AFTENPOSTENS forside fredag 23. april.

Lies, damn lies and statistics: Når Aftenposten sammenligner fakta og mørketall om voldtekt.

KOMMENTAR: Så er det igjen tid for å minne om at statistikk ikke bør brukes som en full mann bruker lyktestolpen; mer til støtte enn belysning.

  • KOMMENTAR: Steingrim Wolland, advokat og pressejurist

steingrim wolland 2
Bilde:

Aftenposten/A-magasinet derimot, har sett lyset og tar det derfor ikke så nøye med om statistikken gir støtte.

De har laget en omfattende reportasje om voldtektsstatistikk og rettsystemet, og konkluderer med at bare «1 av 100» blir dømt.

LES MER i disse to sakene på Aftenposten.no:

Dette er konklusjonen og fremsettes i overskrift og gjentas i flere varianter i artiklene. Påstanden må utvilsomt forstås som at kun 1 av hundre voldtekter ender med domfellelse, og er direkte knyttet til antall personer som blir dømt for voldtekt.

Sammenhengen understrekes ytterligere av fokuseringen på – og advarsler mot – det å anmelde voldtekt. Det er misforholdet mellom omfanget av forbrytelser og hva «systemet» produserer av straff, som beskrives.

Men er beskrivelsen riktig, og er det god presseskikk å fremstille det slik?

aftenposten forside

«Bare 1 av 100 voldtektssaker ender med dom», skriver altså Aftenposten på forsiden fredag 23. april. Da framstår det som at bare én av 100 voldtekter som er blitt en «sak» i juridisk eller formell forstand, ender med dom. Men det stemmer selvsagt overhodet ikke.

Jeg har sett på tallgrunnlaget, og de finnes i en Kripos-rapport. Hele premisset for regnestykket er påstanden om «1 av 100», og en angivelig oppfatning om at det skjer «16.000 voldtekter» årlig i Norge.

Aftenposten sammenligner antall årlige straffedømte med gjetninger på hvor mange som i løpet vil si at de en gang i livet har blitt voldtatt. Det første har et konkret og kontrollerbart innhold, det andre ikke.

Og tallet på 16.000 årlige voldtekter er, hold dere fast, 13 ganger høyere enn antallet anmeldelser, som er på 1225 og tallet har vært stabilt de siste fire årene.

Siden Aftenpostens påstand om 13-gangen er en påstand om «mørketall», må jeg nøye meg med å si at det fremstår som temmelig usannsynlig. (Å bevise ikke-eksistensen av et vilkårlig mørketall, er omtrent like vanskelig som å påvise mørk materie).

Avisen har riktignok et lite forbehold om at nedre grense etter hva «politiet mener» kan være 8.000, men tallet fremkommer ikke i verken noe regnestykke, overskrift, kommentar eller konklusjon.

Man har lagt til grunn mørketallsfaktor 13, basert på noens gjetning. («Tallet 13 er i form», som det het i Dagbladets ukentlige helside om lottotips på 90-tallet).

Annetsteds fremkommer et annet nokså løst tall om at 1 av 10 kvinner «sier» at de er blitt voldtatt i løpet av livet. Dette er også en mer eller mindre kvalifisert beregning, foretatt på nokså spinkelt grunnlag.

En ting er nå tallmaterialet, men en annen ting er hvordan spørsmålene er utformet og ikke minst hva den enkelte legger i «voldtekt» (hvis det var det de ble spurt om). Her er det betydelige feilkilder, men hvis vi sier at tallet virkelig var korrekt, så sitter vi igjen med 10 prosent av alle norske kvinner blir voldtatt en gang i livet.

Da kan vi grovt anslå 10 prosent av fem millioner nordmenn, delt på to kjønn. Det er 250.000 voldtekter i en 84-års periode, som er kvinners levetid. Det utgjør omlag 3.000 per år, altså mørketallsfaktor 2,5.

Nå kan man dessverre legge til grunn at for mange blir voldtatt flere ganger, men også at en del av «voldtektene» ikke er det, bare er stupide «forsøk», feilerindringer osv. Men uansett klarer man ikke å komme opp i «16.000» per år.

Tallet er latterlig. Det tilsvarer 1,34 millioner voldtekter i løpet av norske kvinners levetid, 84 år, og sammenhold det med tallet på dagens norske kvinner, omlag 2,5 millioner. (Jada, totalsummen er høyere i en slik periode, men feilkildene er mange i alle retninger, så la det passere).

Telleren, 16.000, er åpenbart feil, og basert på faktor 13. Nevneren, 130, er også feil. Den er trolig på omlag 200.

For så kommer faktor to i avisens «beregning» nemlig antall domfellelser i 2014. Tallet er på 130. Da har Aftenposten utelatt de sakene hvor domfelte ble frifunnet for straff, men dømt til å betale oppreisning til offeret.

Andelen saker hvor tiltalte ble fullstendig frifunnet var 22 prosent, og de som ble frifunnet for straff men dømt til erstatning utgjorde 8 prosent. Faktum er altså at i 78 prosent av voldtektssakene som kom for retten, ble tiltalte dømt til straff og/eller erstatning.

Mer presist var det 21,3 prosent fullstendige frifinnelser, og det er for alle praktiske formål:

I rettssaker om voldtekt ble 4 av 5 dømt!

