SKJALG FJELLHEIM, kommentator og nå politisk redaktør i Nordlys. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

Det er på høy tid at krisen i mediene løftes opp til å bli en av de store samtalene i vår tid

KOMMENTAR: - Mediekrisen handler om mye mer enn journalister som mister jobben. Det er norsk språk, kultur og demokrati som er i fare, skriver Skjalg Fjellheim.

  • SKJALG FJELLHEIM, kommentator i Nordlys

Opprinnelig publisert i Nordlys og på Nordnorskdebatt.no, og republisert her etter avtale. 

Krisen i norsk medieøkonomi er dyp og omfattende. Annonsemarkedet er i rask og dramatisk endring. De amerikanske selskapene Facebook og Google tar ut hver femte krone i det norske markedet, tilsvarende fire milliarder hvert år. Og det skal bli verre; de neste fem årene vil trolig medføre langt større endringer enn de foregående 50.

Den annonsefinansierte journalistikken i Norge ligger på sotteseng. De redaksjonelle ressursene blir færre fordi vi har mistet kontrollen over det som har gitt sikre inntekter. De samme endringene finner sted når det gjelder distribusjon av innholdet. Der er det algoritmer som styrer, redigerer og gjør valg på vegne av mottakerne, og ikke norske avisredaktører. Hvis jeg skal gi en ærlig beskrivelse av situasjonen i avisene akkurat nå? Vi øser ut vann fra en båt som lekker. Ja, det er dystopisk. Men vi har lite å tjen

Derfor var det en befriende ærlig analyse en av nestorene i norsk presse, Dagbladets John Olav Egeland, leverte på et seminar arrangert av Stortinget denne uken (les også på Mediedebatt.no). Egeland har helt rett i at mediefolk for lenge har begrenset en kompleks situasjon til et bransjespørsmål. Det som står på spill er samfunnets demokratiske grunnmur, når en hel nasjons offentlighet legges i hendene til Facebooks aksjonærer.

Det er på høy tid at krisen i mediene løftes opp til å bli en av de store samtalene i vår tid. Avvæpningen av forsvaret får stor oppmerksomhet. Det ropes etter milliarder av kroner. Men hvem bryr seg om nedbyggingen av norske medier?  Å bygge et forsvarsverk for norsk kultur, språk og folkestyre er like viktig som penger til kuler og krutt.

For norske politikere haster det med å erkjenne at markedet ikke kan ivareta de demokratiske tradisjonene vi verdsetter så høyt her i landet. Det trengs politisk styring, og en langt mer aktiv stat. Det er, som John Olav Egeland påpeker, nok å kaste et blikk på grunnloven: “Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”.

Politikerne må ta stilling til om de ønsker å opprettholde sitt ansvar gjennom grunnlovsparagraf 100, eller om de velger å abdisere. Velger de det første, å videreføre vår demokratiske tradisjon i rammen av nasjonalstaten, må det simpelthen legges langt mer penger på bordet.

Norge har, som et av verdens rikeste land – men med en liten befolkning - ekstra sterke særinteresser i en globalisert verden. Og som vi, som det priviligerte samfunn vi er, har råd til å betale for.

Noen later til å mene at svaret på krisen er å årelate NRK. Det er et blindspor. Det er opplagt at statskanalen har stort behov for omstilling og en mer kostnadseffektiv ressursbruk. Men i den globale sammenhengen er NRK et musepiss. Et sterkt NRK kan være et fundament, men norske politikere må også være opptatte av reisverk, isolasjon, tak og vinduer. Det må rett og slett en helt annen offentlig mediefinansiering på plass, som ikke er tilbakeskuende, men som ser fremover.  Støtteordningene må legges dramatisk om. Dagens pressestøtte er for eksempel i alt for stor grad konsentrert om noen få såkalte meningsbærende papiraviser i Oslo, i stedet for å sikre uavhengig digital informasjon og debatt over hele landet.

NRK på sin side, ut over å være en garantist for norsk kultur, språk og de store fellesnyhetene både lokalt, regionalt og nasjonalt, også bidra til å understøtte en ny modell for distribusjon av norsk medieinnhold.

Hvor lenge skal vi akseptere at børsnoterte amerikanske selskaper eier den aller viktigste infrastrukturen for samfunnsutvikling i Norge? Dette berører ikke bare mediene, men all vare- og tjenestehandel slik vi kjenner den. I en slik kontekst må det drives en aktiv politikk, som bidrar til å sikre norske interesser. Ville vi tillatt at norske flyplasser var eid av Donald Trump?  Når det gjelder informasjon, vårt viktigste våpen i årene som kommer, har ikke Norge råd til å abdisere. Vi har tvert imot råd til å gjøre aktive valg som i stedet styrker Norge i den internasjonale konkurransen.

Vi snakker om to parallelle løp: Et som handler om å bygge en norsk infrastruktur for varehandel, informasjon og tjenesteyting. Ikke som et alternativ til Facebook, men et system som i Norge ligger et hakk over i økosystemet. Her er det naturlig å tenke på samhandling mellom statseide selskaper og institusjoner som NRK, DnB og Telenor – med mål om å bygge et åpent grensesnitt, hvor alle skal med. Å overlate denne oppgaven til medieselskaper i dyp krise, er en risikosport. De har nok med seg selv.

Dernest må det mer penger på bordet. Mediene er i dag underlagt kulturdepartementet. Kan vi tenke oss et eget medie- og demokratidepartement i Norge? Begrunnelsen for et slikt departement med egen statsråd handler ikke om antall nuller i en budsjettramme, men den immaterielle verdien mediene representerer for verdiskapning og åpenhet.

Til syvende og sist handler også mediekrisen om sikkerhetspolitikk. Norge er et lite land som må jobbe hardt for å bevare sin egenart i årene som kommer. Vi har behov for en nasjonal regi i forhold til eierskap, kulturell arv og demokrati. Vi har et sett med kjerneverdier og en eiendomsrett vi må verne om og passe på, og som Norge ikke kan flagge ut.

Til toppen