Ina Lindahl Nyrud, medierettsadvokat i Norsk Journalistlag. (Foto: Anette Selmer Andresen, NJ)

Nei til DLD er en etterlengtet «seier» for pressens kildevern, mener NJ-advokat

- Kildevernet var en viktig begrunnelse for konklusjonen i ekspertrapporten om datalagringsdirektivet, sier Ina Lindahl Nyrud.

Forrige uke kom en 103 sider lang ekspertutredning fra jusprofessor Hans Petter Graver og advokat Henning Harborg om datalagring og menneskerettigheter.

Utredningen hadde som oppgave å vurdere datalagringsdirektivet (DLD) opp mot gjeldende menneskerettigheter, og «hvilke konkrete tilpasninger i den norske lagringsloven som eventuelt er nødvendig for at loven skal kunne settes i kraft uten å krenke menneskerettighetene.»

DLD ble vedtatt i Norge i 2011, men aldri iverksatt - og selve direktivet ble i praksis forkastet da EU-domstolen slo fast at direktivet er ugyldig og «bryter med borgernes grunnleggende rettigheter».

Nå slår også et norsk ekspertutvalg fast at det meste av politikken i direktivet altså er i strid med menneskerettighetene.

Forrige uke uttalte politikere fra både Høyre og Frp at de anså det som unaturlig å gå i gang med DLD igjen.

I kjølvannet av ekspertutredningen peker Norsk Journalistlag, ved medierettsadvokat Ina Lindahl Nyrud, på det som var en av hovedbegrunnelsene i utredningen for å avvise DLD: Pressens kilvevern.

Nyrud har forøvrig også skrevet en lærebok om massemedienes kildevern. Og «endelig» er det noen som tar kildevernet på alvor, etter flere negative utviklingstrekk de seneste årene, konstaterer Nyrud overfor Medier24:

- En av de to hovedgrunnene til at rapporten ikke lar seg kombinere med menneskerettigheter er kildevernet. Og slik er de nødt til å konkludere, fordi kildevernet er en menneskerettigheter. Det lar seg rett og slett ikke forene med å lagre all datakommunikasjon.

NJ leverte også et skriftlig innspill til ekspertutvalget om dette temaet, som omtales på NJ.no:

- Vi viste til at vi var bekymret for journalisters kildevern, og hevdet at det må være mulig å garantere at elektronisk kommunikasjon ikke blir brukt av politi eller andre offentlige myndigheter bare fordi den finnes der. Skjult overvåkning og systematisk lagring av data vil kunne innebære omfattende begrensninger i tillitsforholdet mellom journalister og anonyme kilder.

- Vissheten om at noen kan lete frem kontakter og bevegelser, vil være nok til at kilder blir mer tilbakeholdne. At for eksempel politiet går bakveier og avdekker kilders identitet der anonymitet er lovet, uthuler kildevernet, sier Lindahl Nyrud.

I rapporten omtales «kildevern» i en rekke vendinger og argumentasjonsrekker for hvorfor DLD er i strid med menneskerettighetene. Blant annet slik i dette avsnittet: :

For kommunikasjonsdata kommer for pressen det særlige hensynet inn at det er kildens identitet som nyter vern, like mye som innholdet av den kommunikasjonen som har foregått mellom kilden og en journalist.

Rene kommunikasjonsdata er derfor uten videre mer inngripende i pressens kildevern enn i for eksempel kommunikasjonen med advokater og leger hvor det i hovedsak er innholdet av kommunikasjonen som er beskyttet.

Det er neppe teknisk mulig å utforme en lagringsplikt som unntar data om kommunikasjon som kan røpe privilegert informasjon fra lagring.

I teorien kan man kanskje tenke seg et system hvor de personer som har særlig krav på beskyttelse melder inn til tjenesteyteren at deres apparater eller adresser skal beskyttes mot lagring eller utlevering. Et system med en slik registrering vil imidlertid i seg selv kunne representere en krenkelse fordi man da i praksis vil få et register over kommunikasjonsmidler som kan representere særlig sensitiv kommunikasjon, og vil uansett være umulig å få fullstendig eller holde à jour.

Dersom EMK må antas å stenge for udiskriminerende lagring av kommunikasjon som kan inneholde privilegert informasjon uten at det foreligger en konkret situasjon eller mistanke som kan begrunne også en slik lagring, vil dette innebære at datalagring ikke kan innføres uten å komme i konflikt med EMK.

Til toppen