Rodney ble dømt til 5000 års fengsel fordi han bedrev kritisk journalistikk, i et Liberia som styres av en fredsprisvinner

SKUP2015: Og så besøker han Norge, hvor politiet passer på de kritiske journalistene. Møt Front Page Africa-redaktør Rodney Dean Sieh.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

- JA, DET ER en litt merkelig ironi, humrer Rodney Dean Sieh, sjefredaktør i Front Page Africa.

Han er en munter mann med godt humør, klar røst og et sterkt engasjement. Det er lite som vitner om at mannen jeg spiser lunsj med på Quality Hotell i Tønsberg har sittet to ganger i fengsel for journalistikken han bedriver.

En av gangene ble han dømt til 5000 års fengsel. I et Liberia hvor presidenten heter Ellen Johnsen Sirleaf og fikk Nobels Fredspris for noen år siden.

Mer om det siden.

RUNDT OSS ER det også lite som minner om pressefriheten i Rodneys hjemland.

Et ukjent antall politifolk, flere av dem tungt bevæpnet, sørger for sikkerheten på hotellet hvor gravejournalistenes konferanse finner sted denne helga.

- Dere kan snakke om disse kontroversielle temaene uten at noen angriper dere eller at det kommer brev fra myndighetene, konstaterer Rodney Dean Sieh.

Og fortsetter:

- Jeg liker å være i Norge. Det er en stor forskjell på hvordan vi har det hjemme, og å oppleve den norske kulturen. Dere har mye frihet og mye debatt. Det har vi også, men det er tildels på papiret og vi møter mye motstand. Særlig fra myndighetene.

PÅ SKUP-KONFERANSEN var han med på foredrag og samtale om en svært aktuell sak for hjemlandet og Vest-Afrika akkurat nå: «Blodfeberen» het programposten. Tema var selvsagt ebola.

Samtalen var en del av «Frie Medier»-programmet på konferansen, hvor vi møtte både Sieh og en annen redaktør: Kate Thomas, som står bak nettavisen Eboladeeply.

De kunne fortelle historien vi også har hørt i norske medier denne våren. Ebola-epidemien er på tilbaketog. Igjen står flere land som er hardt merket av krisen. Og en verden som ikke alltid har fått det rette bildet av situasjonen.

- Først så var de ikke der. Og når Vesten først skulle skrive om ebola, var målet å skape frykt. Hvis du så på CNN, trodde du at man garantert skulle dø neste dag hvis du fikk ebola. Det virket som om antall seere og lesere ble viktigere enn å opplyse, sa Rodney Dean Sieh under samtalen.

Kate Thomas var ikke uenig.

- Men, dekningen har blitt bedre, etter hvert som media har lært mer. Særlig fra medier som New York Times, sa hun.

MEN INTERNASJONALE medier forlater kanskje Vest-Afrika snart, nå som krisen ikke lenger er så stor.

Rodney Dean Sieh drar ingen steder. Han har kommet tilbake til hjemlandet for å bli der - etter at han rømte Liberia under krigen tidlig på 2000-tallet.

Han jobbet en tid som korrespondent for BBC fra Gambia. Deretter flyttet Sieh til USA. Og herfra startet han opp nettavisen Front Page Africa.

I 2008 flyttet han så tilbake til hjemlandet. For å komme hjem, drive nettavisa og attpåtil utvide til en femdagers papiravis.

Men det var ikke bare lett, forteller Sieh til Medier24.

- Det var ikke lett. Gjennom nettavisen hadde vi avslørt mange korrupsjonssaker, og mange hadde mistet kontrakter. Det var mange som hadde mye i mot oss. Så da jeg kom hjem, ble vi et mål.

- Men hvorfor dro du hjem?

- Nettopp derfor. Jeg fikk mye kritikk mot meg, folk sa «det er så lett for deg å sitte i USA og skrive». Jeg ville tilbake til Liberia, jeg ville være blant folket for å skrive om hvordan det går.

Så det gjorde han. På tross av motstanden. Sterke krefter jobbet i mot ham, flere forsøkte å angripe avisa. Både med brannbomber og andre angrep.

Myndighetene, politiet og rettsvesenet motarbeidet også FrontPage Africa.

- Myndighetene vil at vi skal «synge Hallelujah». For en journalist er dette vanskelig. Vi vil jo informere folk om hva som faktisk skjer. Og folk sier at det er pressefrihet i Liberia, at våpnene er borte. Men det er bare i teorien. For eksempel kutter staten gjerne annonseringen i aviser som ikke skriver positive saker. Og myndighetene er gjerne den største annonsøren. Det gjør at det er veldig komplisert for oss, sier Sieh.

