Kulturminister Thorhild Widvey - her på en pressekonferanse i juni 2015. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

Når mediebransjen er blitt det nye Senterpartiet. Og Widvey har gitt opp å legge om pressestøtten

KOMMENTAR: Hele verden er i endring. Er det da forutsigbarhet, konformitet og konservering norske aviser trenger?

ONSDAG MORGEN legger regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2016. For mediebransjen er nær sagt som vanlig de største spørsmålene satt på vent.

To utvalg er satt ned - et for å utrede mediemangfold (og pressestøtte?), og et for å finne framtidas NRK-finansiering.

En avklaring på forholdet mellom TV 2 og staten får vi neppe før neste år.

Ja, den nesten eneste usikkerheten foran statsbudsjettet for 2016, er om vi kan vente oss nullmoms neste år.

Og for en mediebransje der de langt fleste nettaviser og digitale medier har innført en eller annen form for betalingsløsning, må vi kunne kreve en avklaring snart.

Mediebloggen

NULLMOMSEN BLE til gjennom et forlik for årets statsbudsjett, og bekreftet i vår.

Selv om den kom etter et press fra både samarbeidspartier og opposisjon, skal Regjeringen likevel ha skryt for at de i utgangspunktet ville gjøre mer enn de rødgrønne klarte på åtte år.

Nå venter vi bare på gjennomføringskraft. Sånn at denne regjeringen faktisk kan si at den får til noe på mediepolitikken, før de går av.

FOR MYE TYDER på at de store linjene, særlig når det kommer til trykte og digitale medier (nettaviser), vil være akkurat de samme i 2017 som det var i 2013 og 2009 og 2005.

Hvordan kan det virkelig bli slik, når vår digitale hverdag og mediekonsum har endret seg så fundamendalt på disse årene?

Nettavislesing har forlengst passert papiravislesing, og i de yngste aldersgruppene er snart papiravisen et like fjernt minne som de gamle, grå telefonene med nummerhjul.

Lysbilde1

MEN DEN NORSKE pressestøtten er fortsatt innrettet som om papiravisa er det eneste store og det virkelig rette for framtida.

Og etter en teori om at det bidrar til demokrati og mangfold at noen få aviser skal få veldig mye penger.

I både 2013 og 2014 foreslo regjeringen å gjøre noe med dette. Dels gjennom et kutt i rammen.

En kan diskutere hvor lurt og riktig det var, men langt viktigere var forslagene om å innføre et tak eller en annen form for øvre begrensing.

Det sa bransjen nei til. Slik at Mentor Medier nå kan motta over 100 millioner i pressestøtte, i all hovedsak til to aviser med et opplag på drøyt 20.000 hver.

Og fortsatt er det en pressestøtte som handler om å konservere dagens forretningsmodell på papir.

JODA, PRESSESTØTTEN har blitt såkalt «plattformnøytral». Men støtten blir ikke plattformnøytral av å kopiere den og skrive også internett med store bokstaver foran.

For forskriftene og hele virkemiddelapparatet er fortsatt innrettet etter det papirbaserte begrepet «opplag», der også digitale medier måles på hvor mange «utgaver» de har.

En hver som faktisk leser norske nettaviser, vil forstå at begreper som utgave og utgivelser er helt utdaterte. En nettavis oppdateres i dag kontinuerlig og ikke knyttet opp til noen tidsplan. 

Reglene sier også noe om at «tilknyttede produkter» må ha en viss andel til felles med hovedproduktet.

I verste fall fører reglene om plattformnøytral pressestøtte til at aviser som ønsker dette, både på publisere de eksakt samme sakene på nett og papir, og at de må operere med nettavis som oppdateres i definerte «utgaver».

Det bidrar ikke akkurat til en fremtidsrettet digital utvikling. Noe FiskeribladetFiskarens redaktør Øystein Hage så presist tok opp i et leserbrev i DN våren 2014. 

...OG SLIK SPÅR TNS at de neste fem årene blir. (Trykk på bildet for større versjon).
...OG SLIK SPÅR TNS at de neste fem årene blir. (Trykk på bildet for større versjon).

VERDEN ER SOM kjent i endring. Det er bare å se på noen av grafene i denne saken. Og ingenting tyder på at denne endringen kommer til å avta.

Tvert i mot spår TNS Gallups forskningssjef Knut Arne Futsæter en «fortsatt sterk tilbakegang for papiravisa».

Likevel er altså pressestøtten innrettet etter en kanal som stadig færre leser. I en verden der mobiltelefonen snart er vår viktigste mediekanal, er mediepolitikken fortsatt tilpasset 90-tallet.

Og mediemangfoldsutvalget skal bruke nesten to år på snakke om framtida, hvilket betyr at det de eventuelt finner ut, tidligst kan bli politikk i 2018.