Dette andre tallet, 130 (egentlig pluss 10), kommer fra 179 rettsavgjørelser i «kategoriserte saker» i en Kripos-rapport, og det tallet er ikke 1225, men 840. Man kan altså gå ut fra at antall domfellelser i fjor er vesentlig høyere enn de 130 (+10), kanskje pluss 40 prosent?

Da blir tallet nesten 200 domfellelser av totalt 1.225, og det betyr at hver sjette anmeldelse fører til domfellelse. Hver sjette!

Hver sjette er fortsatt et lavt tall, men det er veldig mye større enn «1 av 100». (Himmelvidt over straffeprosenten ved private anmeldelser mot politiet, uten at Riksadvokaten noensinne har uttrykt bekymring for det.)

Dette er nokså vesentlig i forhold til om det er fornuftig å anmelde eller ikke. I den forbindelse burde Aftenposten opplyst noe mer om hva som ligger bak voldtektstallene. Halvparten av voldtektene, altså 600, er såkalte «festrelaterte», som stygt sagt betyr at både offer og gjerningsmann er mer eller mindre drita og det samme gjelder potensielle vitner.

180 av de 1200 sakene gjelder «forsøk» på voldtekt. Det sier seg da selv at det ikke er så lett å bevise utover enhver rimelig tvil at det er begått forsettelig voldtekt eller forsøk på det.

I 60 prosent av alle sakene, dvs omlag 730, er anmeldte venn/bekjent/partner/eks/nærstående og det gjør sakene generelt vanskeligere bevismessig. Stort sett er det bare to i rommet.

Det må også understrekes at antall overfallsvoldtekter går ned, mens festrelaterte går opp. Det siste kan godt være et uttrykk for at terskelen for å anmelde går ned, (ikke at det reelle tallet går opp), så å gange dette med faktor 13 for å finne mørketallet blir fullstendig useriøst.

Det har jo aldri vært vanskelig å finne kilder som har merkelige meninger og spådommer av faktisk art, heller ikke i «politiet», men regnestykket og påstanden om «bare 1 av 100» er avisens egen. Det brukes igjen til å iverksette regelrett mytespredning, og budskapet gjentas gjennom «#bare1avhundre», som nok raskt klarer å etablere seg som et faktum.

At det også blir oppfattet slik fremgår av en kommentar fra professor i statsvitenskap Hege Skjeie, som formodentlig er en kritisk leser som attpåtil er en rev på å lese statistikk. Det tok én eneste dag før tøvet ble gjentatt offentlig av en «autoritet».

Halvparten av anmelderne er under 25 år. Det er hovedsaklig denne gruppen som skal vurdere om de skal gå til anmeldelse eller ikke, og det er trolig her de største mørketallene er.

De aller fleste forstår sånn noenlunde hva en av hundre betyr.

Jeg tror også disse ville forstått en eventuell opplysning om at gjør du ting raskt – slik at man kan sikre gode bevis – så blir 4 av 5 dømt.

Hvis du derimot venter i uker og måneder, eller var drita/rusa på fest og ingen så dere, så er det bare 1 av 6 anmeldte som blir dømt.

Det sa Aftenposten absolutt ingenting om, og fortsetter kjøret med #bare1avhundre.

Men er det så farlig da, er det ikke bra at avisen setter «søkelyset» på problemet?

Det er forskjell på søkelys og vrengebilde, og det siste er et elendig utgangspunkt for debatt, bevilgninger, lovendringer og domfellelser. Jeg antar at svært mange er enige med meg i at «bare1avhundre» er velegnet til å påvirke folks oppfatning av fakta om voldtekt.

Det betyr i så fall at det er egnet til å påvirke om flere eller færre a) begår voldtekt b) anmelder c) bevilger penger d) tar ut tiltaler d) endrer loven og e) dømmer for voldtekt.

Alt er alvorlig, men det er fryktelig om flere begår voldtekt fordi de tror at sjansen for å bli tatt er 1 til 100, og det er fryktelig om uskyldige blir dømt på grunn av totalt uriktige forestillinger blant rettens medlemmer.

Hvis bare 20 prosent tror at «bare 1 av 100» er korrekt, så kommer det til å sitte hundrevis i retten som dommere de neste årene, med den forestilling at hvis tiltalte ikke dømmes så vil det fortsatt bare være én av 100.

Nå tviler jeg forsåvidt ikke på at Aftenposten i utgangspunktet er besjelet av de aller edleste motiver. Men temaet er alt for viktig til at man kan skape rene myter.

Slagordet «bare1avhundre» var som vanlig for godt til å være sant. Aftenposten burde forstå at forholdstallet «bare 1 av 100» er fullstendig ute av proporsjoner.

Noen burde reagert. Det rammes av en rekke bestemmelser i Vær varsom-plakaten om krav til faktasjekk, kildekritikk og at overskriften ikke må gå lenger enn det er dekning for i artikkelen.

Men denne type bullshit er uten «fornærmet», generelt populær og i tiden, siden den er forbundet med «#jegharopplevd», (WOW, unge lesere i sikte!), så den havner aldri i PFU.

Jeg gidder i hvert fall ikke «anmelde» den til PFU, for jeg er lei av å få tilsendt et standard «økseskaft» som i de kretser heter «å rette søkelys på». Dessuten er det bare mitt intellekt som er krenket, og det er nokså herdet.

Til toppen