RUNE S. ALEXANDERSEN, journalist og tekstgårdbruker. (Foto: Privat)

Kjære krenkede bloggere! Jeg får tårer i øynene når jeg skriver dette

KOMMENTAR: Jeg er jo bare et menneske, jeg også. Og synes synd på dere.

  •  RUNE S. ALEXANDERSEN, frilansjournalist og tekstgårdbruker på Tekstgarden.no

Innlegget er opprinnelig publisert på Tekstgårdens egen blogg, og gjengitt etter avtale.

Jeg tror jeg snakker på vegne av mange menn og kvinner med motorsag og hjelm, hammer og spiker, kost og støvbrett når jeg sier dette: Jeg gråter litt nå.

Eller, enda bedre og mer effektfullt:

Jeg får tårer i øynene når jeg skriver dette. Jeg er jo bare et menneske, jeg også. Jeg synes synd på dere, kjære krenkede bloggere, de høye beskyttere av det norske føleriets ånd.

Dere er alle ofre.

Alexandersens kommentar er en oppfølger til ukas blogg-debatt på Journalisten.no og andre medier, med blant annet disse kommentarene:

For det første er dere ofre for markedsmakten, som har plassert dere i en uønsket, men lukrativ rolle som objekt og forbilde for ulike målgrupper, fortrinnsvis unge jenter (og noen gutter). Dere ønsket jo ikke den rollen? Dere ville jo bare ha et sted å utbasunere egne meninger uten filter, uten å måtte svare på kritiske spørsmål?

For det andre er dere ofre for mobbere. Journalister, nettroll – og en haug «vanlige» folk – som er proppfulle av jantelov og fordommer mot sånne som dere.

Og dere er ikke minst ofre for en misunnelig journaliststand, som har færre lesere og tjener mindre enn dere (haha!, kanskje bortsett fra noen journalister i Dagens Næringsliv, da, som tjener godt og sannsynligvis ikke er misunnelige, fordi de er vant til å skrive om folk som tjener bra).

Ja, og en ting til: Dere er ofre for det nye ordskiftet, der det er greit å føle seg såret og krenket med en gang noen forsøker å ta dere på alvor. Er det ikke deilig å krype ned i forsvarsposisjon så fort kritikken kommer? Deilig å kjenne på all den varme støtten fra andre, krenkede bloggere som har opplevd det samme? Jantelov og misunnelse, gå din vei, vi er da bloggere og mennesker både du og jeg. Det må være lov til å slippe løs følelsene uten at man skal bli forsøkt sensurert! Eller noe sånn.

Jeg gråter! Eller: Jeg må igjen felle en tåre når jeg tenker på hvordan denne misunnelige, men stadig minkende journaliststanden, behandler dere. Skjønner de ikke at dere bare er mennesker, dere også, mennesker med følelser? Masse følelser? Har jeg nevnt at dere er ofre?

Det er ikke rart at dere blir krenket av alle journalistene som angriper dere. Jeg kan nevne eksempler i fleng, men jeg orker ikke. Jeg er så krenket. Det er uansett mange eksempler. Det er bare å google det! Dere er for eksempel ofre for «bitre, gamle og innrøyka menn» (eller var det kvinner, det er ikke så greit å holde styr på de to kjønnene vi har?).

Har jeg nevnt at jeg gråter med dere, krenkede bloggere? Dere er jo bare vanlige mennesker, dere også, med følelser. Når en av dere blir krenket, er det ikke rart at dere går i flokk og sier ting som at misunnelige journalister er «døve», eller at det er det «døveste» dere har lest (det er ikke alltid så greit å finne på nye ord når man er lei seg eller krenket). Det er ikke rart at dere får lyst til å sitere hverandre og si «fuck dere» til de misunnelige journalistene. Det er ikke rart at dere gråter dere i seng og har lyst til å gjemme dere under dyna. Jeg gråter når jeg tenker på det. Det blir mer ekte og menneskelig når jeg sier det sånn rett ut, i stedet for å pakke det inn i fine formuleringer og argumenter.

På en måte forstår jeg at journalistene blir misunnelige (nei, nei, jeg forsvarer dem ikke, herregud!). Dere krenkede bloggere går i pene klær, blir invitert til tv-show og får titusenvis av kroner for ett enkelt blogginnlegg, der dere attpåtil får skrive om ting dere liker og kan stå for. Noen av de misunnelige journalistene må i stedet bruke den stadig knappere arbeidstida til å skrive om ting de misliker – som for eksempel dere, de krenkede bloggerne, som får støtte av andre krenkede bloggere, mens journalistene kanskje heller kunne tenkt seg å skrive om krigen i Syria og flyktningestrømmen derfra, den nye boka de har lest, eller de intellektuelle hobbyene sine.

