Arne Haugestad, daglig leder i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet (EF), fotografert på bevegelsens kontor 1. mars 1972. (Foto: Arild Hordnes / NTB scanpix)

Eliten var unison, og hadde sterk støtte fra massemediene. Men flertallet ville det annerledes

SØNDAGSPOSTEN: Stensilmaskinen slo Aftenposten i Norge i 1972. Skyldes Trump-seieren at Facebook slo New York Times?

Eliten forsto ikke hva som rørte seg i befolkningen, men den hadde avisene nesten unisont på sin side.

Likevel gikk det ikke slik som den toneangivende øvrighet hadde tatt for gitt.

Nei, dette er ikke en repetisjon av denne ukens mest populære forklaring; det er en oppsummering av en situasjon i Norge som har likhetstrekk til det amerikanske presidentvalget i 2016.

25. september 1972 stemte et flertall nei til norsk medlemskap i EF.

Det etablerte Norge hadde sagt ja, og EF-tilhengerne hadde kontroll over massemediene.

Men motstanderne vant.

img_4582

Samfunnsforskerne Nils Petter Gleditsch og Ottar Hellevik leverte i 1977 en analyse av folkeavstemningen, gjennom boken Kampen om EF.

Deres konklusjon er at det ikke er mulig å si med sikkerhet hvorfor det ble nei-flertall i folkeavstemningen, og de advarer mot en-faktor-forklaringer:

«Vi kan starte på nær sagt et hvilket som helst samfunnsområde og finne hendelser som har hatt konsekvenser som i sin tur kan tenkes å ha påvirket opinionsutviklingen og dermed folkeavstemningsresultatet», skriver de.

Det Gleditsch og Hellevik derimot med sikkerhet slår fast, er at EF-striden avdekket en kløft mellom de styrende og de styrte hvor de sistnevnte i mangel av støtte i de store massemediene måtte gripe til det de hadde:

Fotfolk, entusiasme og egne kanaler for påvirkning.

Sosiale medier er viktige kanaler i dagens politiske kamper. Slikt noe fantes ikke i 1972; det nærmeste vi kommer, er stensilmaskinen, forløperen til kopimaskinen.

Gleditsch og Hellevik skriver:

Folkebevegelsen utga en slags flygebladavis som kunne kommentere aktuelle nyheter på kort varsel. Den ble trykt i Oslo og distribuert med lastebil til Østlandsområdet, samtidig som den ble spredt til andre landsdeler via telefon og stensilmaskin.

Stensilmaskinen slo Aftenposten i Norge i 1972.

Skyldes Trump-seieren at Facebook slo New York Times?

Mange vil mene det, men forskningen om virkningen av de sosiale medier gir ikke sikre holdepunkter.

For fire år siden handlet det om Mitt Romney og Barack Obama. Porismita Borah ved Washington State University har analysert hvordan de to kommuniserte gjennom Facebook de to siste månedene før valget:

  • Romneys kampanje publiserte mye oftere og mer på Facebook enn Obamas.
  • Hver femte post fra Romney var angrep på Obama. Obamas kampanje angrep Romney bare én gang i løpet av de to månedene.
  • Obamas kampanje brukte Facebook til å spre entusiasme, humor og gode grunner til å stemme for gjenvalg.
  • Romneys kampanje inneholdt ingen humor; den var aggressiv med innhold som skulle skape frykt for hva som kunne skje dersom Obama ble valgt på nytt.

Lærdom?

Umulig å si, ut over den at den kampanjen Donald Trump gjennomførte, ser ut til å ligne på Romney-kampanjen i innhold og tone.

Romney tapte. Trump vant.

Harvard-forskerne Sounman Hong og Daniel Nadler har studert bruken av Twitter under presidentkampanjen i 2012.

De ønsket å finne ut om kandidatenes Twitter-bruk førte til at kandidatene fikk mer annen oppmerksomhet og omtale og slik påvirket dagsorden og opinion.

Konklusjonen er klar: Nei, presidentkandidatenes heftige Twitter-aktivitet ga dem bare i minimal grad økt oppmerksomhet ellers:

The emergence of new media has created such a wide range of media choices that politicians can no longer access or influence the public via the limited number of channels available to them.

Lærdom?

Umulig å si, ut over det at Twitter og Facebook har overtatt rollen som stensilmaskinen spilte foran EF-avstemningen i Norge i 1972.

PS: Gleditsch og Hellevik viser til mange populære oppfatninger som oppsto etter EF-avstemningen i 1972. En av disse er i kategorien kontrafaktisk historieskriving: Hva hvis?

Den tilskrives Ap’s mektige partisekretær Haakon Lie:

Hvis partiledelsen ikke hadde vært uoppmerksom under programbehandlingen på Arbeiderpartiets landsmøte i 1969, ville partiet ikke ha programfestet fri abort. Partiet ville da ha vunnet valget i 1969, og Bratteli ville blitt statsminister straks. EF-forhandlingene ville nå blitt gjennomført med mer konsekvens, og motstanderne ville ikke fått samme anledning til å mobilisere. Dermed ville tilhengerne ha vunnet folkeavstemningen.

Kilder:

Sounman Hong og Daniel Nadler: “Which candidates do the public discuss online in an election campaign? The use of social media by 2012 presidental candidates and its impact om cnaidate salience.” Government Information Quarterly 29/2012.

Porismita Borah: “Facebook use in the 2012 USA Presidental Campaign.”  I Bogdan og Monica Patrut “Social Media in Politics”, Springer, 2014

Nils Petter Gleditsch og Ottar Hellevik: “Kampen om EF”, Pax, 1977

> LES FLERE utgaver av Søndagsposten på Medier24

Bård Borch Michalsen: 

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.

bård borch michalsen
Til toppen