(Illustrasjon: Gjermund Glesnes' reiseblogg Det vonde liv) (Bilde: )

Til minne om VG Reise. Om utrolig mye kult - og en etisk standard vi var alene om

KOMMENTAR: VGs reisestoff hadde en sjelden etisk kvalitet i produksjonen. Hva skjer med den nå, spør Gjermund Glesnes.

  • GJERMUND GLESNES, tidligere journalist og nå innholdsrådgiver i Cloud Media Service

Kommentaren er opprinnelig publisert reisebloggen «Det vonde liv», og gjengitt etter avtale.

Det var ikke småtterier, kuttene VG varslet for noen uker siden.

40 årsverk, og dermed slutten på de tre siste lokalkontorene, fire fotostillinger, seks årsverk i VGTV…og… «avisen skal ikke lage egen reiselivsjournalistikk lenger», som Medier24/Aftenposten skrev.

Det siste var det visst ikke så nøye med, for hverken fagbladet Journalisten, DN eller Kampanje nevnte det.

Det er en forglemmelse jeg har vanskelig for å skjønne, og det ikke bare fordi jeg i litt over tre år var et stolt medlem av VGs reiseredaksjon.

VGs reisestoff hadde nemlig en viktig kvalitet som svært få andre mediehus kan skryte av:

I VG takket man nei til alle presseturer, sponsede turer, eller rabattene som så pent kalles «pressepriser». 

Uansett hvor turen gikk, var svaret det samme: Nei. Konsekvent. Det kunne imidlertid gjøres unntak hvis presseturen var helt eneste mulighet, som da min tidligere kollega Jostein Matre var med Norwegians første Dreamliner-fly fra Seattle til Oslo. Men også da betalte VG.

Ellers var initiativene alltid våre. Og regningen tok VG. Hele regningen. Uten forhandlinger eller pruting.

Spørsmålene gikk på helt andre ting. Som da Terje Bringedal og jeg fløy ballong over Namibias sanddyner. Det er ingen billig opplevelse, men likevel var det bare én ting vi måtte forsikre oss om: At det var nok turister til minst en ballong til i lufta samtidig, for bildene skyld.

For oss journalister var det deilig.

Men den virkelige verdien var for leserne.

De kunne nemlig være helt sikre på hvorfor reportasjen ble publisert. Når mine kolleger Anne Bergseng skrev om Isfjord Radio, Rune Thomas Ege kjørte berg-og-dalbane i Six Flags, eller Dag Fonbæk dro til Helgøya, var et aldri tvil om hvorfor de hadde valgt ut akkurat det:

Ikke fordi noen hadde hjulpet litt, men fordi VG mente at det fortjente omtalen.

I en epost til meg skriver nyhetsredaktør Gard Steiro at VG vil fylle papiravisas reiseseksjon med innkjøpt stoff. Samtidig lover han at de strenge retningslinjene vil bli opprettholdt; betalte turer vil VG ikke drive med. (Hele epostintervjuet med Steiro følger nedenfor.)

Vi får se. Men jeg tror det blir vanskelig. For VG å følge opp, og for leserne å stole på. Avisa må i hvert fall innføre helt andre rutiner for kontroll med eksterne leverandører enn da jeg leverte til dem.

Jeg håper at de får det til, men uansett er det noe som mistes.

I tillegg til den etiske standarden gjorde VGs reiseredaksjon nemlig utrolig mye kult.

Som da Hege Lyngved Odinsen og Gøran Bohlin fulgte Eyvind Hellstrøm til hans favorittrestauranter i Paris, Rune Thomas Ege sporet opp alle de gamle danskebåtene, Mona Langset reiste til Libya, eller Jostein Matre spiste hund i Hanoi.

Det som for meg personlig var aller morsomst, var likevel reisebloggen. Skapt nærmest på innfall på sjefens siste dag før sommerferie, så i hurten og sturten at den første reisen ble gjennomført uten at bloggen hadde noen måte å telle antall lesere.

Senere lærte vi at bloggingen var populær. Første innlegg hvor vi kunne telle lesere, var faktisk VGs aller mest leste artikkel den dagen!

Senere fulgte både jeg, Mona Langset og Cruise-Jostein/Charter-Jostein Matre opp med nye blogger – en stund. Med dette satte vi etter min mening lista litt høyere, både for troverdigheten og muligheten for leserne til å «bli med» på reisen.

Dag-for-dag-blogging fra reiser er kanskje ikke banebrytende. Men hvilket annet norsk mediehus har prøvd noe lignende?

Det føles nå lenge siden det virket som at VG satset på reisestoff. (Siste blogginnlegg var sommeren 2014.)

Og forrige uke ble altså de fleste spikrene som gjensto, hamret inn i kista.

Etter min mening er det synd. Og verdt en god del mer oppmerksomhet enn andre medier viet det.

Dette svarer VG:

Uansett er dette svarene nyhetsredaktør Gard Steiro gir til mine spørsmål; intervjuformen med e-post og min manglende tid gjør dessverre at jeg ikke har fått stilt oppfølgingsspørsmål:

- Det stemmer at VG skal kutte egenprodusert reiselivsstoff i papiravisen. Alle norske mediehus står overfor fundamentale utfordringer. Inntektene faller i takt med opplaget. Fremtiden vår er digital. Selv om mange nordmenn fortsatt setter pris på aviser, forsvinner papirannonsene som dugg for solen.  Dessverre tydere alt på at denne trenden vil fortsette de neste årene. VG er derfor – i likhet med alle andre – tvunget til å klare seg med lavere bemanning enn tidligere. Om vi skal opprettholde kvaliteten på stoffet vi produserer, må vi ta noen tunge valg. Det er ikke et alternativ å gjøre alt vi gjør i dag med færre folk.

Når trer endringen i kraft?

- Ikke bestemt. Sannsynligvis i løpet av første halvår.»

Hvordan vil VG løse reisestoffet fremover?

- Vi setter av ressurser til å utrede en digital løsning på reiselivsstoffet. I papiravisen vil vi i alle fall i overgangsfase fylle behovet med innkjøpt stoff.»

- Vil reisestoffet i VG fortsatt være fritt for presseturer/sponsede turer?

- Vi opererer med samme etiske standarder for innkjøpt stoff som egenprodusert. Betalte turer driver vi ikke med. Det kan ikke utelukkes at reiselivsstoff i likhet med annet innhold vil bli sponset, men det skjer i så fall innenfor Vær Varsom-plakatens rammer.

Hvordan vil dere i så fall sikre det (hvis stoffet skal lages av eksterne leverandører)?

- Vi gjør ikke avtaler med frilansere som opererer i etiske gråsoner. Det finnes en rekke redaksjoner og journalister med høy etisk standard som leverer reiselivsstoff.

Til toppen