(Faksimile: Jarle Aabøs kommentar om Doremus Schafer denne uka)

Uforståelig anonymitetshysteri, svarer «Doremus» til Jarle Aabø

KOMMENTAR: - Det føles nøkså ubegripelig at man skal lage så mye brudulje om ett høflig og forsiktig spørsmål, svarer «Doremus Schafer» til Jarle Aabø.

  • «DOREMUS SCHAFER»anonym blogger og mediekritisk spaltist i Journalisten, Dagbladet og Manifest

Les mer om Schafer på hans egen blogg, hvor denne teksten også er publisert. 

Medier24 kjenner ikke identiteten til «Schafer», men har under omstendighetene likevel valgt å trykke innlegget, som et tilsvar til en kommentar fra Jarle Aabø.  

Siste episode i den tilsynelatende evigvarende føljetongen om min bruk av pseudonym, ble levert på fredag av PR-rådgiver Jarle Aabø og frontet på både Nettavisen og Medier24.

Aabø utroper meg til «den feigeste av oss alle» – det hele tydeligvis utløst av at han fant det overmåte provoserende å motta en kort og høflig epost med et spørsmål om hans forrige blogginnlegg.

Mens mine tidligere kritikere i hvert fall har forsøkt å legge frem argumenter for hvorfor min anonymitet og tilhørende spaltistvirksomhet angivelig skal være problematisk, består Aabøs innlegg i all hovedsak av en tirade av ukvemsord og negative karakteristikker.

Jeg har vanskelig for å få noe særlig grep om hvorfor Aabø mener jeg driver en «[skitten] virksomhet»eller hvorfor det er «utenkelig» for ham å svare meg på samme siviliserte måte som et utall andre personer har gjort – og ditto vanskelig for å komme med konkrete motargumenter mot et så diffust angrep. (Eksempelvis er Aabø tydeligvis rasende over å mangle informasjon om meg – men finner det samtidig uhyre provoserende at jeg skriver at han kan – dersom han skulle ønske det – kontakte min redaktør for eventuelle avklaringer.)

Det fremstår derfor som mest hensiktsmessig å bare henvise til mine tidligere innlegg i denne debatten, der jeg har forsøkt å gjennomgå argumentene i overdreven nitid detalj.

Ikke minst vil jeg gjenta min (i all hovedsak ubesvarte) utfordring til mine tidligere kritikere:

Å gi konkrete eksempler på hvilke legitime og vesentlige konsekvenser jeg angivelig unndrar meg ved min pseudonymitet.

Aabøs blogginnlegg er jo bare det siste i rekken på bevis på at det er fullt mulig å fremsette (og få publisert) de voldsomste angrep på «Doremus Schafer», akkurat som mot andre samfunnsdebattanter.

Og som med andre folk som skriver under fullt navn, vil slik kritikk (dersom den oppleves som treffende) kunne skade min anseelse blant leserne, og potensielt føre til at mine redaktører slutter å publisere meg.

Det er svært vanskelig å skjønne hvilke ytterligere konsekvenser Aabø mener at jeg burde (kunne) utsettes for.

Som jeg har gjentatt til det kjedsommelige: Jeg «står til ansvar», fullt og helt, for hvert eneste ord jeg publiserer. Men jeg forholder meg retten til å gjøre dette i min offentlige rolle som spaltist, og ikke på andre arenaer der det er ingen saklig grunn for slike reaksjoner, men der min situasjon dessverre gjør at det er stor risiko for alvorlige og usaklige represalier dersom jeg skrev under fullt navn.

Stor ståhei for ingenting

Det føles nøkså ubegripelig at man skal lage så mye brudulje om ett høflig og forsiktig spørsmål, som attpåtil innledes med et ydmykt forbehold om at spørsmålet kanskje skyldes at innsenderen er håpløst uvitende om temaet.

