STEINGRIM WOLLAND, advokat og pressejurist. (Arkivfoto) (Bilde: )

Kildevernet er til for allmennheten og samfunnet, ikke pressens arbeidsvilkår

KRONIKK: Pressen som næring ville trolig klart seg greit uten kildevern. Det er samfunnets interesser som skades når det er lettvint for politiet og staten å etterforske kilder.

  • STEINGRIM WOLLAND, advokat og pressejurist

Til uka kommer PSTs beslag hos Imtiaz Rolfsen opp i Høyesterett. Det er andre gang på to år at Høyesterett skal behandle kildevern-spørsmål.

Forrige gang gjaldt det politiets jakt på pressens kilder, i den såkalte «Klomsæt-saken».

Høyesterett klarte ikke å få det rett den gang og tillot at politiet fritt kunne snoke i hvilke journalister som hadde snakket med advokat Klomsæt bestemte dager.

Presseorganisasjonene støttet Klomsæt og de støtter Imtiaz Rolfsen.

Det er akkurat som det må være, men jeg synes deres argumentasjon har vært litt lite tydelig med hensyn til å forklare hva kildevernet egentlig er og hvorfor det er så viktig for samfunnet.

Det er vitale samfunnsinteresser som undergraves når kildevernet angripes av politiet, ikke pressens arbeidsvilkår.

For rundt hundre år siden var kildevernet etablert som presseetisk prinsipp, men det hadde ingen støtte i loven. Journalister hadde samme vitneplikt som alle andre. Pressen forsøkte derfor i årtier å få dekning under en bestemmelse som ga rett til vitnefritak hvis man risikerte «tap av borgerlig aktelse».

Man argumenterte ihuga med at man hadde avgitt et løfte om anonymitet, og at man tapte anseelse om man brøt dette løftet. Det ble man sjelden hørt med, og loven er senere endret en rekke ganger slik at regelen i dag har et motsatt utgangspunkt om bevisforbud – retten må i prinsippet ikke ta i mot forklaring fra noe som er betrodd pressefolk.

Lenge vektla man hvorvidt det forelå en betroelse, og man ser at dette henger sammen med den tidligere oppfatning om løftets betydning. Dette er nå forlatt, og pressen opererer med «upublisert materiale», jf. VV-plakatens pkt 3.6, men heller ikke dette er egnet til å forklare kildevernets begrunnelse.

Det jeg har sett og hørt fra presseorganisasjonene siste uke, har i det vesentlige tatt utgangspunkt i medienes behov for tilgang til informasjon, og gjentagelser av uttrykket «journalistisk».

Jeg tror ikke det er så godt egnet til å forklare kildevernets betydning og begrunnelse i dag.

Kildevernet er en del av informasjonsfriheten beskyttet under EMK art 10. Kildevernet er individets og allmennhetens rett til å informere representanter for «den fjerde statsmakt» i fortrolighet.

Pressefolk vil i utgangspunktet ha seg frabedt at det er jurister og domstolene som skal definere det presseetiske kildevern, men i den siste Høyesterettskjennelse av det jeg vil kalle prejudikatverdi, den såkalte Edderkoppkjennelsen, Rt. 1992 s 39, fikk pressen fullt medhold i sin argumentasjon, forbilledlig formulert av førstvoterende Peter Lødrup.

Høyesterett la helt korrekt til grunn at det ikke er den enkelte pressemann eller -organ som skal beskyttes, og at det heller ikke er den enkelte kilde.

«Det er pressens funksjoner som skal vernes gjennom kildevernet og anonymitetsretten», (min understrekning), skrev Høyesterett.

Med dette var man forbi de individuelle begrunnelser om «løfte» og «betroelse», og det er ikke lenger verken kilder eller pressen som er beskyttelsesformålet, men samfunnets interesse i at mediene kan fylle sin funksjon som allmennhetens vaktbikkje.

Pressen som næring ville trolig klart seg greit uten kildevern. Det er samfunnets interesser som skades når det er lettvint for politiet og staten å etterforske kilder, ta beslag osv.

I alle saker jeg kjenner til er det nettopp at det er «lettvint» for politiet/PST å ransake redaksjoner/journalister, som er den reelle begrunnelsen for inngrepet.

- Vi tror de kan ha noe av interesse, og da bare tar vi det.

Det er gjennomgående holdningen. I Edderkoppkjennelsen ble også det kommentert treffende: «Kildevernet må derfor i mange tilfelle ikke veies mot behovet for å få avdekket kritikkverdige eller straffbare forhold, men mot at etterforskningen blir mer tid- og ressurskrevende.»

Jeg vil tilføye at det skal ikke mange slike inngrep til før allmennhetens tillit til kildevernet generelt svekkes, og da er skaden skjedd! Som ellers tar det lang tid å bygge tillit, men det er fort gjort å rive den ned.

Også av denne grunn bør det innføres et forbud mot kildejakt, slik man har i svensk rett. Det ville avverget den famøse Klomsæt-saken, hvor domstolene dessverre gikk skoene av seg, og Høyesterett tillot kildejakt via ulovlig innhentet mobildata.

Dette var et klart skritt tilbake fra Edderkopp-kjennelsen hvor det bl.a. heter «Etter mitt syn ville kildevernet miste meget av sin betydning hvis spørsmål av denne karakter måtte besvares.»

Det som egentlig står på spill i Rolfsen-saken er respekten for Høyesterett. Fraviker den Edderkopp-kjennelsen en gang til, så må mediene tilpasse seg ved sterkere beskyttelse mot uakseptabel innblanding.

Svaret blir sivil ulydighet og kryptering, inntil loven endres.

Mange pressefolk hevder at det presseetiske kildevernet er «absolutt» og «hellig». Det mener jeg er forfeilet. Det lar seg ikke forsvare etisk, og er i direkte motstrid med blant annet punkt 1.5 i Vær Varsom-plakaten.

Det er nok med to eksempler.

  • 1) Noen planter bevisst falske opplysninger i pressen, under løfte om kildevern, og dette fører til at tredjeperson lider stor urett.
  • 2) En journalist får telefon fra ABB kl. 13. den 22. juli, hvor han under løfte om anonymitet fortalte om sine planer.

Absoluttistene oppfordres til å forsøke seg på en etisk begrunnelse for «hellig» kildevern i de to situasjonene.

Til toppen