(Illustrasjonsfoto: Pixabay.com, public domain-lisens)

«Saken er god, men bildene er ræva», fikk jeg høre fra desken en gang. Det burde de si oftere

MEDIEKRITIKK: Ville du satt en tekst full av feil og mangler på trykk i din avis? Neppe. Men hva med et dårlig bilde?

Men hva med et dårlig bilde, som er ute av fokus, uten komposisjon, eller like gjengrodd i fargene som en gullfiskbolle utsatt for sollys?

Det er for lite estetikk i fotojournalistikken.

Jeg sparker ballen over til redaktørene.

HELEN FRØYSETH NICHOLSON, tidligere journalist og redaksjonell fagmedarbeider i Landslaget for lokalaviser.

Jobber nå som kommunikasjonsrådgiver i Riksarkivet

MEDIEKRITIKK PÅ MEDIER24: Medier24.com vil våren og sommeren 2016 presentere en ny spalte og etter hvert en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.

Inntil videre som en tidsbegrenset prosjekt. Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

La det først være klart:

Det er selvsagt mange aviser som leverer god fotojournalistikk, men de er i mindretall.

Denne saken handler om majoriteten av aviser som med fordel kan løfte nivået på bildene de setter på trykk.

Dette skriver jeg etter å ha lest over 100 lokalaviser i over fire år. Gjennom disse årene har jeg tenkt mye på hvorfor fotografiet, som er et viktig fortellende element i journalistikken, ofte blir satt i skyggen av det skrevne ord.

I dag ser jeg det samme i flere større aviser, det er langt fra bare de minste som kan å få et mer bevisst forhold til sin fotojournalistikk.

For en som elsker pressefoto var overgangen fra Bergens Tidende til Aftenposten større enn forventet da jeg flyttet østover i 2008.

Mens BT begeistret daglig med sin fotojournalistikk, går det lengre mellom hver gang Aftenposten gjør det samme.

Det er glimrede bilder og mye god fotojournalistikk i helgemagasinene, men hvorfor spare de beste bildene bare til helga?

Abonnentene leser like mye avis i ukedagene.

Bildets posisjon i folks hverdag vokser.

Vi blir stadig mer visuelle, og tar stadig flere, og bedre bilder. Da bør avisa ta mål av seg å henge med, utvikle seg og vise at den fremdeles er best i klassen på foto.

Dette handler om merkevarebygging, og kanskje enda viktigere: Å holde på leserne, og å rekruttere nye.  

Det er påfallende lite estetikk å se i fotojournalistikken i avisene. Det kan med fordel bli mer, men da må avisa, med redaktøren i spissen, få et mye mer bevisst forhold til sin fotojournalistikk.

«Saken er god, men bildene er ræva»

Jeg mener det må stilles høyere fotokrav til journalistene.

Det må være lov for en redaktør å si til en journalist at han eller hun må ut og ta nye bilder til saken fordi de første ikke var gode nok.

Jeg har selv fått denne beskjeden. En streng sunnmøring på desken i Nationen sa klart fra:

- Saken er god, men bildene er ræva. Skal dette på trykk, må vi ha nye bilder.

Du kan trygt si jeg lærte av denne tilbakemeldingen. Ved neste oppdrag tok jeg hundrevis av bilder, jeg lå i gresset, jeg krøp, svettet, alt for å få det ene gode bildet jeg visste jeg trengte, og jeg visste avisa ville sette pris på.

Uten dette lille sparket bak hadde jeg vært en dårligere fotograf i dag.

Samme krav må settes til avisens frilansere.

De dekker gjerne mangfoldet av organisert idrett og kultur i helgene, og blir avisas ansikt utad på mandag. Her må redaktøren være tydelig:

Skal du jobbe for oss er det et krav at du er interessert i fotojournalistikk.

Arkiv, Petter Stordalen og Mine hender, studio 1996.

Posted by Dag Eivind Thorenfeldt on 2. juli 2016

– Det sitter i hue og ikke i kamera!

Ordene kommer fra fotograf Dag Thorenfeldt under et inspirasjonskurs han holdt for lokalavisjournalister noen år tilbake.

Det er ikke kameraet som tar gode bilder, det er deg.

- Du må jobbe, jobbe, jobbe!

Du må være sulten, du må ville ta bra bilder, du må ha et ønske om å skape begeistring med bildene dine, du må ha en pasjon for gode bilder.

Uten denne lidenskapen vil du slite med å levere.

Thorenfeldts arbeidsmetode er å ta de «kjedelige» bildene først. De tommel opp-bildene der alle smiler og ser rett inn i kamera. Når de er i boks slapper fotoobjektene mer av, og han kan presentere en ellevill fotoidé som de nå stiller opp på, siden smilebildet allerede er i boks.

Det er alltid det siste bildet som ender opp på trykk.

(Foto: Vidar Herre. Fra lørdagsreportasje i Hordaland for noen år siden)
(Foto: Vidar Herre. Fra lørdagsreportasje i Hordaland for noen år siden)

Dropp kontoret – bruk naturen

– Er du snart ferdig?

– Litt til så er me i mål, ka då?

– Buksa lek.

Lørdagsgjest i avisa Hordaland på Voss var et par år tilbake Geir Ove Henden ved Voss Klekkeri.

Han prøver å berge vossolaksen for framtida, og fotograf Vidar Herre hadde en løs idé til portrett:

– Eg kom til stengt akvariebutikk, og enda hjå blomsterhandel for å skaffa rekvisittar. Eg var heldig med lyset, som speglar seg i vasen, for det var det det var, frå Lydvo, Blomsterhallen. Eg hadde med meg tre forskjellige vasar, og etter ein liten klatretur så var me i boks, forteller Herre, som plasserte Henden i ei elv da han skulle portretteres.

Lokalavisa Hordaland på Voss er kanskje en av Norges beste aviser på foto.

De evner å formidle hverdagsliv og hverdagsmennesker gjennom glimrende fotojournalistikk i hver eneste avisutgave, og naturen blir flittig brukt som kulisse.

Til kontrast har min lokalavis nylig intervjuet sognepresten over to sider. Hun er fotografert inne på kontoret sitt, sittende, omgitt av kontorrot.

Tre nesten like bilder er satt sammen til en serie, og jeg tenker:

Hvorfor tar de ikke presten med seg ut?

Avisen fråtser i skog, fjell, og kyst, mulighetene er uendelige, og gratis.

Hva skal til for at resultatet blir annerledes ved neste portrettintervju i min avis, og i veldig mange andre aviser?

Start med å invitere fotografiet med på redaksjonsmøtene.

Da unngår du den klassiske fellen:

At journalisten trekker kamera opp av veska etter intervjuet, like før alle skal dra, og knipser et par bilder i all hast.

 

 

  • PS! Inspirasjonstørke? Kikk litt på serien Top ModelTV3. Det høres kanskje ut som tidenes avsporing, men fotoseansene i programmet gir masse inspirasjon.

 

Til toppen