SVEIN BRURÅS, professor ved Høgskulen i Volda. (Bilde: OLAV STANDAL TANGEN)

Sjikane og skittkasting er ikke varsling. Det er forskjell på varslere og nettroll, Stephansen

KOMMENTAR: Volda-professor Svein Brurås om kildevern, anonymitet, @fruhjorth og Doremus Schafer.

  • SVEIN BRURÅS, professor i journalistikk ved Høgskulen i Volda.

Teksten er opprinnelig publisert på Brurås sin egen blogg.

Anonymitetsretten og pressens kildevern er prinsipper som følger direkte av ytringsfriheten.

Derfor er de helt sentrale og nærmest hellige i presseetikken.

Men samtidig kan både kildevernet og anonymitetsretten misbrukes som skalkeskjul og kamuflasje – både av personer som av rene bekvemmelighetsgrunner ønsker å være anonyme, og av journalister som vil gjøre seg viktigere enn de er.

Jeg undrer meg stadig over hvor ureflektert mange pressefolk er rundt spørsmålet om når kildevern er berettiget og nødvendig, og når det ikke er det.

Mens presseorganisasjonene jobber godt og iherdig for å bedre kildevernets juridiske status og for å hindre at vår tids digitale overvåkning saboterer hele dette viktige prinsippet, ser det ut som at mange pressefolk har liten peiling på hva som egentlig er poenget med kildevernet.

Verst er det med de journalistene som tror at skjulte kilder er noe ekstra tøft som løfter deg opp i stjerneklassen av reportere, og at et hemmelig kildenettverk er selve kjennetegnet på en god journalist.

Det er jo helt motsatt: Under normale omstendigheter er det alltid best å oppgi sine kilder og å redegjøre for sitt nettverk.

I samme klasse kommer journalister som lar seg bruke av maktkilder med strategiske hensikter, og som tar imot PR-saker i bytte mot taushet om hvem som egentlig står bak.

De burde heller fortalt om kildenes spill og aktiviteter. Her brukes kildevernet først og fremst til å beskytte journalisten og til å skjule et svakt kildearbeid.

Og det er jo liksom ikke poenget med kildevernet.

Kildevernet har èn begrunnelse, og det er denne:

Dersom en person ikke kan stå fram med opplysninger om en sak fordi kostnadene eller risikoen ved å ytre seg blir for stor, så skal denne personen likevel kunne ytre seg ved at han eller hun får være anonym.

Profesjonelle medier garanterer dette, og sikrer dermed to grunnleggende demokratiske hensyn: at ytringsfriheten gjelder alle, og at viktig informasjon blir kjent for folket.

De siste ukene har to saker som begge handler om kildevern og anonymitetsrett – men som ellers er svært ulike – blitt heftig diskutert i presse-Norge.

Nettroll eller varsler?

Mange har fått med seg saken om journalisten i Dagens Næringsliv som fra en anonym Twitter-konto rakket ned på og sjikanerte både kolleger, kilder og egne sjefer.

Det viste seg at det var den profilerte DN-journalisten Mina Ghabel Lunde som stod bak nicket @fruhjort på Twitter, angivelig sammen med flere andre.

Denne avsløringen var det nettstedet Medier24.com som leverte.

Her er noen av meldingene fra Twitter-kontoen @fruhjorth, som DN-journalist Mina Ghabel Lunde har stått bak. Dog ikke alene, har hun etterhvert hevdet.
Her er noen av meldingene fra Twitter-kontoen @fruhjorth, som DN-journalist Mina Ghabel Lunde har stått bak. Dog ikke alene, har hun etterhvert hevdet.

Saken er kanskje ikke av det største skandalene verden har sett.

Men det underlige er at enkelte relativt erfarne pressefolk faktisk mener at Medier24 ikke burde avslørt hvem som stod bak den anonyme Twitter-kontoen – av hensyn til kildevernet!

En av dem som mener dette er nyhetsredaktør og kommentator Erik Stephansen i Nettavisen. Han kaller avsløringen av Mina Ghabel Lunde for «kildejakt», og mener avsløringen er forkastelig. Han sammenligner endog Ghabel Lunde med en varsler.

