Hellkonferansen, Scandic Hotell, 700 meter fra Værnes lufthavn og 230 journalister og sånt i salen.
- Passer du på lyden?, sier Hans-Wilhelm Steinfeld i mikrofonen og skal til å begynne sitt foredrag.
«Hans Wilhelm Steinfeld i fri dressur» står det på programmet. På storskjerm i bakgrunnen er det et bilde av ham selv, en lang liste med priser fra både Norge og andre land. Nederst står det dog at han ble «fratatt medlemskapet i Norsk Journalistlag desember 2014».
Han snakker i nesten 40 minutter i ett og rekker ganske mye på den tida. Så mye at en kunnskapsløs journalist knapt rekker å skrive ned halvparten av det. Men noen gullkorn fikk vi med oss:
- PÅ 20-TALLET så het journalistyrket på tysk: De forfeiledes kall. Dere blir mer og mer forfeilet!, sier Steinfeld.
- Vi kan jo se på avisdøden. På NRKs nyhetssaker som blir mer og mer tull. Og språket i sakene, de ser ut som om de er skrevet av folk som knapt er kjønnsmoden. De korte nyhetsmeldingene er i økende grad rørende infantile i sin språkform.
Men hva er egentlig nyhet? Det er heller ikke så lett å beskrive, konstaterer Steinfeld.
- Det er ikke så lett å beskrive en elefant heller, men det er lett å kjenne den igjen!
- Og så har jeg lyst til å periodisere pressehistorien. Jeg er tross alt gammel lektor i historie. Da kan jeg minne om at kildekritikk er et fag. Sunt bondevett er fremdeles et analyseredskap.
- Jeg vokste selvfølgelig opp som journalist i 70- og 80-årene, en vekstperiode i norsk økonomi og media. Gravejournalistikken ble oppfunnet, Erling Borgen var ikke så høy og mørk som han var nå, og 68-erne kom tytende ut av alle steder til maktposisjonene.
- MEN I DAG har dere ingen verdiforankring annet enn eiernes forventning om dividende, sier Hans-Wilhelm Steinfeld.
Og forteller en historie fra en 17. mai på en hytte, sammen med Schibsted Norge-sjefen:
- Jeg har en gammel venn som heter Didrik Munch. Vi satt og drakk brennevin, og han forklarte at markedsverdien på de fem Schibsted-avisene er 2,5 milliarder kroner. Finn.no er verdt 10 milliarder kroner, sier Steinfeld.
- I en tid der rentene er på null, og medieeierne skal ha 10-15 prosent avkastning, så går det ikke opp, konstaterer han om pressens framtid.
Og, journalistikken forfaller, mener Steinfeld:
- Den samfunnskritiske journalistikken forfaller til pekefingerjournalistikk, bygdesladder og det mangler vesentlighetskriterier. Oppløsningen av NRK-monopolet skulle føre til mangfold. Enhver idiot som har vært i New York skjønte jo at det ville ikke bli som vi drømte om. Nå er selv NRK i gang med reality. Det burde de holde seg for god til.
- Jeg er bekymret for kildekritikken. Snart er jo alt står i avisene feil. Studenter bruker google som kildereferanse. Det blir bare sensasjonsjournalisme i mediene nå.
STEINFELD SNAKKET om sine år som sjef for Dagsrevyen, om friheten til å fortelle halvsannheter i ei tid der nordmenn selv ikke reiste til Bosporos-stredet, og om nyhetskonkurransen med TV2. Som da Diana døde og NRK knuste TV2 med teksting av alt som skjedde og ble sagt i Westminnster Abbey.
- Jeg måtte si til min gode venn og konkurrent i TV2, Bjarne Berg, at vi hadde planlagt dette langt i forveien med filologer som hadde jobbet og oversatt de tilsendte manusene. Ja, for ikke å bare snakke stygt om NRK: Det fins faktisk ting med det å ha en statskanalen som er verdt å hegne om.
