KJETIL STORMARK, frilansjournalist og redaktør for nettstedene Hate Speech International og Aldrimer.no. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

- La oss gjerne ta debatten, Jan Gunnar

KOMMENTAR: Kjetil Stormark svarer på kritikken fra SKUP-leder Jan Gunnar Furuly i helga.

  • KJETIL STORMARK, frilansjournalist, forfatter og tidligere SKUP-leder

SKUP-leder Jan Gunnar Furuly valgte å åpne SKUP-konferansen i Tønsberg fredag med det som i mediemiljøet fortonet seg som et forsøk på journalistisk karakterdrap på undertegnede.

Han hevdet at jeg som undersøkende journalist lar meg styre av de som støtter mine journalistiske prosjekter økonomisk. Jeg opplever påstanden som dypt krenkende.

Påstanden er spekulativ, grunnløs, udokumentert og i strid med alt hva jeg tror på og står for.

Å la annonsører eller økonomiske støttespillere styre det redaksjonelle arbeidet ville dessuten ha vært et brudd på Redaktørplakaten, som jeg forholder meg til i mitt daglige virke som journalist og redaktør for prosjektet Norges forsvarsevne/aldrimer.no, som tilsynelatende ble skyteskive for SKUP-lederen.

Jeg reagerte spontant på konferansen med å si at jeg forventet en beklagelse fra Furuly.

En slik unnskyldning har jeg ikke fått. I stedet har Furuly hevdet at han fremførte budskapet på vegne av styret i SKUP og forsterket de komplett grunnløse antydningene om kritikkverdige forhold gjennom ytterligere insinuasjoner.

Dernest mente Furuly at siden jeg hadde fått så mange millioner, måtte jeg tåle at det ble debatt. Men det var ikke debatt SKUP-lederen hadde lagt opp til. Det var selvrettferdig enetale, selve åpningstalen på SKUP-konferansen, uten anledning til tilsvar eller imøtegåelse. Påstandene - formulert som et angrep på en navngitt person - ble kringkastet på nettet, gjennom streaming av talen. Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg noe senere, på et etterfølgende seminar, greidde å komme med et tilsvar.

Først må jeg nesten gjengi hva SKUP-lederen faktisk sa:

«Gravejournalisten og tidligere SKUP-leder Kjetil Stormark er en av dem som har vært flinkest her i landet til å lete fram nye, alternative finansieringskilder for undersøkende journalistikk. Blant annet har han fått millioner fra Utenriksdepartementet, fra Fritt Ord, og han har fått enda flere millioner fra fem private velgjørere», sa Furuly, med vekt på «enda flere», før han la til:

«Men, det som kan være problematisk med dette her, er at tematikken, i hvert fall på ett av de nystartede nettstedene som Stormark driver, det kan - ja - det kan fort fremstå som en slags avansert form for content marketing, der donorene klart påvirker hva som skal være fokus.»

Content marketing, altså, der «donorene klart påvirker hva som skal være fokus». Slik lyder beskyldningen, som ikke dokumenteres og som er helt feilaktig. Hva er så content marketing? Jo, som de fleste i mediene nå vet, er det å selge/lage annonseprodukter som likner på redaksjonelle nyhetssaker. VG har åpnet for en slik modell, noe SKUP-lederen ikke brukte tid på i sin tale.

VG er blitt felt av Pressens faglige utvalg fordi avisens saker ikke var tydelig nok merket med at det var annonser. Rådende presseetikk er dermed at content marketing presentert som redaksjonelt innhold er uetisk.

Det er jeg helt enig i. For min egen del anser jeg content marketing for å være kanskje en av de mest alvorlige formene for redaksjonell selvskading. Jeg ville heller ha sluttet som journalist før jeg var villig til å drive med content marketing. Det kan være starten på slutten for den redaksjonelle troverdigheten, slik jeg opplever det, hvis ikke leserne ser tilstrekkelig forskjell på redaksjonelt og betalt innhold. Men i en mediebransje som har grunnstøtt, er desperasjonen stor. Kanskje misunnelsen også, for alt jeg vet, i forhold til de av oss som faktisk har lykkes med å finne nye finansieringsløsninger for kostbar og tidkrevende journalistikk? Men det kommer jeg tilbake til.

