PFU og mediene må nå justere kurs. Samfunnet trenger medier som leverer riktige premisser til samfunnsdebatten.
KOMMENTAR: Carl Bore advokat, med møterett i Høyesterett
- Kommentaren er tidligere trykket på kronikkplass i Aftenposten, og gjengitt etter avtale med artikkelforfatteren.
Jevnlig blir folk hengt ut i mediene. På tampen av 2014 kom en viktig høyesterettsdom – «Kirurgidommen». Sammen med «Ambulansedommen» fra mars 2014, har Høyesterett tydeliggjort kravene til profesjonell og ansvarlig journalistikk.
I 2007 ble en ambulansemann beskyldt for å være rasist på jobb. Dagbladet tapte senere injuriesaken i tre rettsinstanser. I kirurgisaken ble en kirurg i 2010 beskyldt for å fjerne organer fra friske mennesker uten grunn.
Her ble Avisa Nordland felt for beskyldninger uten bevismessig dekning. Erstatningen ble 400.000 kroner. Det er nesten 30 år siden sist mediene tapte to ganger i Høyesterett på ett år.
Fritt vilt for mediene
Store deler av norske medier må nå gå i skammekroken. En rekke medier hadde tilsvarende «angrep» på ambulansemann og kirurg. De var fritt vilt for mediene og jakten ble brutal.
Ambulansesaken ble dekket intenst og rasismeanklagene haglet i VG, Dagsavisen og andre medier. TV 2 kryssklippet saken med video av L.A.-politiets mishandling av Rodney King. Også NRK var ille. Det ble også trukket paralleller til Benjamin-drapet.
Kirurgisaken genererte ca. 1000 artikler i ulike medier. Aftenposten skrev for eksempel at kirurgen med skalpell i hånd hadde «gått amok ved operasjonsbordet». Denne gang var Avisa Nordland og VG nyhetsleder. VG har sluppet unna søksmål.
Senere har mediene i liten grad gjort bot for seg og beklaget. Toneangivende medier synes å feie dommene, særlig kirurgidommen, under teppet.
Høyesterett understreker fremfor alt at mediene må sjekke faktum. Grove beskyldninger krever solide faktiske bevis. Ellers er de forbudt.
Om rasisme uttalte Høyesterett at det ikke forelå «objektive holdepunkter for en slik påstand utover det faktum at B (pasienten) var en mørkhudet mann». Det var ikke nok til å konstatere rasisme i massemediene at visse tilskuere til ambulanseutrykningen følte det kunne være rasisme i bildet.
I Avisa Nordland ble en tredjeparts påstander om grove behandlingsfeil servert avisleserne som en objektiv sannhet.
Det holdt heller ikke.
Moralen er: «It isn’t so because he says so.»
Er opplysninger er usikre, bør man i det minste ta forbehold. Hverken Dagbladet eller Avisa Nordland gjorde det.
Faktasjekk en personverngaranti
Praksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstol viser at medienes plikt til faktasjekk er den viktigste personverngarantien.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) vurderer i altfor liten grad om medier har hatt faktisk dekning for beskyldninger, og faktakontrollen er dårlig forankret i Vær varsom-plakaten.
Det er en stor svakhet ved PFU-ordningen, som skal være et lavterskelalternativ til rettssaker om overtramp i mediene.
Høyesterett slår også hull på presseetiske «myter». En utbredt oppfatning blant journalister er at man fritt kan videreformidle andres beskyldninger. Bare det settes sitatstrek foran beskyldningen, unngår mediet alltid erstatningsansvar. PFU er svært liberal til videreformidling.
I Kirurgidommen ble imidlertid Avisa Nordland også dømt for videreformidling: Avisen siterte at det var operert uten pasientsamtykke, samtidig som avisen hadde informasjon som tilsa det motsatte. Avisa Nordland distanserte seg heller ikke fra beskyldningen, sier Høyesterett.
Et forståelig utfall, da også videreformidling kan skade stort.
Mediene bør heller ikke kunne omgå faktasjekk ved å sette sitatstrek foran beskyldninger.
Det er også et utbredt syn at mediene ikke trenger å sjekke fakta nøye i saker om politikere, kjendiser og profilerte tjenestemenn. Avisa Nordland argumenterte med at kirurger har overordnede posisjoner i helsesektoren og at denne kirurgen tidligere var blitt positivt omtalt i avisen.
