet meg av disse i mange år som redaktør for et magasin med reportasjestoff fra flere kontinent.

Jeg har jobbet med både lokale og internasjonale kolleger som kan sine ting. De fleste av disse fotografene er også i stand til å gjøre levende bilder.

Men de er utsatt, de er dårlig betalt og de ender ikke sjelden med nettopp å ta oppdrag for nevnte organisasjoner fordi disse rett og slett betaler bedre enn redaksjoner her hjemme.

Materialet de så produserer for organisasjoner blir så gitt vederlagsfritt til redaksjoner som er interessert.

Dermed trenger heller ikke redaksjoner å betale frilansere for eget selvstendig arbeid. Man skaper altså et marked hvor det er organisasjonene som er oppdragsgivere, ikke redaksjoner.

Igjen, dette er gjort med de beste intensjoner. Det er ikke alltid lett å få tak på bilder eller stoff «fra bakken» i en krise. Noen områder er for farlige eller det er for vanskelig å ta seg fram.

Under ebola-epidemien var det helt klart farlig å nærme seg smittede. I mange områder er helt avhengig av nettopp humanitære organisasjoner for å ta seg fram.

Det gjelder blant annet i Sør-Sudan eller østre Kongo.

Men det er fortsatt forskjell på en journalist som får haik med et FN-helikopter eller må låne en brisk av Norsk Folkehjelp i en av deres leire, enn en kommunikasjonsrådgiver eller en innleid fotograf som jobber for de samme organisasjonene.

URIX 27. JANUAR BRUKTE ikke bare bilder fra Redd barna og Kirkens Nødhjelp, de fulgte også opp med en reportasje fra Nairobi, Kenya, om internettbruk.

Denne var levert av Verdensbanken, en del av deres lanseringsmateriale for en ny rapport om digitale forskjeller i verden.

Addis Abeba i Etiopia er et par timers flytur unna NRKs korrespondentkontor i Nairobi, og det passet kanskje ikke å reise opp for å lage reportasje til hovedsegmentet i Urix-sendingen.

Men denne reportasjen fra Nairobi burde man kanskje ha brukt egne krefter på?

Nairobi er verken farlig eller vanskelig, hvorfor bruker man en reportasje fra Verdensbanken?

Først i det tredje segmentet i kveldens Urix tar NRK endelig i bruk egne medarbeidere, altså korrespondentparet basert i Nairobi.

I en reportasje om mobilbetalingstjenesten M-pesa.

DENNE OUTSOURCINGEN av reportasjestoffet er ikke unikt. Dette gjøres av store og mindre redaksjoner over hele landet.

I stedet for å bruke fotografer og journalister som jobber uavhengig på kontinentet, mot et vederlag, bruker man bilder og materiale fra humanitære (og andre) organisasjoner.

Dette gir oss ikke bare et skrudd bilde av hva som skjer i Afrika, men det undergraver faktisk også de frilanserne som skal leve av å levere redaksjonelt stoff fra kontinentet.

På sikt lover det ikke godt for den journalistikken som faktisk fortsatt lever i marginene.

Maren Sæbø er frilanser og redaktør for bundu.no, som fokuserer på afrikanske forhold. Hun har bakgrunn fra dagspresse og magasin, og var i mange år redaktør for Verdensmagasinet X.

 

Til toppen