Nyhetsredaktør Erik Stephansen og ansvarlig redaktør Gunnar Stavrum i Nettavisen. (Foto: Mediehuset Nettavisen)

Med utilslørt hersketeknikk gjør Sven Egil Omdal sitt ytterste for å forgifte en allerede forkvaklet debatt

KOMMENTAR: - Mye form og lite innhold fra Omdal. Og det vesle som er igjen, består hovedsakelig av slurv eller juks, skriver Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen.

  •  ERIK STEPHANSEN, nyhetsredaktør i Nettavisen

Du kjenner kanskje fenomenet: du koser deg med en avis og leser gode og innsiktsfulle artikler og kommentarer - helt til du kommer til noe du virkelig har greie på.

Da ser du alle unøyaktighetene, og alle feilene ...

Slik har jeg det nå med Sven Egil Omdal.

Med sin sylkvasse penn har han vært en av mine yndlingskommentatorer.

Jeg har elsket hans giftige kommentarer og infame poeng.

Men lørdag skriver han om Nettavisens dekning av innvandring og kriminalitet, i kommentaren Faren ved å hete Abdil.

Da ser jeg plutselig at kommentaren bare er retorisk form, nesten ingenting innhold.

Og at det vesle som er av innhold hovedsakelig består av slurv eller juks.

SVEN EGIL OMDAL, her fotografert på NJs landsmøte våren 2015.
SVEN EGIL OMDAL, her fotografert på NJs landsmøte våren 2015. Bilde:

På sedvanlig vis kaller Omdal Nettavisen for en "foringsmaskin for fordommer". Bakgrunnen er en kronikk av politiinspektør Thomas Utne Pettersen i Haugesunds Avis for et par uker siden.

Den var også gjesteblogg i Nettavisen, og vi fulgte opp med kommentarer fra politikerne. Inspektøren fikk først støtte av statsrådene Anundsen og Listhaug (kanskje ikke overraskende), og så kraftig motbør av Ap-politiker Stein-Erik Lauvsås.

Nettavisen bragte deretter to innsiktsfulle blogger fra en jurist og en forfatter, som begge kom med sterk kritikk av inspektøren.

I tillegg hadde vi redaksjonelle artikler der vi ved hjelp av tilgjengelig statistikk undersøkte inspektørens påstander nærmere. Ganske balansert, med andre ord.

Så, til sist viste vi et "ukesbilde" fra Oslo tingrett, som viste en klar overvekt av utenlandske navn blant de tiltalte.

Det er denne artikkelen som vekker Omdals hellige vrede.

  • Slurv eller juks nr 1: Omdal skriver at Nettavisen ble så "begeistret for politiinspektørens metode at at de gjorde den til sin egen. Alternativt kunne de lyttet til de som allerede hadde plukket i stykker den tendensiøse statistikkbruken hans".

Det er bare det at det nettopp var i Nettavisen den ble plukket i stykker.

Blant annet påpekte advokat John Christian Elden (i Nettavisen) at selvsagt var utlendinger overrepresentert i varetekt, de ble jo varetektsfengslet nettopp pga faren for at de kunne stikke av.

Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

  • Slurv eller juks nr 2: På samme måte forsøker Omdal å slå Nettavisen i hartkorn med inspektøren fordi han "sauset sammen andekdoter og tendensiøse statistikker" for å vise at "frykt for flyktninger var høyst rasjonell og berettiget."

Men det var jo nettopp Nettavisens journalist som fant fram til statistikken som viser at det ikke er asylsøkere og flyktninger som øker statistikken, men tvert om europeiske Schengen-borgere.

Sjefredaktør Gunnar Stavrum skrev til og med en Nettavisen mener-artikkel som påpekte akkurat dette.

Men det fikk visst Ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

  • Slurv og juks nr 3: Så gjør Omdal seg morsom over at Nettavisens journalist i artikkelen fra tingretten også tok med saker mot folk som nektet å godta forelegg for ikke å høre på politiet, eller ikke overholde vikeplikten. "Som alle vet, er vikeplikt en viktig del av norsk kultur", skriver Omdal muntert.

Det er bare det at i forseelser er norske navn i klar overvekt.

Om vi ikke hadde tatt med slike forseelser, men bare hadde tatt med straffesaker, hadde tallene sett enda skjevere ut.

Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

  • Slurv eller juks nr 4: Så forsøker Omdal å la det se ut som om det var Nettavisen som "etter et døgn måtte innrømme at de hadde operert med feil tall."

Nettavisen "innrømmet" ikke noe som helst. Det var tingretten som hadde lagt ut ufullstendige opplysninger om tiltaltene på sitt nettsted domstol.no, og som senere utfylte seg selv.

Det bragte vi selvsagt videre til våre lesere. Bildet viste forøvrig den samme tendensen, om enn noe svakere.

Vi tok også med tall fra uken etterpå, som viste det samme. Men det fikk visst ikke Omdal med seg, eller det passet ikke inn.

Så til det vi kan være enige om:

Nettavisens utvalg (bare to etterfølgende uker) er nokså tynt.

Tallene er ikke representative, og de kan ikke brukes til å trekke konklusjoner.

Men det gjorde vi ganske grundig rede for, og presiserte ganske nøye. Premissene var ganske klare: dette var ikke forskning, og ikke statistikk.

Situasjonsbildet fra Oslo tingrett er likevel tydelig nok til å peke på et fenomen som burde undersøkes nærmere. Det mente Shoaib Sultan i Antirasistisk senter også.

Her kunne vi altså hatt en interessant diskusjon om metodebruk, slik som vi har på det fleste andre journalistiske områder.

Men det er ikke Omdal interessert i. Han bruker heller sin aller giftigste retoriske evner til å mistenkeliggjøre "motstanderens" motiver.

Med utilslørt hersketeknikk gjør han sitt ytterste for å forgifte en allerede forkvaklet debatt.

En debatt der det er omtrent umulig å plassere seg i sentrum, men der du nesten uten unntak blir skjelt ut som enten "rasist" eller "landsforræder" straks du åpner munnen.

Fordi hver gang noen forsøker å reise en debatt eller peke på et fenomen, så kommer det alltid en eller annen Omdal-type og slenger en stinkbombe inn i rommet slik at alle må forlate lokalet.

Stinkbomben kan komme fra venstre eller høyre.

Men resultatet er at vi nesten ikke har journalistikk på feltet, fordi journalistene og mediene er redde for å ta i problematikken. Vi har nesten ikke forskning heller, fordi også forskerne er redde - og politikerne.

For hver gang noen foreslår å bevilge penger til forskning kommer det noen og mistenkeliggjør motivet.

Jeg synes det er på tide at vi slutter med det.

Fakta har aldri skadet noen, heller ikke om de er ufullstendige. For da kan de suppleres med flere fakta.

Det som virkelig skader oss, er den evige mistenkeliggjøringen og trangen til å dekke over ubehagelige fakta - som igjen skaper mistanke blant folk flest om at mediene og eliten forsøker å skjule noe.

Slik mange har hevdet det er i Sverige. Det er farlig for demokratiet.

Hersketeknikkene til Omdal representerer venstresiden, men jeg vet at store grupper i langt inne i SV og Rødt er møkk lei disse evinnelige giftpinnene som gjør at vi aldri kommer ut av skyttergravene.

Det er på tide vi senker skuldrene og setter oss ned og snakker sammen.

Så kan Sven Egil Omdal og andre "herskere" bale rundt med de gamle fiendebildene sine selv.

Til toppen