I alle prosjekter som jeg henter inn finansiering til, er jeg krystallklar på to ting:

  1. At jeg må kunne være helt åpen på hvem som har gitt støtten, og
  2. At den redaksjonelle uavhengigheten skal ivaretas. Alle redaksjonelle beslutninger tas av redaktøren, og ingen andre.

Ingen av de økonomiske støttespillerne i noen av de journalistiske prosjektene jeg er leder for har utfordret meg på dette. Jeg er faktisk kjent med, via omveier, at våre støttespillere har fått ubehageligheter som en følge av den kritiske journalistikken på aldrimer.no. Men de har likevel ikke kontaktet meg. De har ikke forsøkt å påvirke meg som redaktør. Det står dem til ære.

Støttespillerne våre er nærmere beskrevet på våre nettsider og jeg gir derfor ikke en detaljert beskrivelse her. Men alle har til felles at de er profesjonelle næringslivsfolk med engasjement i forsvarssaken. Flere av støttespillerne har selv bakgrunn fra eller er etterkommere av personer fra Kompani Linge-miljøet under 2. verdenskrig.

Det er personer med høy integritet. De mener Norge kan være i ferd med å begå samme feil som man gjorde i tiden før 9. april 1940. De støtter prosjektet fordi de ønsker mer journalistikk og debatt om temaet. Prosjektet organiseres praktisk og juridisk i mitt firma Logos Media. Ingen av de økonomiske støttespillerne sitter en gang i firmaets styre. Det er mer enn hva man kan si om ordnære mediebedrifter eller for eksempel NRK, som sogar har et kringkastingsråd som kan etterprøve og kritisere NRK-sjefens/redaktørens vurderinger.

Prosjektet Norges forsvarsevne har som formål å drive kritisk og undersøkende journalistikk rundt mulige svakheter ved Norges forsvarsevne og landets sivile og militære beredskap. Vi har valgt et litt utradisjonelt navn på nettavisen vår, aldrimer.no, som henspiller på slagordene «Aldri mer 9. april» og «Aldri mer 22. juli». Det anses neppe som et spesielt kontroversielt redaksjonelt ståsted at vi ønsker å drive en journalistikk som kan bidra til at Norge ikke opplever en ny militær invasjon av Norge, slik vi opplevde i 1940, eller et nytt terrorangrep slik vi opplevde sommeren 2011.

Gjennom nesten 30 års jobbing på forsvars- og beredskapsområdet har jeg etterhvert fått et så omfattende, bredt og dypt kildegrunnlag at jeg personlig er skremt over hvor dårlig det står til med Norges sivile og militære beredskap.

Jeg har arbeidet med fagfeltet ikke bare som journalist, men også som PR-rådgiver og innenfor statlig forvaltning. Samtidig som forsvarsevnen er blitt stadig sterkere svekket, forverres samtidig trusselbildet. De sikkerhetspolitiske skyene på horisonten blir stadig mørkere. Det synes heller ikke som om politikerne har en spesielt god kriseforståelse. Det var forøvrig et tydelig trekk ved reaksjonsmønsteret også i tiden før 9. april 1940. Heller ikke da manglet det på faresignaler. Det betyr ikke at jeg påstår det samme vil skje i dag. Men faresignalene er der, og bør tas på tilstrekkelig alvor.

Væpnet med denne kunnskapen og innsikten, kan våre redaksjonelle veivalg kanskje - for dårligere informerte pressekolleger - se smått aktivistiske ut. Det erkjenner jeg. Men jeg kan forsikre om at det er veivalg basert på et dypt overbevisningsgrunnlag. Det er mine selvstendige beslutninger som journalist og redaktør. Og de debatterer jeg mer enn gjerne.

Har SKUP tatt initiativ til en slik debatt? Nei, det har de ikke.

Samtidig blir norske medier stadig mer utarmet for ressurser. Stadig færre redaksjoner har råd til å holde seg med spesialmedarbeidere som kan fordype seg tilstrekkelig i stoffområder knyttet til nasjonal sikkerhet, forsvar og beredskap. Det skaper et farlig vakuum i nyhetsbildet. Farlig fordi det kan føre til at relevant informasjon ikke kommer fram når politikerne skal ta stilling til hva slags forsvar Norge skal holde seg med i framtiden. Farlig fordi de som aktivt ønsker å skjule ubehagelige sannheter om mangler ved Norges beredskap får altfor lett match.

Å ivareta innbyggernes sikkerhet er Statens viktigste oppgave. Det er ikke et hvilket som helst politikkområde. Det er kjerneoppgaven til en stat. Og her har Norge sviktet før.

