Sannheten er at vi tar feil. Journalistikkens gullalder var ikke på 80-tallet. Den er nå.

KOMMENTAR: Sven Egil Omdal, (pensjonert) kommentator i Stavanger Aftenblad 

• Teksten er brukt somt tale på Norsk Journalistlags landsmøte og andre arrangementer forrige uke, og publisert her etter avtale med forfatteren.

Kjære ordstyrere, kjære kolleger,

Det er 24 år siden jeg sist snakket til et landsmøte i NJ. Talen den gang var fremtidsrettet og teknologioptimistisk. Vi hadde tross alt fått både mobiltelefon, faks og personsøker – hva kunne gå galt?

Jeg vet at det ligger en slags, jeg ville ikke kalle det forventning, snarere en slags forutbestemt resignasjon i luften. Dere regner med at ordet ”gullalder” vil bli nevnt, og det er ikke noe dere ser fram til. For det er jo slik at vi som går under samlebetegnelsen ”presseveteraner” har en lei tendens til å spre mismot og pessimisme når vi snakker til yngre kolleger – og det gjør vi ved å snakke om hvor godt vi hadde det.

”Jeg var så heldig å få oppleve journalistikkens gullalder”, pleier vi å si. Den gang alle skrev som Johan Borgen og ingen navn ble stavet feil. Den gang vi felte regjeringer før lunsj, og ikke kom tilbake til redaksjonen etter lunsj. Du kan formelig høre hvordan vi trekker stigen opp etter oss, med et tilfreds sukk.

SANNHETEN ER AT vi tar feil. Journalistikkens gullalder var ikke på 50-tallet eller på 80-tallet. Den falt ikke sammen med de ubegrensete reisebudsjettene. Journalistikkens gullalder er nå.

Jeg sier ikke dette for å være fiks. Jeg har spist nok kake de siste årene til å vite hvor mange gode kolleger som har sluttet for tidlig og hvor mye kompetanse de har tatt med seg ut dørene. Jeg har lest mange nok regnskap til å vite at avisbransjen er i krise

En krise, sier den italienske filosofen Antonio Gramsci, er den tilstand som inntreffer når det gamle dør før det nye kan bli født. Det er der vi er nå. I likhet med musikkbransjen og filmbransjen har avisbransjen fått den gamle forretningsmodellen revet i stykker så raskt at noe nytt ikke har fått tid til å vokse fram. Vi kan se spirene av det som vil komme, men de er foreløpig ikke sterke nok. Derfor er det krise i bransjen.

Men journalistikk er ikke først og fremst en bransje, en forretningsidé eller et investeringsobjekt.

FOR TO ÅR SIDEN var jeg med i en gruppe som fikk i oppdrag av Fritt Ord å lage en rapport om journalistikkens vilkår i et endret medielandskap. Vi ville gjerne gi rapporten et fikst navn, noe som kunne skape oppmerksomhet. Men Erik Rudeng i Fritt Ord insisterte på at den skulle hete ”Journalistikk og demokrati”. Kjedelig kanskje, men det skulle ikke være tvil om hva som står på spill.

Journalistikk er demokratiets operativsystem, de underliggende prosessene som får samfunnets applikasjoner til å fungere. Disse applikasjonene er den politiske debatten, byutviklingen, kulturlivet, idretten, næringslivet, det sivile samfunn og den offentlige administrasjon.

Når operativsystemet fungerer, blir applikasjonene mindre korrupte, mer transparente, mer effektive, mer demokratiske. Derfor må mediekrisen ikke bli en intern diskusjon blant journalister og redaktører – men bringes dit hvor den hører hjemme – øverst på den politiske agenda.

Utfordringen til politikerne som kommer etter meg, er hvordan vi kan hindre at sammenbruddet i en forretningsmodell også fører til krasj i systemet som skal drive de demokratiske prosessene. Spesielt når systemet aldri har vært så avansert og effektivt som nå.

Kildearbeidet har aldri vært grundigere. Ennå finnes det mye enkildejournalistikk, men gjennomgående bruker vi langt flere kilder enn før, og vi er mer kritiske til dem.

