ELIN ØRJASÆTER, riksrefser, kommentator, foredragsholder og førstelektor i HR og personalledelse på Markedshøyskolen. (Foto: Frida Marie Grande)

Ørjasæter mener juksemakere bør sies opp. - Si høyt at heretter får det personalmessige konsekvenser

MEDIEKRITIKK: - Vadseth har jo rett i alt han skrev, mener Elin Ørjasæter. Hun beskriver en «angstbitersk presse», der plagiatjuks ikke er det største problemet.

- Jeg har jobbet i mange bransjer. Men jeg har aldri opplevd et miljø som reagerer så aggressivt og angstbitersk på kritikk som pressen.

Det er noen av svarene vi får når Medier24 ringer Elin Ørjasæter for å spørre henne hva hun synes om den norske plagiatsaken og andre pressekritiske debatter som har hjemsøkt våre redaksjoner de seneste ukene.

Den aktive tvitreren har bare såvidt touchet borti saken i sosiale medier, men på forespørsel har «riksrefseren» mange meninger om saken.

Og førstelektoren i HR og personalledelse har klare råd til hvordan medieledere skal erklære nulltoleranse for juks, plagiat og lignende.

Mer om det senere.

Medier24 starter i dag en miniserie om mediekritikk og norsk presses opprydding etter «plagiatsakene» denne sommeren.

Først ut: Førstelektor i HR og personalledelse ved Markedshøyskolen, foredragsholder med mer, Elin Ørjasæter. Hun er også medlem i Kringkastingsrådet, og jevnlig engasjert i debatter både i og om mediene.

- Tradisjon for plagiat

Men først: Forrige uke startet en av flere pressekritiske debatter i kjølvannet av plagiatavsløringene denne sommeren.

I et leserinnlegg publisert på Medier24 og først hos DN, mente First House-partner og tidligere avisredaktør Hans-Christian Vadseth, at pressen var mildere mot seg selv enn man ville vært mot slike avsløringer i andre deler av samfunnet.

Vadseth skrev blant annet:

DETTE TYDER PÅ en avslappet holdning fra norske redaktører til det som er medias viktigste valuta: Troverdigheten. Og det vitner om en forskjellsbehandling til fordel for sine egne.

Testspørsmålet blir: Hadde media i noen annen sammenheng der slik uhederlighet var avdekket, oppført seg på samme måte?

Og når vi kontakter Ørjasæter, er hun klar i talen:

- Jo - alså, Hans-Christian Vadseth har jo rett i alt han skriver.

Samtidig, når det gjelder selve saken, er ikke den tidligere journalist Ørjasæter særlig overrasket.

Hun, som andre de siste ukene, gjentar beskrivelsene av at det har vært en kultur for plagiering og kopiering. I hvert fall i gamle dager.

- Hvis vi går tilbake til 80- og 90-tallet, før internett, var det veldig mye kopiering. Da jeg jobbet i NTB i 1986 var det jo bare NTB, UD og Dagsrevyen som fikk utenriksnyheter, så vi oversatte saker, skrev feature og kommentarer fra utenlandske kilder. Selvsagt ligger det en tradisjon der.

- Sånn sett lar jeg meg ikke hisse opp over plagiater som sådan. Jeg er nok så desillusjonert når det gjelder pressestandard at det er ingenting av dette som overrasker meg. Den siste ukas avsløringer har ikke berørt meg følelsesmessig på en flekk.

- Så dette er ikke en viktig sak?

- Jo, altså: Det er veldig fint at det blir en debatt om dette nå. Og så blir det kanskje en liten opprydding for framtida, mener Ørjasæter.

Vil si opp for plagiat

Men hva bør den oppryddingen bestå av? Elin Ørjasæter mener den «offentlige rettergangen» mot DN-journalist Daniel Butenschøn snart må ta slutt:

- Han er ute og vi har slått fast at han har gjort det. Jeg vet ikke hva Dagens Næringsliv vil oppnå med denne voldsomme offentlige gjennomgangen. Det virker litt som et «moralsk overslag».

Ørjasæter mener samtidig vi ikke bør konsentrere oss for mye om fortida, og er heller positivt overrasket over alle gamle saker som har dukket opp - blant annet debatter om femten år gamle plagiater.

Da er hun mer opptatt av framtida. Og Ørjasæter, som til daglig underviser i HR og personalledelse, har et klart råd til hvordan man skal forebygge plagiater med «pisk» framover:

- Alt som ligger mer enn noen år tilbake i tid får vi la ligge, det viktige nå er framtidsgrepet. Og jeg mener det bør være å si høyt og tydelig at plagiat er saklig oppsigelsesgrunn - at hvis du gjør det, så får det konsekvenser.

- Vil plagiat da være gyldig oppsigelsesgrunn, arbeidsrettslig?