Ikke fritt vilt fordi om man er profilert
Heller ikke det førte frem. Med støtte i Menneskerettsdomstolens praksis presiserte Høyesterett at selv når det gjelder politikere og andre offentlige personer må mediene å ha tilstrekkelig faktisk belegg for beskyldninger.
Man er ikke fritt vilt fordi om man er profilert.
Ytterligere en «mediemyte» er at det er greit at uthengte personer identifiseres i mediene for å unngå at lesere forveksler dem med andre, for eksempel andre leger ved samme sykehus.
Også dette avvises i kirurgidommen:
Identifiseringen av kirurgen med navn og bilde ble tvert imot tillagt skjerpende betydning av Høyesterett.
Logisk, fordi omdømmeskaden utvilsomt blir større når beskyldninger kobles til navn og bilde. Også her har dommen støtte i Menneskerettsdomstolen.
Men før rettssaken ble Avisa Nordland faktisk frikjent av PFU for identifiseringen. PFU uttalte at «Slik utvalget ser det, er faren for forveksling – at noen som ikke er innblandet skal bli utsatt for mistanke fra publikum – et annet argument som taler for en identifisering. (…) Avisa Nordland har ikke brutt god presseskikk.»
Identifiseringer i strid med norsk lov
Det finnes mange slike PFU-avgjørelser. Etter kirurgidommen må både PFU og identifiseringskåte medier endre praksis. PFU kan ikke lenger godkjenne identifiseringer som strider mot norsk lov.
Også myten om at «kommentaren er fri» avvises i begge dommer: Mediene har samme ansvar for å sjekke faktum enten beskyldningen står i en nyhetsartikkel eller leder/kommentar. Faktisk ble avisene i stor grad dømt for det siste. Sjanger kan ikke være avgjørende.
Kommentatorer har ingen særskilt «lisens til å karakterdrepe», selv om enkelte later til å tro det.
Da Dagbladet og Avisa Nordland etter hvert skjønte at de hadde bommet grovt, forsøkte avisene å velte ansvaret over på medieofferet fordi ambulansemann og kirurg ikke hadde gitt kommentar – «tilsvar» – til mediet før publisering.
Det førte heller ikke frem. Det avgjørende var at avisene uansett manglet nødvendig faktisk dekning for beskyldningene. Uteblitt tilsvar opphever altså ikke plikten til faktasjekk eller til å unngå beskyldninger uten dekning.
Når mediet først «trår i salaten» – hvor tydelig bør mediet korrigere feil for å minimere skade?
Avisa Nordland fikk kritikk for halvhjertede forsøk. Selv da Helsetilsynet frifant kirurgen for behandlingen av pasienten, fokuserte avisen på annet kritikkverdig ved sykehuset og tonet ned frifinnelsen, fremhever Høyesterett.
Pressen er tidvis elendig
Rettsapparatet stiller ikke strenge krav til journalister. Men pressen er tidvis elendig. I 2011 skrev Harald Stanghelle i en kommentar til de to sakene, at «aktiv bruk av elementære journalistiske læresetninger kunne reddet mye.
For det dreier seg om flere og bedre kilder, redaksjonell selvkritikk, aktiv bruk av motekspertise og en skeptisk innstilling også til maktens kritikere.»
Journalister bommer altså på sin ABC. Tidvis svikter dømmekraften grovt.
I ambulansesaken kappet Dagbladets kommentatorer om det groveste karakterdrapet på ambulansearbeideren. Og før rettssaken om kirurgen sendte både Avisa Nordlands og VGs journalist søknad om pris for gravende journalistikk (SKUP-pris).
I Avisa Nordland-søknaden heter det at saken, der kirurgen angivelig hadde fjernet organer på friske personer, var «En historie så utrolig at den knapt kan være sann.»
Det var den heller ikke.
PFU og mediene må nå justere kurs. Injurier i mediene kan volde stor helseskade. Og samfunnet trenger medier som leverer riktige premisser til samfunnsdebatten.
Sensasjonspregede oppslag som villeder publikum ved å jukse med fakta, stjeler oppmerksomheten – og inntjeningen – fra journalistikken vi trenger.
Twitter: @carlbore
For ordens skyld: Carl Bore prosederte de to nevnte sakene i Høyesterett, mot Avisa Nordland og Dagbladet.