Gravejournalistikken har aldri vært grundigere, og det gjelder lokalt like mye som nasjonalt. Bidragene til Skup viser at dagens arbeidsmetoder gjennomgående er langt mer avanserte enn de var for 20 år siden.

Lokaljournalistikken har aldri vært mer uavhengig, næringslivsdekningen aldri mer pågående. Mye var bra før, det meste er bedre nå.

Vi er blitt mer presise. Før internettets tid skjulte journalister ofte sviktende research ved å formulere seg omtrentlig, nå er faktanivået langt høyere.

Vi når lenger ut. Gjennomslaget for god journalistikk har aldri vært sterkere. Spredningen via sosiale medier fører til at den nasjonale dagsorden oftere blir påvirket av stemmer utenfor Oslo. Det kan ikke være annet enn positivt.

Vi har fått flere fortellerteknikker. Pakkene med tekst, stillbilder, video, lyd og interaktive grafikker gir muligheter ingen journalister tidligere har hatt, og vi mestrer verktøyene stadig bedre.

DET HAR ALDRI vært vanskeligere å bli ansatt som journalist. Konsekvensen er at dagens yngre kolleger er langt mer kompetente enn vi var på samme alder. De har høyere utdannelse, behersker flere språk og forstår mer komplekse verktøy. De skaper gullalderen – hvis de bare får lov.

Dere vet alle hva som først og fremst hindrer dem: Redaksjonene er for små og de fleste steder blir de stadig mindre, oppgavene er blitt flere, arbeidsdagen blir for kort. De journalistene som er igjen, gjør en bedre jobb enn før, men de gjør den på stadig mindre flater. Selv om kvaliteten på det som står i avisen er blitt bedre, er områdene som ikke dekkes, blitt flere og større

Jeg kunne nevnt mange eksempler på slike journalistiske blindsoner, men skal nøye meg med to.

For det første er vi i ferd med å miste det regionale nivået. Regionavisene legger ned lokalkontorene og blir lokalaviser for storbyområdene, mens fylkesavisene trekker seg tilbake til utgiverkommunen.

Dette skjer samtidig som samfunnsutviklingen går i motsatt retning. Sykehusene, skatteetaten, politiet, Mattilsynet og Arbeidstilsynet er bare noen av institusjonene som organiserer seg regionalt eller på landsdelsnivå. Offentlig forvaltning og privat næringsliv regionaliseres, mens journalistikken blir mer lokal, mer nærsynte forsvarere av mindre nedslagsfelt. Hvem skal se hele Møre og Romsdals helsetjeneste under ett? Hvem skal forsvare Sogn og Fjordanes interesser inn mot beslutningstakerne i Bergen?

DEN ANDRE BLINDSONEN jeg vil nevne, er egentlig en forlengelse av den første.

Det er vanlig å sukke over at Norge har for få utenrikskorrespondenter i Brussel. Jeg er ikke uenig, men det er et mye større problem at det ikke er noen norske lokaljournalister der.

Det går en jevn strøm av rådmenn og lokalpolitikere fra Norge til Brussel for å skaffe større innsikt i konsekvensene av EØS-relevante saker på et tidlig tidspunkt. De blir sjelden eller aldri fulgt av journalister.

Det burde de. I Brussel formes norske bygder og byer, i stort og smått. Utformingen av den nye lekeplassen nede ved Rimi-en er bestemt her, det er ganske smått. Men det var også i Brussel beslutningen ble tatt som endret demografien og gjorde polsk til dagligtale på norske arbeidsplasser. Det er ganske stort.

Norge er blant de land i Europa med størst arbeidsinnvandring i forhold til folketallet. Alle har vi merket hva det betyr, i form av polske, litauiske, latviske håndverkere eller bussjåfører, rumenske sykepleiere eller estiske fysioterapeuter. Ved siste årsskifte var det registrert 314 000 innvandrere fra EU. 91 000 av dem var fra Polen. Det er like mye som det er innbyggere i Kristiansand og Arendal til sammen.

Vi skal ikke ta den store diskusjonen om hva dette har gjort med lønnsnivå og jobbsikkerhet i for eksempel byggebransjen, eller hva det er i ferd med å gjøre med hele Den norske modellen, bare slå fast at utvidelsen av EU østover, en prosess, som da den pågikk, ikke fikk så stor oppmerksomhet i norske medier, spesielt ikke i lokalavisene, har endret norske lokalsamfunn mer enn kanskje noen annen politisk beslutning etter krigen.