Hvis jeg selv hadde mottatt et spørsmål som jeg anså som tåpelig banalt, ville den nærliggende reaksjonen vært å få saken ut av verden ved svare på spørsmålet med én setning – ikke å skrive 4.000 tegn med frådende indignasjon over henvendelsen (uten å faktisk besvare spørsmålet eller utdype hvorfor det måtte være «kørka»).

At Nettavisen velger å sette som toppsak på forsiden sin at en blogger fikk en spørsmål fra en annen blogger som han syntes var teit, er også en litt aparte redaksjonell prioritering.

Det blir ytterligere pussig å gi en slik behandling til et innlegg som innleggsforfatteren selv beskriver som i strid med god presseskikk:

PS: Det hadde vært i tråd med god presseskikk og latt Doremus Schafer lese denne ytringen før den ble publisert og tilbudt tilsvar, men det er helt umulig siden jeg ikke aner hvem denne musa er.

Aabøs bortforklaring om det skulle være «umulig» å kontakte meg, faller selvsagt på sin egen urimelighet når utgangspunktet for hele kalabaliken er at Aabø mottok en epost fra min epostadresse (og hadde et stående tilbud om å eventuelt kontakte min redaktør).

Etter at denne logiske bristen var blitt behørig påpekt av flere, ble bloggen oppdatert med følgende «argument»:

Og hvis jeg hadde svart på Doremus sin e-mail kunne jeg aldri vært sikker på om det var den anonyme redaktørbeskyttede blogger eller en annen som svarte.

Det fremgår imidlertid ikke hvorfor dette skulle være noe forskjellig for dialog med meg enn med enhver annen epost-bruker – eller om Aabø praktiserer tilsvarende skepsis og mistro til hvorvidt hans eposter til Gunnar Stavrum virkelig blir besvart av Stavrum eller av en helt annen person.

(Men forsåvidt: Etter denne logikken, kan vi jo heller ikke vite om det faktisk er Aabø som har skrevet dette, eller om det er en uvedkommende som har gått inn og redigert innlegget hans.)

Man tager hva man haver

Det kan forøvrig bemerkes at mens Aabø tidligere har ment at en person som står frem offentlig som homofil må tåle å få det brukt mot seg som skjellsord, så er det nå tydeligvis veldig problematisk å ikke ha innsyn i allehånde private opplysninger om debattmotstanderne.

Men Aabø viser også at selv når han ikke kan kommentere på verken seksuell legning, alder eller dialekt, så kan man alltids ty til å konsekvent (toogtyve ganger i ett innlegg) omtale motparten med et økenavn.

Det er fristende å minne om at da jeg omtalte en konkret artikkel fra redaktør Stavrum med karakteristikker som «underlig», «påfallende», «besynderlig», eller «ikke akkurat [vitner] om en prinsipiell tilnærming til saken», så mente han seg utsatt for «personangrep», «omtrent som [fra] et netttroll, bortsett fra at folk som diskuterer på Facebook eller i kommentarfelt ikke har offentlig pengestøtte eller får talerstoler i store medier».

Aabøs karakteristikker om «feighetens yppersteprest«, «skitne virksomhet«, «å ligne på et bedrageriforsøk», «[grovt misbruk]», og dess like (inklusive noen utfall mot mine redaktører), er derimot (tydeligvis) så u-nettroll-aktige at det er helt kosher å gi dem «talerstol i store medier».

Og for å komme eventuelle anklager i forkjøpet: Nei, jeg er ikke spesielt «krenket» over Aabøs utblåsing – snarere oppgitt over nivået på en debatt som virker febrilsk opptatt av å handle om alt mulig annet enn det faktiske innholdet i mine skriverier.

Og hvis Aabø ønsker å få gjennomslag for sitt syn at man umulig kan risikere noe som helst ved å skrive «ufarlig» mediekritikk under fullt navn, kunne det kanskje være tjenlig å starte med å unngå denne typen overspente raseriutbrudd over helt tilforlatelige og uskyldige henvendelser.

Til toppen