Rune Alexandersen på hans nye hjem - «Tekstgården» i Vrådal, Telemark. (Foto: Elene Martinsen/Tekstgården)

Opptegnelser fra en journalist som har trykket på «pause»

KOMMENTAR: (Eller 13 personlige grunner til at du også burde prøve journalistyrket).

KOMMENTAR: Rune Alexandersen, journalist

De sier at man ikke klarer å holde seg unna lukta av sagmugg. De som har sluttet som journalister. De må tilbake «i ringen».

Jeg er så heldig at jeg snart kan trekke inn lukta av sagmugg fra stallen i Telemark. Det står ingen hester der foreløpig, men du skal ikke se bort fra at en gammel traver finner veien dit.

Jeg har akkurat trukket sceneteppet ned etter min siste vakt som ordinær journalist i Nord24-redaksjonen i Bladet Nordlys AS. Nå nettopp. En fabelaktig epoke er over. Det er utrolig hvor mye hyggelig man får høre når man slutter i en jobb. Jeg har hørt flere si det. I dag fikk jeg kjenne på det selv.

Flere burde prøve å slutte. Det anbefales på det varmeste!

13 år etter at jeg laget min første reportasje om Oddvar Brå og lokale olympiske helter for lokalavisa Gaula, er det nå midlertidig slutt.

Jeg har trykket på «pause», men spoler gjerne litt tilbake!

Jeg husker at jeg brukte et av pappas hellige oppslagsverk – Sportsboken fra 1966 – i prosessen fram mot min første ferdige artikkel. Den ble bra, sa folk. Jeg fikk skryt for å ha detaljene i orden. Konkurrenten hadde blandet sammen to årstall da han skulle plassere OL i Sapporo. Det legger folk merke til! Magne Myrmo tok sølv på 50 kilometer i Sapporo i 1972 (og VM-gull på treski i Falun i 1974). Jeg tror det var det som gjorde at jeg fikk min første telefon fra en leser. Det fantes et menneske som faktisk hadde lest det jeg skrev!

Siden har jeg både jobbet for den samme konkurrenten og en rekke andre medier og slitt ut mange telefoner (og lesere?). Det har vært en fantastisk reise.

Her er noen utvalgte høydepunkt (ingen glemt!):

Jeg har snakket, lest dikt og sunget for en halv million mennesker på radio i Norgesglasset på NRK P1.

Jeg har reist Nordøstpassasjen til Sibir med satellittelefon 100 år etter Nansen tok samme vei.

Jeg har intervjuet den finske presidenten Sauli Niinistö i hans kanselli i Helsinki.

Jeg har sett høstpremieren på Svanesjøen i Bolsjojteateret i Moskva noen seter bortenfor Hans-Wilhelm Steinfeld med frue.

Jeg har servert eplesider og frukt (samt noen spørsmål) til Jonas Gahr Støre (og hans kobbel av livvakter) da han var utenriksminister og hadde nettmøte på Nordlys-desken.

Jeg har intervjuet både Tone Damli og Aksel Hennie, men aldri spurt dem om hverandre.

Jeg har løpt ut og inn av rettssaler i Murmansk og overført 30 minutters direktesending fra pressekonferanse på russisk (takk til dere som utrolig nok orket å se på!).

Jeg har kåret landslagskaptein Per Ciljan Skjelbred til banens beste i en andredivisjonskamp i fotball i Bodø for mange, mange år siden.

Jeg har gjennomgått flere behandlinger med ansiktsakupunktur for å redde en reportasje.

Jeg har strødd fiskeoljekapsler i fiskemønster utover et kart over Nord-Norge for å illustrere at torsken vandrer nordøstover.

Jeg har laget en helt svart forside (på kommando) for å illustrere at Tromsø IL ikke klarte å vinne cupfinalen.

Jeg har utført et helt intervju med Thorvald Stoltenbergs hånd på min skulder da han var Røde Kors-mann (gratulerer med ny kjæreste, Thorvald!).

Jeg har kommet for seint til intervju med Dronning Sonja inne på fjellet (!) og sikkert irritert mange med min distré livsfilosofi. Men jeg har også reddet mang en skandale og vært den tuben med lim som alle nyhetsredaksjoner er sårt avhengig av i en hektisk hverdag. Det har vært spennende, artig, tøft, lærerikt, hektisk, helsefarlig og helsebringende.

Jeg har dessverre ikke skapt fred i verden, men kanskje indirekte reddet noen skjebner fra en verre tilværelse gjennom min journalistikk?

Det er mange som fortjener en takk, ikke minst alle de fantastiske folkene som orker å stille de kritiske spørsmålene om det samfunnet vi lever i – mine kollegaer. Den aller største takken går til de leserne som har orket å lese, lytte, se og kommentere, kjefte og skryte av alt det rare vi lager. Det er responsen fra dere som gjør at vi orker å holde på.

Og det er jo dere journalistikken handler om: Alle menneskene!

Nå tar jeg en pause fra den daglige journalistikken og nyhetsproduksjonen for å bli et bedre og klokere menneske. Kall det gjerne en romantisk tanke fra 1700-tallet, men nå beveger jeg – vi – oss mot naturen. Der skal vi finne roen og styrken i oss selv til å utvikle oss og hente ut det potensialet jeg vet ligger i oss alle.

Det blir en fin hverdag med Elene, Theo, Ginny og Weasley (foreløpig to mennesker, to hunder og én katt).

Jeg skal puste ut, nå. Men jeg tar ingen pause fra tastaturet!

Har du tips til godt lesestoff, gode reportasjer, gode ideer eller bare ønsker å kverulere eller diskutere språk, litteratur, journalistikk eller gårdsdrift?

Send en e-post til tekstgarden(a)gmail.com, eller følg oss på FacebookTwitter og Instagram.

Og du? Hvis du bare skal lese én sak jeg har laget disse 13 årene og samtidig dra litt på smilebåndet? Da anbefaler jeg dette kongelige eventyret (klikk på lenken under):

Da dronninga måtte vente på hoffreporteren (Nordlys, 28. desember 2012)

Til toppen