Jeg kunne nevnt klimaet, migrasjonen, forhandlingene om Tisa og TTIP, svære tema som før eller siden rammer en arbeidsplass eller et liv nær deg, men som vi dekker marginalt om i det hele tatt.

FORDI SKILLET MELLOM det lokale og det globale er gått i oppløsning, må vi utvikle en glokaljournalistikk, en lokaldekning som følger det vertikale sporet fra bygda til Brussel eller Beijing. Det kan vi ikke gjøre på tradisjonelt vis, ved å opprette korrespondentkontor ute, men tiden er absolutt kommet for å tenke utradisjonelt, både om organisering og finansiering.

I januar for ett år siden formulerte Bjørn Vatne i Sunnmørsposten et åpent journalistisk nyttårsforsett. En tvil som hadde naget ham lenge, slo ut i full blomst da han skulle laste opp en videofil til nettutgaven og fikk feilmeldingen: ”Verdien er tom, men en ikke-tom verdi er påkrevd”. Var det ikke en kritikk av alt han hadde gjort i det siste, av tynne saker som ikke hadde noen verdi for leserne? Han bestemte seg for å bryte malene og gjøre ting på en annen måte.

11 måneder senere ga han opp og tok imot tilbud om sluttpakke. Men i kapitulasjonserklæringen til leserne, formulerte han det journalistiske oppdraget som ”en fordømt plikt til å foreta en daglig undersøkelse av det som skjer i livene” til leserne. Nøkkelordet her er ”undersøkelse”.

SIST GANG JEG var på NJ-landsmøte, var også Bernt Olufsen her. Vi satt i arbeidsutvalget sammen og var enige om det meste. Det er vi stort sett fremdeles, men det hender at våre oppfatninger skilles.

Det skjedde sist for noen uker siden da Bernt skrev en mediekommentar som han kalte ”Siste nytt fra fremtiden”. Som en konsekvens av den teknologiske utviklingen vil journalistrollen forandre seg, skrev Bernt, og det har han jo rett i, men så fortsatte han: ”Rapportørrollen blir gradvis overflødig. Forklarer-rollen desto viktigere.”

Mon det?

Midt i krisen har Aftenbladet forsøkt å oppfylle samfunnsoppdraget. Gravegruppen har avslørt at Stavanger kommune i flere tiår har holdt hemmelige møter, der både innkalling, sakskart og møteprotokoller ble holdt skjult for media og for allmennhenten – i klar strid med loven.

Kommunen har tatt selvkritikk, et eget åpenhetsutvalg er nedsatt, rutiner er lagt om og politikerne har innrømmet at de har sviktet på felt som er vesentlige for demokratiet.

Gjennom disse årene har Aftenbladet gang på gang hamret løs på kommunen. I ledere og på kommentarplass har kritikken vært skarp.

De skarpe meningene brer seg på alle områder og i alle kanaler. Det er kommentarer på sporten, på kultursidene, på lokalsidene og på utenriks. Vi kommentatorer blir profilert mye tyngre enn andre. Som oftest står vi med armene foldet over brystet i brysk positur, som domsmenn klare til å slå ned på det minste avvik fra normer og regler. Men vi ville vært bokstavelig talt meningsløse uten rapportørene, uten reporterne.

P. Scott har sagt mer enn det Thomas siterte. Han er også berømt for utsagnet om at ”facts are sacred, comments are free”. I sluttpakkenes og de barberte budsjettenes tid er det heller slik at fakta er dyre, mens kommentarer er rimelige.

DET ER IKKE SÅ vanskelig for en trent kommentator å rive av seg en tekst i løpet av noen timer, som raskt utløser en invitasjon til Dagsnytt 18, hvor en statsråd blir innkalt for å forsvare seg. Men uten uker og måneders hardt reporterarbeid i forkant, uten hundrevis av telefoner, lange ettermiddager med muntlige kilder og gjennomgang av tusenvis av dokumentsider, ville statsråden hatt lett match.