- Jeg vil tro det vil være gyldig i dag også, hvis det ligger nært i tid. Men hvis lederen i tillegg har sagt det høyt og tydelig, er arbeidsgiver enda «tryggere». Ikke minst fordi - hvis det kommer til en oppsigelse, vil den det gjelder alltid hoste opp en del motskyts. Som for eksempel hvor utbredt det har vært, i redaksjonen generelt,

- Større problemer enn plagiat

Ørjasæter snakker i engasjert, kjent stil, og trenger kanskje ikke mange spørsmål for å holde kursen. Ei heller når hun kommer inn på hva hun mener egentlig er viktigere:

- Jeg mener jo journalistikken har mye større svin på skogen enn dette med plagiat. Hvis du plagierer, så rapper du fra opphavsmannen og lurer forsåvidt leserne. Men hvis du er inhabil og skriver noe, da kan du påvirke en prosess på feil grunnlag. Det syns jeg er mye verre.

Men det er en langt vanskeligere debatt å røske opp i, mener Ørjasæter.

Fordi alle kjenner alle:

- Det håpløse i norsk presse og offentlighet er at vi alle kjenner hverandre. Det er dypt menneskelig og et godt trekk at man ikke ønsker å skade sine venner.

- Men i tilfellet norsk presse, så får det gode trekket en veldig uheldig konsekvenser. Og hver gang noen prøver å problematisere habilitet i pressen, så kommer venneflokken rasende.

- Hva mener du?

- Jo, altså: Pressen går i lås alle sammen når du begynner å kritisere dem. Det har jeg lyst til å si, sier Ørjasæter.

Og minnes blant annet om den mye omtalte «Romkvinnesaken» på NRK:

- Det tok hele ti dager før folk beklaget den, etter massivt trykk. Document.no og Nina Hjerpset-Østlie startet saken, og så kom jeg og Jon Hustad på. Men ikke før Sven Egil Omdal og Andreas Wiese kom på banen ble det «alvor». Da var det plutselig en av pressens egne. Nina, Jon og jeg er jo regnet mer som noen gærninger utenfra.

Reagerer på Cappelen-motsvar

Og vi er tilbake til denne sakens første sitat: Om et miljø som ifølge henne reagerer «aggressivt og angstbitersk på kritikk».

Ørjasæter trekker blant annet fram omtalen av pressekritiker Anders Cappelen, senest i en leserbrevdebatt i Dagens Næringsliv.

Cappelen kritiserte og hevdet blant annet at presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum hadde flere uheldige dobbeltroller, hvorpå NR-leder Arne Jensen og NJ-leder Thomas Spence svarte med å kalle det et «forvirret og hjelpeløst personangrep»

- De sammenlignet ha med «de mørke deler av internettet». Det er et helt utrolig eksempel på at pressefolk ikke kan gå inn i helt normale debatter, mener Ørjasæter.

- Det svaret var så helt bort i natta. Når du har sånne venner, hva skal du da med fiender. De kunne bare svart helt saklig at dette var en viktig problemstilling, og det har vi tenkt gjennom sånn og sånn.

- Debatten om dobbeltroller er helt legitim, svarene er ikke opplagte og pressefolk ville oppfattet Cappelens sak som et greit debattinnlegg - i alle andre bransjer enn deres egen, mener Ørjasæter.

«Artig så lenge det varte»

- Hva må til da, mener du, for å bedre evnen til selvkritikk og kritisk journalistikk på seg selv - en holdningsendring?

- Nå tror jeg ikke noe særlig på oppfordringer og holdningskampanjer. Et sted å begynne er jo å gå noen runder med ansatte på sosiale medier. For eksempel hadde flere profilerte NRK-folk en stund en forferdelig tone på sosiale medier. Der har de gjort en god intern jobb og strammet opp. Det er jo ikke greit å skjelle ut kritikere på twitter når man jobber i en statskanal, svarer Ørjasæter.

- Men å endre en kultur, må begynne ovenfra. Pressen må bli flinkere til å ta selvkritikk. Og så kan den bli bedre på å skrive om habilitet i egne rekker. Ta en skikkelig opprydding på det, og meld inn dersom du har en personlig relasjon til en sak.

- Som da Frithjof Jacobsen skrev om Harald Stanghelles nære forhold til Torbjørn Jagland som kilde. All ære til han som faktisk skrev det i VG. Ja, mer av sånt!, sier Ørjasæter.

Men, men, tenker hun. Når vi går mot slutten, og det gjør det jo for pressen og, mener Ørjasæter.

For så nevner hun Kjetil Wiedswangs kommentar i DN, «Verden etter avisene», for noen uker siden. Om pressen, mediekrisen og inntektene som forsvinner:

- Jaja, det var artig så lenge det varte. Var det ikke det Wiedsvang skrev? Det er en riktig kommentar. Pressen er jo døende. De må gjerne fortsette å svare angstbitersk og pompøst, men halvparten av dem som er journalister i dag, vil jo jobbe med noe annet om ti år.

  • Og for ordens skyld gjør Ørjasæter og Medier24 herved oppmerksom på at hun kjenner mange i norsk presse - blant dem plagiat-avslørte Journalisten-redaktør Helge Øgrim, og NPs generalsekretær Kjersti Løken Stavrum.
Til toppen