Den mangelfulle dekningen av forsvar, sikkerhet og beredskap som fagområder er jo nettopp grunnen til at Prosjektet Norges forsvarsevne og aldrimer.no oppstod i utgangspunktet. Vi ønsket å gjøre denne nyhetsmessige blindsonen mindre. Vi ønsker, i samarbeid med norske medier, å heve summen av gode nyhetssaker på området. Vi har levert store og viktige bidrag allerede. Vi holder for øyeblikket på med å publisere mer enn 10 filmer i en serie TV-dokumentarer. Men vi står i litt for stor grad fortsatt alene om å ha fokus på mange av sakene vi dekker.

Har SKUP tatt intiativ til en debatt om dette? Nei, det har de ikke.

I vårt ønske om å få til et samarbeid med norske medier har vi både gode og mindre gode erfaringer. Enkelte redaksjonelle ledere er nølende i møtet med vårt prosjekt, som er en helt ny måte i Norge å finansiere og organisere kvalitetsjournalistikk på, selv om modellen er velkjent og velbrukt i utlandet. Vi har vært på tilbudssiden i forhold til flere riksmedier.

Men på grunn av nølingen har vi i nå i april og mai valgt å bruke 1,5 millioner kroner på betalt markedsføring ved lanseringen av våre dokumentarfilmer. Det er mye penger. Penger vi heller ville ha foretrukket å bruke på journalistisk innhold, framfor distribusjon. Men må vi, så må vi.

I stedet for å få til samarbeid som hovedmodell ender vi opp med å måtte bygge opp en konkurrerende mediekanal, som vel er det de ordinære mediene frykter aller mest. Jeg mistenker at manglende kunnskap om det vi driver med kan ha medvirket til at vi ikke lyktes med å finne en annen løsning.

Har SKUP tatt intiativ til debatt om dette? Nei, det har de ikke.

Mediebransjen er i dyp krise og er på desperat jakt etter nye finansieringsmodeller. Gjennom etableringen av Hate Speech International, som har mottatt støtte fra UD og Fritt Ord i to omganger, og ved etableringen av Prosjektet Norges forsvarsevne/aldrimer.no, har jeg gjentatte ganger lykkes med å hente inn millioner i støtte fra både statlig og privat hold.

Begge deler er nyskapende i mediemiljøet i Norge. Jeg har ikke noe stort ønske om å skryte av det, men det er like fullt et faktum. Jeg deler gjerne av mine erfaringer, slik at kolleger forhåpentligvis kan lykkes med å få til det samme. Jeg forteller også gjerne litt om vårt journalistiske arbeid, dersom det skulle være interesse for det.

Har SKUP tatt intiativ til en slik erfaringsutveksling? Nei, det har de ikke.

I stedet valgte SKUP-lederen å åpne årets SKUP-konferanse med å mistenkeliggjøre og angripe meg - og derigjennom også andre frilansere som jobber sammen med meg - og som har lykkes med å være nyskapende i en krevende mediehverdag. Seriøse og hardt arbeidende frilansere som arbeider eller har arbeidet på begge prosjektene jeg er leder for, rammes nemlig også av beskyldningene om uetisk opptreden. For aldrimer.no-prosjektet alene, handler dette om nærmere 30 personer. For mange av disse oppleves anklagene som dypt urettferdige. Disse har et redaksjonelt verdisyn som er identisk med mitt og som jeg har redegjort for ovenfor.

SKUP gjør en viktig og flott innsats for kvalitetsjournalistikken i landet. Som tidligere SKUP-leder er jeg glad i SKUP.

Derfor ila jeg meg selv karantene og taleforbud overfor medietidskriftene om denne saken etter mine første reaksjoner fredag kveld.

Jeg ønsket at mediedekningen fra SKUP-konferansen skulle handle om konferansens innhold, og intet annet.

Men nå er konferansen over.

Og da kan jeg si det slik jeg opplever det: Nåværende SKUP-leders opptreden er lite ærerik. Han burde være gentleman nok til å beklage at han i kampens hete gikk for langt og fremsatte helt grunnløse beskyldninger.

Det skylder han sine kolleger.

Nok er nok, Jan Gunnar Furuly.

Hvis du er mann til å ta meg i hånda på det, kan vi i fellesskap sette strek der.

Til toppen