Det er grunnmuren av fakta som avgjør hvilken politisk slagkraft kommentaren har. For å parafrasere Paulus: ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har fakta, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.”

Ytringsfrihet er noe langt mer og viktigere enn retten til å karikere profeter. Uten muligheten for innsyn i prosessene, uten retten til å verne kildene og uten evnen til å finne fakta har vi ingen reell ytringsfrihet. Da har vi bare en frihet til å ha dårlig underbyggete meninger.

Det vil derfor ikke være antallet forklarere som avgjør om operativsystemet fungerer i årene som kommer, men antallet reportere, og kvaliteten på reporterne. Svekker vi førstelinjen i journalistikken, hjelper det lite å ha sterke meninger i andre linje.

Og da er det på tide å sette over til NRK.

DE SISTE ÅRENE har NRK vært kringsatt av fiender, og det har de vært fordi de våget å gå inn i sin tid. For to år siden ga Civita ut en bok som de sa var ”en skisse til en liberal kulturpolitikk”. Ett av de skisserte forslagene var å kastrere NRK. Det er nemlig en provokasjon at NRK utfordrer det digitale markedet. Markedet er som kjent ikke så glad i konkurranse.

Hvis Civita hadde vært mer opptatt av borgernes rettigheter, på latin Civitas, enn av markedets, ville løsningen fort blitt en annen. I følge Grunnloven påligger det "Statens Myndigheder" å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Men hva bør staten foreta seg når det private markedet ikke lenger finansierer journalistikk i det omfang og av den kvalitet som gjør den åpne samtalen opplyst?

I hvert fall ikke skjære ned på NRK. NRK er det viktigste verktøyet fellesskapet rår over for å tette sprekkene som oppstår når den kommersielt finansierte journalistikken trekker seg sammen.

NRK ER DEN ENESTE journalistiske institusjonen i Norge som er regionalt organisert, og er dermed bedre enn avisene i stand til å se det regionale perspektivet. NRK kan se utenfor Kristiansund og Molde og diskutere hva som er best for Møre og Romsdal.

Fra avishus som selv ekspanderer i alle retninger og på alle plattformer, får NRK beskjed om å bli ved sin lest. Her vil jeg faktisk sitere nettopp Johan Borgen, som karakteriserte dette som det gjerrigste prinsipp i verden.

NRK må selvsagt kunne distribuere sitt innhold på alle plattformer, på samme måte som VG lager lineært tv og selv den minste avis produserer video. Men NRK må også være bevisst at institusjonens styrke og enorme arkiv er bygget opp av fellesskapets midler og bør være fellesskapets eiendom. Tilløpene til samarbeid mellom NRK og lokalavisene om valgene til høsten er et oppløftende tegn på at ledelsen på Marienlyst har innsett dette.

Dessverre har kulturministeren og regjeringen gått rett i Civita-fellen, og om ikke kastrert, så i hvert fall omskåret NRK. Krisen i avisene har ingenting med NRK å gjøre, og den blir ikke avhjulpet av at også NRK blir svekket. Men for samfunnsdebatten blir virkningen dobbelt negativ. Det borgerne ikke lenger får i avisen får de også mindre av i NRK.

Og de vil ikke ha mindre. De vil ha mer.

FORRIGE TIRSDAG BLE opplags- og lesertallene for 2014 presentert. Selv når vi trekker fra all den falske optimismen som redaktører og direktører ikler seg på en slik dag, viste tallene at det overhode ikke er noen krise på etterspørselssiden. Folk vil ha journalistikk. Og der det er etterspørsel, vil det bli utviklet tilbud. Såpass tiltro må vi ha til det mest grunnleggende prinsipp i markedsøkonomien.

Ennå er det kaos, alle krisers ektefødte barn. Men veien fra kaos til kosmos er brolagt av kreativitet. Dagens Næringsliv hadde i fjor sommer en stor artikkel om ambisiøse journalistiske nyskapninger. De kalte fenomenet for ”Medierenessansen”. Gjenfødelse. Det var et godt ord, fordi fødselsriene for det som skal komme, for lengst er i gang.