Dette er etter min mening temmelig langt utpå jordet. Varsling handler om avdekking av alvorlige kritikkverdige forhold. Varsling forutsetter substans og fakta. Generell sjikane og skittkasting er ikke varsling. Lunde er ingen varsler.

Sammenligningen er en fornærmelse mot varslerne blant oss. 

Det er forskjell på varslere og nettroll, Stephansen.

Og videre: Er Mina Ghabel Lunde overhodet en kilde? Har f eks Nettavisen noen gang brukt henne som kilde? I så fall: Hvilken avsløring var det hun kom med da? Før man snakker om kildejakt, må her være en kilde.

Nei, det er ikke i tilfeller som dette vi skal påkalle kildevernet.

Doremus

En annen diskusjon i pressekretser for tiden handler om bloggeren og kommentatoren Doremus Schafer.

Denne saken har lite til felles med saken ovenfor, bortsett fra at den også dreier seg om anonymitet.

Psevdonymet Doremus Schafer skriver om medier og journalistikk. Han (eller hun) ytrer seg ganske ofte, og om mangt og mye. Ingen vet hvem han er, bortsett fra et par redaktører som kjenner hans egentlige identitet.

Doremus publiserer sine kommentarer hos fagbladet Journalisten, på Manifest Tidsskrift og i Dagbladet.

Da Doremus trådte fram på arenaen for et år eller to siden, hadde jeg er viss forståelse for hans anonymitet, jeg må innrømme det.

Dette tror jeg skyldes argumentasjonen fra redaktør Helge Øgrim i Journalisten, som gikk god for at Doremus sine «konkrete og særskilte grunner til å skrive under psevdomym (…) er legitime og berettigede».

Av respekt for kildevernet godtar jeg det når en ansvarlig redaktør gjør en slik vurdering.

Akkurat det har ikke endret seg. Men jeg forstår stadig mindre av både begrunnelsen for og verdien av anonymitet i dette tilfellet.

Doremus driver en bred og mangfoldig mediekritikk som kan være både god og treffende, men som likevel fremstår som relativt ufarlig.

Det er vanskelig å tenke seg hvilke trusler eller negative konsekvenser hans ytringer skulle føre til som er av en slik art at de berettiger en permanent og generell anonymitet.

Vi ser også at debatten om Doremus' ukjente identitet nå fullstendig overskygger hans mediekritiske bidrag.

Slik blir det gjerne når diskusjoner ikke skjer i åpent terreng, det er noe vi kjenner igjen fra andre tilfeller.

Oppmerksomheten dreies bort fra saken og over til aktørenes person. Hvem er egentlig avsenderen?

Det har både diskusjonspartnere, de som rammes av kritikken og de som bare er tilskuere et behov for å vite.

Det skal og må alltid være mulig å ytre seg anonymt for den som måtte føle behov for det. Dette må være mulig i uredigerte medier, i blogger og i sosiale fora.

Det må også være mulig i redigerte medier, når redaktøren finner det berettiget.

Men opptrer du anonymt, må du også tåle at det blir stilt spørsmålstegn ved din autensitet, dine intensjoner og motiver, dine interesser og din posisjon.

I Doremus-saken har vi fått et langvarig og for lengst uinteressant ordkløyveri om berettigelsen av hans anonymitet, på bekostning av den tross alt meningsfulle mediekritikken han til tider fremfører.

Slik er denne saken blitt en dokumentasjon av fordelene med å opptre uten maske i offentlig debatt.

Eneste mulighet?

For pressen skal anonyme kilder være forbeholdt situasjoner der dette er eneste mulighet til å få fram viktige fakta og opplysninger.

Noen ganger kan det også være berettiget å gjengi meningsytringer fra personer som ikke kan snakke uten løfte om anonymitet.

Men også dette er knyttet til en konkret situasjon eller sak, det er ikke et generelt og permanent privilegium.

Anonymitet har sine kostnader.

Derfor må begrunnelsen for å fremstå anonymt være sterk og god – og det må være mulig for publikum å forstå den.

Til toppen