TAKK FOR MATEN: Kjersti Løken Stavrum holdt takk for maten-tale under Hellkonferansens festmiddag lørdag. (Bilde: )

Alt var ikke bedre før. Og det har aldri vært bedre tider for journalistikken enn nå!

PETIT: Hvorfor skal vi savne Peach Canei, filterkaffe, fasttelefon og skrivemaskin, spør pressegeneral Kjersti Løken Stavrum i denne takk for maten-talen.

PETIT: Hvorfor skal vi savne Peach Canei, filterkaffe, fasttelefon og skrivemaskin, spør pressegeneral Kjersti Løken Stavrum.

  • Teksten er en redigert versjon av Kjersti Løken Stavrums takk for maten-tale på Hellkonferansen lørdag 7. februar 2015.

Jeg er blitt bedt om å takke for maten. Det kommer jeg tilbake til.

Først skal jeg snakke litt om gammel mat. Ikke mat som er muggen eller uspiselig. Men mat vi spiste før i tiden. Og vinen vi drakk den gang.

Dét var liksom tider det!

SOMMEREN 1987 begynte jeg i pressen. Jeg fikk sitte i redaksjonen i Sarpsborg Arbeiderblad, som frilanser og startet min karrière, som for øvrig er brolagt med midlertidighet.

Jeg hadde akkurat vært russ i Askim og der drakk vi - for å være ærlig - litt av hvert. De fleste knutene i russelua fikk jeg etter inntak av store mengder Peach Canei. Den oppbevarte vi i kasser bak i russebilen, der var det ingen kjøling.

Ergo har jeg mest erfaring med varm Peach Canei.

Når jeg søker på Peach Canei på Google, er første treff fra VG Debatt. Der omtales den som «den verste vinen på Polet». Polet selv beskriver den som «fruktig og lett perlende stil, drikkeklar» - et klart eksempel på faren ved «content marketing».

Men til tross for hvor mye jeg har konsumert av denne vinen, og til tross for hvor viktig den var i min ungdomstid, har jeg siden aldri kjøpt den. Jeg drømmer meg ikke tilbake til den. Vinverdenen har gått videre. Jeg drikker heller aldri Reiler Vom Heissen Stein eller Blue Nun.

Men jeg gjorde det, den gang.

I 1987 HADDE Sarpsborg Arbeiderblad nylig innført datamaskiner. Det var sommer, og jeg fikk låne maskinen til en ferierende kollega. Men jeg måtte printe ut manus slik at typografene kunne sette det, eller altså skrive det inn i anlegget igjen.

Da kollegaen kom tilbake, var det ikke nok datamaskiner til meg. Så da skrev jeg på skrivemaskin, på såkalte halvflak – som måtte settes i anlegget. Det tok tid, men var nødvendig.

Hva skulle man ellers gjøre?

FORUT FOR DEN sommeren hadde jeg jobbet flere år ved siden av skolen på Askims cafe med c. Den var trendy. Den hadde nyvinningen baguetter, eller landganger, som det het for enkelhets skyld. Det skulle gå seks år før jeg så at Aftenposten hadde en sak om «slik lager du baguett». Vi hadde salater – og, vi serverte capucchino.

Capucchino var så nytt at noen undret over hvordan det ble uttalt, og de spurte etter kapukkino.

Vår capucchino besto av traktekaffe og vispet vikingmelk fra boks. Enda så mye cappuchino med vikingmelk jeg har servert og drukket, så har jeg aldri etterspurt etter denne varianten senere.

Jeg tar det for gitt at jeg får malte kaffebønner og steamet melk når jeg ber om cappuchino nå til dags.

På denne tiden jobbet svigerinnen min, Nina, på Baronen og Baronessen i Trondheim. Jeg har sjekket med henne, og hun bekrefter at den store hiten på nattcafeen var Biffsnadder.

Biffsnadder beseglet min brors skjebne – Nina og Karl-Petter traff hverandre over biffsnadder på Baronen og Baronessen fordi Rosenborg-gutta pleide å gå ut der etter kamp – og gutta var sultne.

Jojo, biffsnadder var bra det. Den gang.

Nå tar de vel heller en entrecôte.

HVORFOR SNAKKER jeg om gammel mat?