Artikkelen siterte Marc Andreesen, en av de virkelig store gründerguruene i den digitale økonomien, styremedlem både i Facebook og Ebay. Han har spådd at nyhetsindustrien vil vokse 10 til 100 ganger i årene som kommer. ”Kanskje vi har gått inn i en ny gullalder for journalistikken, vi har bare ikke erkjent det ennå”, skrev han.

Andreesen mente at vi vil få en død i mellomsjiktet, mens de som går bredest og de som går dypest, overlever. Denne observasjonen blir foreløpig støttet av utviklingen i det norske mediemarkedet, der breddemediet VG er den store vinneren, sammen med dype nisjeaviser som Klassekampen og de beste lokalavisene.

Niklas Lundblad, som er sjef for public policy i Google, sa på en konferanse arrangert av New York Times på den internasjonale demokratidagen i fjor, at journalister er fremtidens superstjerner. Behovet vil eksplodere for kunnskapsrike, kompetente, kritisk granskende journalister. I et samfunn hvor uavhengig informasjon har høy verdi, vil det være betalingsvilje for uavhengig journalistikk.

Denne optimismen er underlig. Er ikke journalistene en utrydningstruet art?

DET FINNES IKKE noe mer kjedsommelig enn folk med svarte designerbriller og en 15 tommers Mac under armen, som sammenlikner avisene og journalistene med dinosaurer. Det som gjør dem så usigelig trøttende, er at de alltid unnlater å nevne at en stor gruppe dinosaurer faktisk overlevde katastrofen, og er blant oss den dag i dag. Det var de små og lette, de som lærte seg å fly: Fuglene. Forskerne mener at den første dinosauren som tok av fra bakken, var en Microraptor. Den hadde som spesielt kjennetegn en svært lang hale. Som dere vil vite, er ”long tail” også et viktig kjennetegn på bedrifter som lykkes i den digitale økonomien.

Midt i dagens kaos er det noen som letter og oppdager at de kan fly. Det oppstår mutasjoner, nye former vokser fram.

Mens de gamle konsernene gjør alt hva de makter for å dytte journalistene ut i prekariatets utrygghet, dukker det ukentlig opp tegn på at journalistene selv forstår hvilken styrke det ligger i sterke redaksjonelle fellesskap.

Uavhengige journalister organiserer seg derfor i nettverk, både lokalt og over landegrensene. Det samme gjør etablerte medier, som vi sist så i Swissleakssaken, der Aftenposten var med fra Norge. I mai arrangeres det en stor konferanse i Brussel om cross border-journalism.

Denne tanken kan trekkes hjem. Utviklingen av en offensiv glokaljournalistikk bør begynne med cross border-journalistikk over kommunegrensene. Vi må skape nye allianser og organisere oss på andre måter.

Men hvem skal betale, når ikke annonsørene gjør det?

Jeg skal ikke engang forsøke å late som om det finnes noe entydig svar. Jeg er journalist, ikke alkymist. Men at det ikke finnes noe entydig svar, betyr jo ikke at det ikke finnes noe svar i det hele tatt. Det finnes mange svar, og det kommer stadig flere.

Et ferskt eksempel:

I Spania har arbeidet med å etablere en ny, politisk uavhengig nettavis ført til verdensrekord i crowdfunding for et redaksjonelt prosjekt. 5600 investorer har skutt inn til sammen 3,6 millioner euro, eller nærmere 30 millioner kroner i El Espanol. Den gamle rekorden ble holdt av den nederlanske nyskapningen De Correspondent, men også i Tyskland og Ungarn er det i løpet av det siste året samlet inn store summer til medier som utfordrer de rådende strukturene. Der det er etterspørsel, kommer det tilbud.

I Norge delte Fritt Ord i forrige uke ut de første fem av til sammen 30 millioner kroner som er bevilget til oppfølging av forslagene i rapporten vår om journalistikk og demokrati.

NÅR NOEN AV de store mediekonsernene kaster inn håndkleet og legger avisene sine ut for salg, noe som i hvert fall ikke er urealistisk, vil vi få en debatt om børsnoterte selskaper er den beste eierformen for de institusjonene som skal levere den demokratiske infrastrukturen. Kanskje er en form for kooperativer eller lesereierskap mer framtidsrettet, ikke minst for lokalaviser og andre nisjeaviser.

