TSJAD: Feltarbeider Trygve Thorson, som jobber i Tsjad, skriver om hvor frustrerende det er at landet får så lite oppmerksomhet. (Foto: Trygve Thorson, Tsjad)

Mens norske medier serverer agurknytt, sulter 2-åringene i Tsjad etter oppmerksomhet

KRONIKK: En glemt krise blant de glemte kriser, skriver feltarbeider Trygve Thorson.

  • KRONIKK: Trygve Thorson, feltarbeider i Leger uten grenser

TRYGVE THORSON

Kronikken er først publisert i Bergens Tidende og på BT.no, og gjengitt her etter avtale.

ALLE FOTBALLGALE kjenner Martin Ødegaard. Også i Tsjad. Landet hvor toåringer dør av underernæring og malaria, hvor det er 500 leger til 13 millioner innbyggere og over 500.000 flyktninger.

Verden er liten. Men norske journaliser overser og glemmer Tsjad. Det har tragiske konsekvenser.

EN AV VÅRE mange pasienter er lille Amina. Første gangen jeg møtte henne lå hun og sov i morens fang i hjørnet av intensivavdelingen på underernæringssenteret vårt.

Hun hadde ikke krefter til noe annet. Amina er snart to år gammel og fra en liten landsby utenfor byen Bokoro, kun fire timers kjøring fra hovedstaden N’Djamena.

Det begynte med at hun fikk feber, fortalte moren Kadija meg. Hun mistet appetitten. Så begynte huden å flasse av. Føttene, hendene og ansiktet svulmet opp. Da moren til slutt tok henne med til det lokale helsesenteret to timers gange fra landsbyen ba de henne om å dra på sykehuset, to timers kjøring derfra.

SOM HUMANITÆRRÅDGIVER og feltarbeider for Leger uten grenser kommer jeg tett på menneskene vi jobber for å hjelpe.

Jeg møter lokale landsbyledere, nomader på grensen mot Sudan og mødrene som våker over barna på intensivavdelingen i Bokoro. For å kunne svare best mulig på krisesituasjonene, må vi forstå den lokale konteksten.

Amina blir nå behandlet for alvorlig akutt underernæring. Hver tredje time får hun næringsrik melk i en kopp og vi måler hjerterytmen og temperaturen.

Den tørre huden smøres med krem. Amina selv sover stort sett hele tiden, og Kadija, som selv sier hun er 16 år gammel, våker over henne.

FRA FØRSTE GANG jeg møtte Amina var jeg innom hver dag for å se hvordan det gikk. Aminas tilstand er nå stabil og hun blir litt bedre for hver dag som går. Hevelsene går ned, huden blir bedre og hun får litt mer krefter.

Amina fikk hjelp tidsnok, heldigvis. Men når hun kommer tilbake til landsbyen igjen kommer lite til å forandre seg.

- Sykepleierne sier jeg må gi Amina mer næringsrik mat, men hva kan jeg gjøre? Vi har ikke råd til å forandre noe, sa moren til meg etter en lang prat.

Klarer Amina seg gjennom neste tørketid? I blant er det hjerteskjærende frustrerende å jobbe med nødhjelp.

FRUSTRERENDE ER DET OGSÅ også at situasjonen i Tsjad får så provoserende lite oppmerksomhet.

Ikke en gang da selvmordsbombere drepte flere titalls mennesker i hovedstaden N’Djamena i juni og juli fikk Tsjad mer enn noen notiser i norske medier.

Og slike angrep er bare en ny og liten del av krisesituasjonen i landet. Hvert år ser vi ernæringskriser eller epidemier. Noen ganger begge deler, på en gang. Tsjads helsevesen er i elendig forfatning. Det er stor mangel på kvalifiserte sykepleiere og jordmødre, og det er kun 500 leger i landet, som har rundt 13 millioner innbyggere.

Norge har 30.000 på fem millioner mennesker.

I TILLEGG til sine interne problemer er Tsjad preget av å befinne seg i et svært dårlig nabolag.

Libya i nord er i oppløsning. I Darfur i øst er voldsnivået det høyeste på ti år. I sør er situasjonen i den Sentralafrikanske republikk fortsatt svært ustabil, men medias søkelys har blitt flyttet videre. I vest får Boko Haram i blant et oppslag i norske medier når de angriper landsbyer i Nigeria, Kamerun eller Niger.

Og i midten av alle disse krisesituasjonene ligger altså Tsjad. En glemt krise midt blant glemte kriser.

SOM EN KONSEKVENS av situasjonene i nabolandene er Tsjad vertsland for over en halv million flyktninger, og har dermed det fjerde høyeste antall flyktninger pr. 1000 innbygger i verden.

I 2015 økte antall flyktninger i Tsjad for det fjortende året på rad. Flyktningene har akutte behov for nødhjelp, og behovene er i dag mye større enn hjelpen som blir gitt.

Det samme er dessverre tilfellet de fleste steder inne i landet. Fire av de fem siste årene har vi måttet rykke ut til Bokoro for å behandle underernæringskriser på denne tiden av året.

Også i år er vi den eneste organisasjonen i området. Slutten av tørkeperioden er den mest kritiske. Nå er fjorårets avlinger brukt opp, prisene er på sitt høyeste og det er lenge til neste innhøsting i november.

Familiene sliter med å skaffe nok å spise og det er de aller minste som blir hardest rammet. Vesle Amina er en av dem.

AMINAS HISTORIE er en av mange vi aldri får høre i norsk media. Men i Tsjad har de hørt historien om en ung nordmann.

I mai, i den lille byen Goz-Beida, helt øst i Tsjad, satt jeg en formiddag i skyggen av et lite tre utenfor kontoret vårt, drakk søt, rød te og snakket med Awada og Tahir, to av våre lokale logistikere.

- Så du er norsk, spurte Awada.

- Da kjenner du vel til Martin Ødegaard da? Han ble jo sendt til oppvarming sist kamp, men fikk ikke spille.

En uke etter fikk Martin sin debut, og norsk media gikk bananas. Min nye venn og Real Madrid-fan i østre Tsjad var helt sikkert nesten like oppglødd som norske sportsjournalister.

Verden er liten.

FOR NORSKE JOURNALISTER derimot, virker det som Tsjad er langt unna. Krisen i Tsjad er kronisk og kompleks.

Det er ingen enkle storylines og ingen lettvinte løsninger. Tsjad er så langt fra et feriemål som man kan komme, og få nordmenn har noe forhold til landet. Det er kanskje ikke så rart at media velger det bort.

Når tidsfristene er korte, reisebudsjettene små og redaktøren krever at storyen må ha «nyhetsverdi» og nærhet, blir krisen i Tsjad glemt.

OG NÅR TSJAD ikke får mer oppmerksomhet i mediene, er det en overhengende fare for at også giverland, som Norge, og flere nødhjelps- og utviklingsorganisasjoner ser andre veier.

Mens vi leser mer agurknytt sulter toåringer i Tsjad etter mer oppmerksomhet.

Det enorme gapet mellom krisesituasjonene i Tsjad og oppmerksomheten de får i norsk media gjør meg noen ganger motløs og matt, men oftest provosert og fylt av kompromissløs innsatsvilje. Tsjad må få mer oppmerksomhet.

NORSKE MEDIER har et ansvar. Min oppfordring til norske journalister og redaktører er klinkende klar:

Norske medier bør sørge for at vi i Norge vet like mye om lille Amina og hennes utfordringer som tsjadere vet om unge Martins utfordringer på fotballbanen.

Til toppen