HELGE SIMONNES - her under presentasjon av opplagstallene vinteren 2015. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

Simonnes-avtalen er verken ulovlig, uvanlig eller urimelig. Det er enda verre: Den er umusikalsk

KOMMENTAR: Og ganske uklok. For millionene til Helge Simonnes kan nå bli ammunisjonen som må til for å skyte ned dagens pressestøtte.

I løpet av det siste året har Vårt Land-redaktør Helge Simonnes (60) gradvis trappet ned og snart helt ut av både avisa og konsernet Mentor Medier.

Men han går ikke tomhendt ut døra: Med seg har han solgt aksjer til en overpris, som har gitt han 11 millioner kroner.

I tillegg har han fått en solid etterlønn: Én million kroner i førtidspensjon hvert år fram til fylte 67 år.

Simonnes kan kjøpe både vin og vann på sine unge pensjonsdager.

Og trenger ikke ta andre styreverv og oppdrag enn de han har lyst til.

Mediebloggen

DET ER KANSKJE FORTJENT for en hederskar som har stått på i mange år. Men Mentor Medier har likevel lagt Helge Simonnes sitt hode på et fat og plassert det på straffesparkmerket foran et åpent mål.

Da kommer selvsagt både Nettavisens Gunnar Stavrum og Finansavisens Trygve Hegnar for å score både billige og berettigede poenger.

«Hvordan jeg melket staten», foreslår Trygve Hegnar som tittel på boka Simonnes har sagt at han skulle skrive.

Mens Stavrums avis fortjenstfullt har sammenstilt rekken av «gullkantede» ordninger som vi har blitt kjent med det siste året.

Samtidig som de påpeker det faktum at aviser som Vårt Land egentlig ikke har livets rett uten store subsidier.

OG DET ER JO sant.

Men som det heter et sted i skriften; den som selv er ren, han kan kaste den første sten.

I tilfellet Nettavisen snakker vi om en avis som selv har hatt et akkumulert negativt driftsresultat på flere hundre millioner kroner de siste 15 åra.

Nettavisens fortjente suksess de seneste par åra skyldes hardt arbeid og offensiv innovasjon.

Men også mange år før det med snille eiere, andres godhet - og penger.

Hvorav flere av eierne selv har vært avhengig av enten statsstøtte eller gunstige monopolvilkår.

Og når det gjelder Trygve Hegnar, så kan han jo slå seg på lag med Simonnes og skrive Hvordan jeg melket staten 2: Historien om Hurtigruten.

Om hvordan salget av det subsidierte rederiet har gitt Hegnar en halv milliard kroner på brukskontoen.

DISSE BEMERKNINGENE har i og for seg ingenting med saken å gjøre, annet enn følgende poeng:

I den norske mediebransjen står nesten ingen alene. Få har klart å få til noe uten direkte eller indirekte støtte eller hjelp.

Og takket være den støtten er både Nettavisen og Vårt Land to viktige bidrag til den norske offentlighet og samfunnsdebatt.

Mange står bak suksessen begge steder. Men slik Gunnar Stavrum har bygd opp Nettavisen, har Simonnes gjennom 30 ledet arbeidet for å gjøre Vårt Land til den aktøren de er i dag. Med et opplag som på toppen nærmet 30.000 aviser.

NÅR SIMONNES SÅ gir seg etter 30 år, er det verken urimelig eller ulovlig at han får til både smør og salt på brødet.

Mentor Medier har da også egentlig et godt poeng, når de i sin redegjørelse skriver at både aksjeavtalen og etterlønna ville kostet mindre enn de avtalene Simonnes opprinnelige hadde:

En dyr ytelsesbasert pensjon, samt en avtale om retrettstilling.

«Problemet» er bare at saklige argumenter ikke hjelper, når man har en dårlig sak.

Og i en verden av korrupsjon, krig og annen elendighet, er det fortsatt slik at den verste saken ikke alltid får den strengeste dommen.

I et samfunn der både Janteloven og De ti bud fortsatt henger høyt.

For uten sammenligning forøvrig, kan vi ta en avstikker og apropos og se hen til Sigve Brekke og Telenor. Han kan tilsynelatende sitte trygt gjennom alvorlige påstander om korrupsjon i Usbekistan.

Men noen små, hvite løgner på CV-en, gjør at kommentatorene rasler med sablene og spekulerer i framtiden hans.