Så blir Steinfeld en smule mer ydmyk, forsiktig, han tar på seg redaktørhatten og advarer mot å grafse i alt mulig blodig:
- Den private sfæren er noe man skal være ytterst forsiktig med, sier han.
- Og så skal vi huske i en tid der det er mye krimjournalistikk: I advokatforeningen er det imidlertid et visdomsord vi bør legges oss på minne. Overskriftene er uforholdsmessig mye større ved arrestasjon enn frifinnelse.
- MEN JEG HAR LYST til å avlegge portrettintervjuet en visitt. Portrettintervjuet har blitt en konformitetssjanger. Det henger nok sammen med kjendis-journalistikken, fra da den begynte for alvor rundt 1990, sier Steinfeld.
Han mener portrettintervjuer tidvis ser ut som er skrevet av folk som er «mer medlemmer av forfatterforeningen enn journalistlaget».
- Det er ofte mer løgn enn sannhet. Og sjefredaktørnene bryr seg ikke om det! Nils Christian Geelmuyden intervjuet meg i NRK-kantina i 1991. Det var masse vittige spørsmål på trykk, men ikke ett av dem var stilt i virkeligheten!
- Du kan sitte i tre timer med en journalist med et portrettintervju, som tar det opp på bånd og renskriver stoffet. Når du får det til gjennomlesing, er det 30 faktafeil. Hvordan er det man jobber da, tenker jeg.
- Og jeg hadde to negative erfaringer i fjor: Adresseavisen og Journalisten. Vi hadde muntlige avtaler om ditt og datt. Og så bare dreit dem i det. Da jeg senere snakket med redaktørene i Journalisten og Adresseeavisen, var det som å snakke med loboterte mennesker, sier Steinfeld, og sparer på et saktens ord til de 230 journalistene i salen:
- Dere har en tillit i det norske samfunn der dere rates sammen med drosjesjåførene. Ikke et vondt ord om drosjesjåførene. Men dere bør tenke over det. Og den forakten for kunnskap som finnes, er jeg bekymret for.
- MEN LA MEG prøve å få fram et smil til slutt: Vi bør ikke lyge. Noen aviser lyger jo mer enn andre. En av dem som løy mest var naturlig nok Pravda. Så var det en journalist derfra som forlot oss og ble tatt i mot av St. Peter.
- Han trodde ikke han skulle komme dit, men etter rundturen spør St. Peter journalisten om det er noe han lurte på. Ja, det var en ting, det var så mange klokker og bjeller i himmelens rike. Hvorfor det?
- Så svarer St. Peter: Ja, det er et godt spørsmål. Hver gang noen lyver på jorda, så ringer det en bjelle her oppe.
- Beroliget så går journalisten og legger seg, men våkner midt på natta fordi klokkene ringer. Han går og spør St. Peter. Hva er det som skjer? Jo, de trykker Pravda i Moskva!
En liten undersak om kritikken mot Journalisten og Adresseavisen
Etter foredraget og på vei til en drosje, kommenterer en travel Steinfeld de omtalte portrettintervjuene med Journalisten og Adresseavisen slik:
- Jeg inviterte aviser hjem til meg for å bli intervjuet, og så brøt de avtalene vi hadde gjort etterpå. Det er noen redaktører som har kombinasjonen av arroganse og dumskap, og måten de behandlet meg på, var på nivået under ræva på en frosk, og det kan du sitere meg på!
Adresseavisens sjefredaktør Arne Blix er på Hellkonferansen, og sier følgende i et kort tilsvar til Steinfelds påstander:
- Det er to ting jeg kan si om det intervjuet: Han hadde lest hele teksten i forkant uten kommentarer til det. Og for det andre så har han ikke snakket med sjefredaktøren i Adresseavisen, som han omtalte fra scena.
Journalistens redaktør Helge Øgrim har også fått forelagt Steinfelds uttalelser for mulighet til tilsvar, men har valgt å la uttalelsene stå ubesvart.