Jo, fordi ingen snakker om gammel mat som om de ønsker seg tilbake til fraværet av nye og bedre råvarer og varianter. For å ta et annet eksempel: Heller ikke bilprodusentene – eller folk flest – lengter tilbake til gamle biler uten nakkestøtter, med dårlig varmeanlegg og liten akselerasjonsevne.

Er det overraskende?

Og kreftforskerne som knekker nye gåter som redder liv, tror jeg ikke bruker kapasitet til å tenke med nostalgi på den gangen da diagnosen prostatakreft var ensbetydende med dødsdom. Og hvorfor skulle de det? Verden går videre.

Jeg snakker om gammel mat fordi jeg er blitt bedt om å takke for den maten vi har fått i dag.

Og fordi den forespørselen kom omtrent samtidig som Dagens Næringsliv publiserte en artikkel med tittelen «Gentlemen under press».

I den artikkelen er flere av pressens nestorer intervjuet – om det som kalles glanstiden i norsk presse. Og her kan de fortelle om den gang det var dager! Den gang man kunne snakke med redaktørene. Du kan jo ikke snakke til en computer.

Her får vi vite om «den gang jeg skjønte at det var slutt med journalistikken». Det var en episode, det hadde skjedd noe – og alle i redaksjonen sprang til PC’n. Ræva til virkeligheten, der altså. - Eller ansiktet til fremtiden.

Og videre; utdelingen av mobiltelefoner til journalistene i 1994 var et visstnok et endetidstegn, hevdes det i artikkelen.

JEG LESER ARTIKKELEN om at journalistikken er over, ikke nå – men kan ha vært det en god stund, kanskje 20 år allerede - og blir stresset for hver linje. Tenk om noen tror at det er slik bransjen forholder seg til fremskrittene?

Tenk om noen tror at det var bedre før?

At journalistikken var bedre, la oss se – den gang vi var avhengig av at kilden var hjemme, eller i nærheten av en fasttelefon for å nå vedkommende.

Den gang vi måtte bruke tid på å printe ut artiklene før de kunne settes? Eller den gang badet på hotellrommet måtte bli mørkerom og filmene hang til tørk i gardinstengene.

Var det da det var best?

Eller den gang offentlig debatt ble begrenset til den plassen avisene hadde i leserbrevspalten. Eller da mediekritikk kunne forlegges i det store arkivet, altså papirkurven. Så slapp man sure innskrivere. Var det da det var bedre?

Var det bedre da vi publiserte og publiserte stoff vi ikke orket å lese selv en gang – uten å ane om tilstrekkelig mange lesere fant det verdifullt?

Jeg bare spør.

FOR HVIS DET ER noen som tror det, så tar de feil. Og hvis de bruker energi på å tenke at ting var bedre før, så er de ikke bare på villspor.

De er i utakt med leserne.

Like etter den omtalte glorifiseringen av gårsdagen, presenterte TNS Gallup sine årlige medietrender. Den viser for eksempel at nordmenn har færre mobiltelefoner enn land det er naturlig å sammenligne seg med. De har derimot smarttelefoner. Leserne våre er verdens mest digitale, de er verdens mest oppdaterte. Leserne må ikke ligge et hestehode foran redaksjonene.

Jeg tviler på at eieren av en smarttelefon synes det var bedre da han løp for å rekke å løfte av røret og så si «vær så god».

Journalister er opptatt av nyheter. De er ikke nostalgiske historikere som mener at gullalderen inntraff var da de selv var midt i sin egen karrière. Journalister er av natur nysgjerrige på det nye, på nyhetene. De sitter ikke med ræva til virkeligheten. De drømmer ikke om gamle dager.

Derfor skal jeg takke med begeistring for den maten vi fikk nå. Det var ikke bare godt. Det var faktisk hotellets festmeny nummer 1!

Akkurat slik det passer seg når vi nå – faglig – gjennomlever en journalistisk fest.

DET HAR NEMLIG aldri vært bedre tider for journalistikken enn det er nå. Og maten har aldri smakt bedre enn den gjør nå.

Så takk for maten, sier jeg bare. Det er nå den er på sitt beste. Heretter blir den bare bedre.

Og om noen timer blir vi sultne på noe nytt.

Til toppen