De misunnelige journalistene mister jobbene sine fordi avisene de jobber i, tjener mindre penger. Annonsørene har nemlig skjønt at avisene, de består bare av en gjeng konservative, eldre mennesker, der en del av dem attpåtil har utdanning og erfaring. Fy! Og ikke nok med det: De misunnelige journalistene bruker denne utdanningen og erfaringen til å rakke ned (ja, for det er mange eksempler, jeg lover!) på dere krenkede bloggere, som kanskje strever med å komme dere fram her i livet. De burde i stedet heie dere fram (jeg tar forbehold om at noen journalister kan ha gitt dere positiv spalteplass, men jeg tviler)!

Dere krenkede bloggere har skapt deres egne arbeidsplasser med to tomme hender, dere er gründere, dere er det nye Norge! Dere viser at unge mennesker kan komme seg opp og fram i livet, bare de har et tilgang til en mobiltelefon, et tastatur og er litt kreative (ja, for man bør helst ikke være for A4 eller ha «normale», sunne verdier, da får man færre lesere). Dere krenkede bloggere er det vi skal leve av etter at oljen tar slutt!

Nye, dynamiske reklamebyråer står i kø for å leve i harmonisk symbiose med dere, de krenkede bloggerne. Dere snakker jo folkets språk. Med følelser framfor argumenter. Med subjektive analyser i stedet for kildebelagte påstander som det går an å argumentere mot. Det er mye mer effektivt å nå gjennom til målgruppen hos dere. Man slipper det kritiske og (unødvendige?) filteret som avisene utgjør. De skal jo stille spørsmål ved alt. Merking av reklame, for eksempel. Det er jo så vanskelig! Det er forresten heller ikke så farlig, tror jeg, så lenge den framføres med ekte følelser. For dere reklamerer da i hvert fall ikke for ting dere ikke kan stå inne for! Og hvis dere har gjort noe dumt, så sørger dere i hvert fall for at leserne får vite at det kan skape problemer – i beste forbrukeropplysningsånd! Sånn at ikke de skal gjøre de samme feilene. Krenkede bloggere: Dere er hedersmennesker!

Når de treige avisene en vakker dag er slått konkurs, og alle de misunnelige journalistene har mistet jobben, står vi igjen med dere, de krenkede bloggerne, som kan ta opp problemene i samfunnet på deres eget, finurlige vis. Mens dere tjener noen titusener på det, da, for den gode saken. Og bruker litt andre virkemidler enn de misunnelige journalistene, men det må vi da kunne se mellom fingrene på. Det at dere lyver, for så å avsløre løgnen i den gode saks tjeneste etterpå, det er greit. Det er sånn den nye medievirkeligheten har blitt. Man kan godt lyve litt, så lenge det er et godt formål. Jeg ler litt nå. Kjenner på den gode følelsen av å ha lurt mediene.

Her er forresten journalistene greie å ha, når jeg tenker meg om. De skriver jo ikke bare kritiske artikler om dere, de krenkede bloggerne. Selv om det er mest kritikk. Det er det mange eksempler på, tro meg! Jeg bare orker ikke å finne dem fram i dag. Jeg er nemlig mer opptatt av å gråte og være krenket på vegne av dere, de krenkede bloggerne.

Lenge leve ytringsfriheten og de krenkede bloggerne. Død over de misunnelige journalistene! Eller: Fuck dere!

  • PS! Til alle krenkede bloggere som eventuelt leser dette: Hvis dere ønsker å få språklig hjelp i kampen mot de misunnelige journalistene, må dere gjerne ta kontakt med oss! Vi kan for eksempel hjelpe dere med å fullføre en tankerekke, holde dere til saken, foreslå synonymer til ord som «døv», finne norske varianter av engelske uttrykk eller andre språkspørsmål dere måtte ha.
  • PS 2, uironisk oppsummering: Nå er det nok av føleriet. Skal bloggerne ha en rolle i offentligheten, får de forsøke å svare på kritiske spørsmål og ta debatten, ikke alltid spore av og gå i forsvar for hverandre på autopilot. NB: Dette innlegget handler ikke om Sophie Elise.
Til toppen