Bjørgulv Braanen skrev fornøyd på lederplass sist tirsdag at han kan bruke alt han tjener på å styrke og forbedre det redaksjonelle produktet, fordi ”ikke en eneste krone forsvinner i eiernes lommer”. I tillegg får han flere millioner i årlige bidrag fra avisens støttespillere.

Men crowdfunding, humanitære stiftelser og Klassekampens Venner vil ikke være nok til å sikre at det norske demokratiet har journalistikk med tilstrekkelig omfang og kvalitet. Klassekampen får også 32 millioner fra skattebetalerne hvert år. Det er ikke problematisk. Skatter er, som den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell-Holmes sa, ”den prisen vi betaler for et sivilisert samfunn”.

En levende kritisk presse er en forutsetning for at samfunnet skal forbli sivilisert. Vi er derfor nødt til å diskutere med langt større alvor hva som må til for å sikre journalistikken, ikke bare som en vare, men som et offentlig gode.

Selv om det meste av journalistikken produseres kommersielt, må den også forstås som en sentral del av samfunnets infrastruktur. I de fleste vestlige land – inkludert USA – har staten grepet inn i markedet og bidratt til å styrke journalistikkens demokratiske funksjon gjennom ulike former for direkte og indirekte subsidier, som lave portotakster, momsfritak, lovpålagt offentlig annonsering, støtte til etterutdanning og forskning, etablering og drift av offentlig kringkasting, tildeling av offentlige frekvenser – og direkte pressestøtte.

IFØLGE DEN ÅRLIGE demokratiindeksen til The Economist, og pressefrihetsindeksen til Freedom House, finnes de mest levende, de sterkeste og de minst sensurerte private mediesystemene i verden i de demokratiske landene som har de sterkeste offentlige kringkasterne - og de største pressesubsidiene.

I mai 2009 holdt Todd Gitlin, professor i journalistikk og sosiologi ved Columbia University en tale for studenter i London. Han snakket om journalistikk i krise, og konkluderte med å si: Når alt kommer til alt, vil det være den offentlige politikken som avgjør hvilken journalistikk vi får.

Det er sjeldne ord å høre fra en amerikaner.

Men han har rett. Også i Norge vil det til slutt bli et spørsmål for Stortinget og regjeringen hvor mye og hvor god journalistikk samfunnet trenger, og hvordan vi skal sikre at den produseres. Selve produksjonen kommer helt sikkert til å skje i et system der mange av dagens avishus overlever, men det må også være lettere enn i dag for nye aktører å etablere seg. Den som vil verne skogen, må plante nytt.

Uten en langt mer offensiv mediepolitikk vil vi bli et mindre informert folk. Vi trenger ikke flere små utredninger og stortingsmeldinger om fragmenter av mediebildet, men en stor politisk dugnad for å sikre at demokratiets operativsystem ikke henger seg.

I forrige uke bestilte den svenske kulturministeren en bred medieutredning, som ifølge henne selv skal analysere nye mediepolitiske verktøy som ligger utenfor dagens pressestøtteordning. Den første analysen skal være klar allerede i høst, innstillingen senest i april neste år.

Det er akkurat noe slikt også Thorhild Widvey bør gjøre. Lage et mandat som ikke er trangt og nærsynt, men som løfter blikket og inspirerer til å tenke stort – fordi det bare er store politiske tanker som kan vise en vei ut av kristen.

SELV ER JEG PÅ slutten av et langt yrkesliv som journalist. Som en som har fått være med på avisenes økonomiske gullalder, faller det meg lett å være pessimist på bransjens vegne. Men som far til en 21-åring som til sommeren fullfører en bachelor i journalistikk, merker jeg at det heller ikke er så vanskelig å være optimist på fagets vegne, fordi mulighetene for en journalistisk gullalder aldri har vært større.

Samfunnet kan nok klare seg uten papiraviser – men uten journalistikk, uten spredning av informasjon, analyser og debatt – vil vi ikke ha noe samfunn. Derfor kommer journalistikken til å overleve, og pressen til å bli gjenfødt, selv om en og annen avis skulle dø.

Det er tross alt vår. Nytt liv av daude gror.