Discovery-sjef Harald Strømme. (Foto: Discovery Networks Norge)

Strømme om TV 2: «Å gi anabole steroider til den som har de største musklene, er ikke veien å gå»

KOMMENTAR: Skal staten donere et årlig beløp rett i lomma til det danske milliardkonsernet Egmont?

  • HARALD STRØMME, administrerende direktør og sjefredaktør i TVNorge og Discovery Networks i Norge

Tidligere publisert på VG, og på Discoverys egen blogg. Gjengitt etter avtale med Discovery. 

TV 2 forlanger penger fra statskassen, og Stortinget vurderer å donere et årlig beløp tilsvarende hele den norske pressestøtten, rett i lommene til det danske milliardkonsernet Egmont.

Skattebetalerne vil indirekte dekke hele prisstigningen på det rekorddyre rettighetskjøpet av Premier League, som skal legges bak en høy betalingsmur og koste seerne flere hundre kroner i måneden.

Er det slik vi best sikrer mediemangfoldet i Norge?

TV 2 truer med å legge ned nyhetene, og under overflaten ligger trusselen om å flytte fra Bergen.

Det er ikke uvanlig at norsk kulturpolitikk i realiteten er forkledd distriktspolitikk. Denne gangen er det Hordalandsbenken til Arbeiderpartiet som i sin forståelige iver etter å beholde TV 2 i Bergen, kjemper for et forslag som både er utdatert og grovt konkurransevridende.

Dessuten er frykten for TV 2s avskjed fra byen mellom de syv fjell betydelig overdrevet. Med halve staben bosatt i Bergen, og et langsiktig giftemål med milliardprosjektet Media City, vil det utvilsomt koste mer enn det smaker å flytte. Som Olav Sandnes selv sa det i sitt tiltredelsesintervju i Bergens Tidende for halvannet år siden, da han høytidelig lovet at kanalen fortsatt skulle ha sitt hovedsete i byen:

«Det er en styrke at vi ligger i Bergen og ser Norge fra en litt annen synsvinkel. Fremover skal vi fortsette å være sterke i Bergen og Media City vil jo bygge opp under det. Å ha hovedkontor her er en langsiktig kontrakt.»

Derfor spilles da heller ikke distriktskortet så høylydt i offentligheten. Det er trusselen om å legge ned nyhetene som hentes frem som riset bak speilet; Kom med statsstøtten, ellers er det slutt på allmennkringkastingen.

Vi skal altså tro at TV 2, etter snart 25 år, skal nedlegge de programflatene som aller sterkest gir kanalen dens identitet, karakter og merkevarestyrke?

Kutte ut de programmene som skiller kanalen fra de rene kommersielle aktørene, og som gjør det mulig å utfordre NRK? Som er den viktigste trafikkdriveren til nettsatsningene deres? Fjerne programmene både Egmont og Sandnes offentlig har lovet å videreføre, og som gjør det mulig å ta markedets høyeste pris for TV-reklame?

Kaste vrak på allmennkringkastingsrollen som sikrer TV 2 tilgang til kabelnettene slik at de aldri kan bli utsatt for svarte skjermer i forhandlinger med TV-distributørene?

Og før Storting og departement vurdere å åpne lommeboken: Vi snakker altså ikke om en nedleggingstruet, norsk lokalavis som kjemper for livet. Men om et konsern som er soleklar markedsleder i TV-bransjen, med milliardomsetning, og som hvert år leverer flere hundre millioner i overskudd til sine danske eiere. En bedrift som har vokst fra 160 ansatte ved oppstarten, til over 1000 i dag.

Blant suksesshistoriene som ofte trekkes frem av TV 2, er den svært vellykkede Nyhetskanalen.

En virksomhet TV 2 har etablert uten å ha en eneste konsesjonsforpliktelse i den retning. Hvorfor? Kan det være fordi det er lønnsomt å drive med nyheter?

TV 2 er opptatt av å dokumentere det motsatte. Som sannhetsvitne for hvor umulig det er å sende nyheter, har selskapet kjøpt og betalt en professor-rapport fra Norges Handelshøyskole som går Erasmus Montanus i næringen hva gjelder logisk kraft. Her er kortversjonen:

  • TVNorge har bedre marginer enn TV 2
  • TVNorge har ikke nyheter.
  • Ergo: TV 2 vil få like gode marginer hvis de la ned nyhetene.

Alternativt: «Mor Nille» er en sten, for si det med Bergens store diktersønn, Ludvig Holberg. Analysen er påfallende grunn, og har en klar agenda: Her er det oppdragsgiver som skal få den argumentasjonen de har bestilt.

Men hva med det faktum at TV 2 bruker nesten tre ganger så mye som TVNorge på underholdning? Kunne det være et like nærliggende kostnadskutt som nyhetene? Og hvorfor ville ikke et nyhetskutt like gjerne resultere i svak lønnsomhet, slik TV3 har hatt gjennom de siste årene? Og hvorfor skulle markedet fortsatt betale ekstra høye priser for TV 2-reklame hvis kanalen ikke skilte seg fra TVNorge eller TV3? Spørsmålene er mange, svarene er fraværende.

Om vi likevel skulle ta trusselen på alvor: Statsstøtte på flere hundre millioner til å produsere regulære TV-nyheter, fremstår i dag som et utdatert og uegnet virkemiddel hvis målet er mangfold. Ønsker vi oss to statsfinansierte kolosser som står fritt til å bruke sine skattebetalte muskler på tvers av alle teknologiske plattformer, for å konkurrere med aviser og nettmedier? 

Redaktørene i Dagbladet og VG har ropt et klart varsko om at statsstøtte til TV 2 vil være sterkt konkurransevridende. Det er ingen tvil om at det samme gjelder i TV-bransjen.

Det finnes ingen reell mulighet for å øremerke pengestøtte til en bedrift. Frigjøres det penger ett sted i selskapet, kan de frigjorte pengene selvsagt brukes til noe annet.

For eksempel til å kjøpe rekorddyre rettigheter til Premier League når prisen blir doblet over natten, slik det skjedde i fjor høst. Er det realistisk å doble inntektene også?

Bare noen uker senere dukket TV 2 opp i Stortinget og fremførte sin kombinerte trussel og bønn om pengestøtte. «To helt separate saken», sier TV 2. Men det kan ikke være noen tvil om at enhver statsstøtte til nyhetene samtidig vil fungere som doping i den knallharde konkurransen på områder som underholdning og sport.

ESA har da også grepet inn mot en tilsvarende modell i Danmark, som førte til at TV 2 måtte tilbakebetale over 600 millioner til staten. Og der er TV 2 100 prosent statlig eiet.

Mediemangfold er et magisk ord i norsk kulturpolitikk. Å gi anabole steroider til den som allerede har de største musklene, er ikke veien å gå.

Til toppen