DET ER SOM KJENT slik at hvis noen stjeler en milliard kroner, er det så stort at det blir vanskelig å formidle og forstå.

Men straks noen «stjeler» bare en million, er det lettere å lage dramatiske overskrifter og skape lettfattelige fiendebilder.

Mannen som i dette tilfellet visstnok skal ha nærmet seg det sjuende bud, er altså Helge Simonnes.

Og her slår den aller verste faktoren når noen har gjort noe galt, til: Følelser.

For Mentor Medier, Vårt Land eller Helge Simonnes har ikke gjort noe ulovlig. Ei heller er vilkårene uvanlige, i en verden av langt fetere sluttavtaler i både statlig og privat sektor.

Nei, det er enda verre: De er umusikalske.

En kristen og redelig avis som melker statspakka? En religiøs redaktør som skal få 18 millioner kroner for å gjøre ingenting?

Sånt gjør man jo bare ikke.

HVA SKULLE MENTOR MEDIER og Helge Simonnes gjort, da?

Det store paradokset er som nevnt dette:

Hvis Simonnes hadde fortsatt med sin opprinnelige pensjonsordning og fått en retrettstilling for å skrive lørdagskommentarer, ville det kostet konsernet langt mer i penger.

Og gitt langt færre overskrifter.

SPØRSMÅLET I NESTE omgang blir da: Hvor stor skade skaper disse overskriftene?

I utgangspunktet er de neppe så farlige.

Trygve Hegnar mener Vårt Land skulle betalt tilbake sju millioner kroner til staten. Gunnar Stavrum og Nettavisen mener at Kulturdepartementet bør be om en redegjørelse for de 18 millioner kroner «som er tappet ut av Mentor Mediers egenkapital».

Det kommer selvsagt ikke til å skje, og en slik redegjørelse vil ikke avdekke noe formelt galt.

Den eneste offentlige myndigheten som kanskje har noe å hente i disse transaksjonene er Skatteetaten, som kan finne på å ilegge Simonnes en pen toppskatt for lønnsinntekt fordekt som aksjesalg.

Løskruttet fra Frps mediepolitiske talsmann Ib Thomsen til Nettavisen om at dette er «forkastelig, freidig og frekt» er heller ikke så mye å bry seg om.

På kort sikt.

FOR NÅR THOMSEN sier at «regjeringen ønsker at pressestøtteordningen skal resultere i godt journalistisk arbeid», er det langt fra hele sannheten.

Er det noe regjeringen virkelig ønsker med pressestøtta, så er det jo å kutte i den.

I så måte er denne saken en gavepakke til regjeringen. Det kan bli den ammunisjonen de trenger for å få til endringer.

Kulturminister Thorhild Widvey forsøkte både for 2014 og 2015 å redusere pressestøtta. Da ville Vårt Land fått langt mindre penger.

Men selv ikke et tak på 40 millioner kroner (som også ville rammet Vårt Land), ble det ikke noe av.

DET SKYLDES NESTEN ene og alene Kristelig Folkeparti. Som alltid har hatt et meget godt øre til nevnte Helge Simonnes.

Nå er han snart ute. Og det spørs om KrF vil - eller kan - lytte og kjempe like godt framover.

For det blir stadig vanskeligere å forsvare pressestøtten mot et hvert forslag til endring. Som om ikke det var tungt nok å forklare hvorfor to aviser fortjener nærmere 90 millioner kroner i pressestøtte.

Så må man nå også «svare for» at konsernet som får mest støtte av alle, har brukt 18 millioner kroner på det som gjennom store overskrifter blir til en gullkantet avtale. 

Nå er det ingen grunn til å tvile på at Helge Simonnes mener det, når han sier at ønsket med de nye avtalene var å belaste arbeidsgiver mindre enn de opprinnelige ville gjort.

Men det er vanskelig å si det med troverdighet, når det kommer fra en mann som nettopp har fått flere millioner kroner på konto.

SLIK HAR VÅRT LAND og Mentor Medier skapt en unødvendig skrape i lakken i siste kapittel av Helge Simonnes sitt eventyr i norsk pressehistorie.

Og skrevet første kapittel i det som kan ende med en omlegging av den norske pressestøtten.

Det var neppe Vårt Land-sjefens intensjon med avtalene.

Men Frp og Høyres kommer til å bruke denne saken for alt det er verdt framover.

I arbeidet for å endre en pressesøtte som er overmoden for det. En ordning som trenger både modernisering - og moderasjon.

Til toppen