TO GANGER HAVNET Sieh i fengsel. Først fordi han skrev en kommentarartikkel om en voldtekt av en ung jente.

- Dommeren spurte meg hvorfor jeg gjorde det, hvorfor jeg skulle skrive om en slik sak, hvilke skoler jeg hadde gått på. Og så havnet jeg i fengsel, forteller Sieh.

Men det ble ikke så lenge. Presidenten i landet - Ellen Johnsen Sirleaf - skulle nemlig holde en tale noen dager senere. Hvor et av poengene var at ingen journalister hadde blitt fengslet under hennes tid.

- Derfor ble jeg sluppet fri ganske raskt, sier han.

Neste gang var i 2013. Da hadde Rodney vært med på å avsløre korrupsjon fra et medlem i regjeringen. Ifølge ham var dette basert på en offentlig rapport, men Sieh ble likevel saksøkt og dømt til fengsel.

Det vil si; han fikk en stor bot tilsvarende flere millioner dollar.

- Den kunne jeg ikke betale. Så de beregnet det om til fengsel. Da ble det 5000 år i fengsel, forteller han, om noe som tross alt er alvor og ikke satire.

Likevel slapp Sieh ut etter 50 dager, etter sterke protester fra resten av verden.

- Nå er jeg litt mer beskyttet, takket være internasjonalt press. Det er vanskeligere å «røre» meg, og det vil utløse nye protester hvis jeg havner i fengsel igjen.

Saken kan du forøvrig lese mer om på nettsiden Freerodney.org.

Der kan du også se flere karikaturtegninger laget Front Pages «visual journalist» Chase Walker, som denne:

Rodney skrev dessuten selv en kommentar om saken på Theglobeandmail.com etter at han ble sluppet fri.

LIBERIA ER ET LITE land med rundt 4,5 millioner mennesker, og et på papiret velfungerende demokrati.

Imidlertid er det fortsatt stor fattigdom, og ikke minst korrupsjon. Dette skjer med Ellen Johnsen Sirleaf som president. Hun fikk Nobels fredspris i 2011, og etter Rodney Dean Siehs beskrivelse, er hun «kanskje mer populær internasjonalt enn hjemme».

- Hun er ikke så godt likt i hjemlandet lenger. Det er mye korrupsjon, nepotisme, forskjellsbehandling fra myndighetene. Liberia har verdifulle naturressurser, olje og diamanter. Men folk får ikke se mye til dette, mener Sieh.

Det jobber «Front Page Africa» for å gjøre noe med, for å bidra til en positiv utvikling i landet. Avisen framstår på nett som en tradisjonell nyhetsavis, med nyheter, næringsliv, politikk, sport og så videre.

For en norsk leser ser avisen «vanlig» ut. Men i hjemlandet framstår i den som en særdeles kritisk stemme.

- Det er ikke det at vi nødvendigvis ønsker å være spesielt kritisk. Men vi må være det - for å prøve å bidra til en forbedring i landet.

SKUP-KONFERANSEN SKRIDER fram lørdag ettermiddag. Lunsjen er snart over. Rodney Dean Sieh skal snart gå til et foredrag om situasjonen i Russland, og konflikten med Ukraina. Det er så mange engelskspråklige foredrag og innslag her at det er nok å lytte til.

Og kontrastene store til hjemlandet. Men, kunne han i det hele tatt arrangert en konferanse for journalistikk i Liberia. Hvordan ville det ha gått?

- Vel, vi hadde ikke fått politibeskyttelse i hvert fall. Vi kunne nok ha gjennomført det, men det ville vært mye motstand, mener Sieh.

Han tror likevel fortsatt på en god framtid for landet sitt. Om to år er det valg igjen. Sjefredaktøren i Front Page Africa håper den neste presidenten bringer landet i riktig retning.

- Vi trenger en president som ikke er blind for korrupsjon, fattigdom og nepotisme. Vi må få til bedre helsetjenester og offentlige myndigheter.

- Du er engasjert. Tenker du noen gang på å bli politiker?

- Nei, nei. Jeg er en journalist. Folk tenker gjerne: Du er kritisk og havner i fengsel, da blir du en politiker. Men sånn er det ikke for meg. Jeg er en journalist, jeg er en som skriver. Noen må fortsette å passe på myndighetene.

- Og hvis alle journalistene ble politikere, hvem skulle da passe på staten?

Powered by Labrador CMS