Denne gjengen skal bruke to år på å utrede mediemangfold, framtidas «NRK-lisens» og annen mediestøtte. (Foto: Regjeringen)
Denne gjengen skal bruke to år på å utrede mediemangfold, framtidas «NRK-lisens» og annen mediestøtte. (Foto: Regjeringen) Foto: Regjeringen

Men kanskje distribusjon og omgivelsene rundt oss kan tvinge fram endring? Nei, lite tyder på det.

Snart blir det endelig slutt på postombæring på lørdager.

Det kommer ingen til å savne. Og det betyr 400 millioner i reduserte kostnader.

Men, ingen fare!

For så skal Staten likevel bruke opp mot 120 millioner kroner på å sikre at norske aviser skal få distribuert sine aviser.

120 millioner kroner! Tenk på hva det kunne gitt av innovasjon, digital utvikling, kompetanseheving og annet som er fremtidsrettet og gøy?

For en avisbransje som trenger et spark bak for å tørre å gjøre noe med utgivelsesfrekvensen. At Østlandets Blad mislyktes, handlet ikke mest om frekvens. Og siden har vi fått flere eksempler på gode omlegginger. Som Gjesdalbuens reduksjon fra to til én aviser i uka, med en betalt nettavis.

HELE MEDIEPOLITIKKEN trenger en omlegging, og den kan ikke ta flere år.

Hva denne omleggingen skal bestå av? Det er selvsagt lett å svare på min kritikk med at jeg ikke har noen løsning.

Men nei, dette svaret bør verken avisredaktører, kommentatorer eller bransjefolk være skråsikre på. Bortsett fra det store bildet om at vi må legge om og dreie virkemidlene og støtten mot en digital framtid.

Og for å få til virkelig nytenking, står jeg fortsatt for forslaget i denne kommentaren for noen uker siden:

Utnevne et eget «skyggeutvalg» til mediemangfold, som består av alle andre enn konsensus-gjengen i Widveys opprinnelig råd. Og som får til oppgave å tenke nytt - og raskt - for å utfordre eksisterende tankesett og politikk.

ENN SÅ LENGE er Regjeringen bundet på hender og føtter og må fortsette med ting som de alltid har vært. Vi vil trolig oppleve onsdag at kulturministeren legger fram en mediepolitikk som på noen områder er mindre fremtidsrettet enn de to foregående årene. 

Det sørger samarbeidspartiene KrF - og skuffende nok også Venstre - for. For ikke å snakke om Arbeiderpartiet i opposisjon.

Og om Senterpartiet ikke har mye makt på Stortinget lenger, lever ånden godt i mediebransjen. For vi skal i det store og hele helst ha ting som de alltid har vært.

Slik blir det når Mediebransjens Landsforening er preget av en «omvendt konsensuspolitikk» som gjør at man ikke kan gjennomføre eller tør å mene noe som ikke Mentor Medier, Nationen eller Klassekampen ønsker.

Til Klassekampen denne uka uttaler MBL-direktør Randi Øgrey følgende:

- Det viktigste for oss er at pressestøtten ikke røres. Det mediene trenger nå er forutsigbarhet.

Vel, det viktigste for flertallet av MBLs medlemmer bør vel være nullmomsen.

Men når det nærmer seg høst, skal man være obs på alle slags vinklinger og redaksjonelle omtaler av pressestøtten.

Særlig fra avisene som får mest av den.

FOR ALL DEL, alle de tre nevnte mediene lager gode aviser og mye godt innhold.

Særlig Klassekampen imponerer. Men det gode innholdet finnes nesten bare på papir - og det lille som legges ut digitalt, er paradoksalt nok gratis. 

Og det er et betimelig spørsmål om hvor demokratisk det er å subsidiere en håndfull aviser med mellom 15-20.000 i opplag hver, med flere tusen kroner per abonnent. Til sammen rundt 150 millioner kroner - halvparten av hele pressestøtta.

I et regime som oppfordrer til å trykke flere papiraviser. Det preger avisene.

Paradoksalt nok fikk også Nationen - som har gjort solide digitale grep - i fjor et solid kutt i tilskuddet.

Selv leser jeg mange aviser og gjerne de gode, meningsbærende. To ganger i år har jeg også forsøkt å tegne et tre ukers prøveabonnement på Klassekampen for å se om det var verdt å abonnere på en periode.

Begge ganger har avisen mislykkes i å levere avisa til min adresse 2,4 kilometer fra Oslo sentrum.

Så tredje gang spurte jeg om å få tre ukers prøveabonnement på eAvis.

NEI, DET VAR IKKE mulig. Det handler altså ikke om innholdet. Eller at det koster langt mindre i distribusjon å gi meg eAvis gratis.

For her skal det trykkes aviser. Med røde bokstaver på hvitt papir.

Sånn går det når Staten tar regninga. Og ikke evner å foreslå, vedta og innføre en moderne mediepolitikk og pressestøtte.

Som kunne blitt et incentiv til endring og utvikling. I stedet for at vi skal stå på stedet hvil og vente på stormen.

Til toppen