- Dette gatehjørnet ble triveligere uten Sultan, mener spaltist og løkka-beboer Fredrik Drevon om Sultans exit. (Foto: Fredrik Drevon)

Grisk gårdeier gruste gründer. Eller? Grünerløkka-journalistikk på skranglete autopilot

MEDIEKRITIKK: Norges beste bydel er bedre enn noensinne. Men det enkleste er fortsatt å lage den billige saken om den slemme gårdeieren mot den stakkars kjøpmannen.

– Luktene. Smakene. Mulighetene i livet vokste inn i himmelen. Grünerløkka var den nye tid i Oslo. Nå er den over, skriver Nettavisens blogger Baard Fiksdal om den nedlagte dagligvaresjappa Sultan.

I en tekst som avslører total uvitenhet om Grünerløkkas historie, og de mange uavhengige bedriftene som finnes i området, klager Fiksdal over en «stadig høyere husleie, og en grådig tid som legger seg over by og folk».

Hvis Oslo på 2010-tallet er en grådig tid, hva mener Fiksdal om 1890-tallets Christiania da såkalte ågerkarler med loven i ryggen prakket på fattige arbeidere lån med rente på 120 prosent?

FREDRIK DREVON, journalist, frilanser og mediekritisk spaltist.
FREDRIK DREVON, journalist, frilanser og mediekritisk spaltist.

FREDRIK DREVON, journalist, frilanser og mediekritisk spaltist.

MEDIEKRITIKK PÅ MEDIER24: Medier24.com presenterer i 2016 en ny spalte og en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.

Inntil videre som et tidsbegrenset prosjekt. Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

Bedre uten Sultan

Kaffekjeden Espresso House har overtatt hjørnet av Thorvald Meyers gate og Helgesens gate, der Sultan Marked tidligere lå.

Fiksdal er sistemann i en lang rekke begravelsestalere som hevder at Grünerløkka har mistet sin sjel fordi Sultan er stengt.

apgr

VG-spaltist Dagfinn Nordbø spår at post-Sultan Grünerløkka blir «en endeløs rekke av identiske, masseproduserte helveter, Pushwagner style». 

– For «løkka»-folk er endringen som et spark under beltestedet, skrev Vilde Sagstad Imeland i Fædrelandsvennen da Sultan ble nedlagt.

Jeg har bodd på Grünerløkka siden 2003 og synes nabolaget er blitt triveligere uten Sultan.

Jeg har også erfart at folk som bor i samme bygård som Sultan lenge har klaget over den sjuskete butikken.

En solfylt høstdag på Løkka: 

[video width="854" height="480" mp4="http://www.medier24.com/wp-content/uploads/2016/10/grunerlokka-helgesensgate.mp4"][/video]

Positive konsekvenser

Gentrifisering kan forandre en bydel til noe bedre eller verre. Men før man bruker begrepet gentrifisering som et skjellsord, bør man spørre seg hvordan Oslo ville sett ut om man skulle forby ressurssterke folk å flytte inn i visse bydeler.

Skulle du helst sett at Grünerløkka i dag kun var befolket av industriarbeidere, selv om arbeidsplassene deres forlengst er flyttet utenbys eller utenlands?

Den norske debatten om gentrifisering er dominert av nostalgikere som glorifiserer en imaginær, før-kapitalistisk fortid bestående av eksotiske butikker og harmonisk mangfold.

Livskvalitet handler om mye mer enn hvor langt man må gå for å kjøpe oliven i løsvekt.

Den forhatte gentrifiseringen av Grünerløkka har etter min mening hatt en rekke positive konsekvenser, som for eksempel at afrikanske narkolangere ble jaget vekk fra Markveien, der de dominerte i en årrekke.

Gentrifisering er et fysisk, sosialt, økonomisk og kulturelt fenomen i store byer, som innebærer at arbeiderklassestrøk, gjerne nær sentrum, blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper. Samtidig forsvinner den opprinnelige befolkningen, bl.a. på grunn av økende boligpriser i området. Begrepet gentrifisering ble første gang brukt av sosiologen Ruth Glass i 1964, for å beskrive en slik prosess i London.

Slik beskriver Wikipedia uttrykket

Gentrifisering medfører trolig også lavere toleranse for tagging og søppel, noe stengningen av Sultan er et eksempel på.

Butikken var luguber inne som ute. Tagging ble ikke fjernet fra fasadene. Fortauet var som regel sperret av en varebil og kasserte pappesker.

Nordbø ser på hipstergründerne som Rytterne fra Apokalypsen i Johannes' åpenbaring. Min erfaring er at hipstere med vinylplater og bartevoks bringer mye bra med seg.

Trikken på vei Thorvald Meyersgate. (Foto: Fredrik Drevon)
Trikken på vei Thorvald Meyersgate. (Foto: Fredrik Drevon) Bilde: Fredrik Drevon

Som The Economist hevder i artikkelen Bring on the hipsters, kan hipsterne få ting gjort.

De legger press på skoler, politi og politikere for å få forbedringer.

Retro-butikker og lokale bryggerier skaper arbeidsplasser som gir byen skatteinntekter:

«Så hvis du ser en skjeggete inntrenger på ettgirssykkel i nabolaget ditt, bør du ønske ham velkommen», skriver The Economist.

Drakk kaffe fra ettårsalder

Journalister som har kjørt seg fast i et puritansk, nachspiel-marxistisk verdensbilde der alt handler om grådige gårdeiere og fanatiske kaffedrikkere, bør lese Norsk Kulturhistorie i fem bind (red. Anders Bugge og Sverre Steen).

Arbeiderfamiliene i Christiania1880-tallet var til tider hardere på kaffen enn hipsterfamiliene i dag.

Oscar Braaten skriver at det var «flerfoldige unger som hadde drekki kaffe helt fra dom var årsgamle, og enda var både friske og sterke!»

Både Nordbø og Fiksdal tilhører en svulstig journalistisk tradisjon som glorifiserer små bedrifter og demoniserer store kjeder:

Haralds vafler og Sultan skal dekkes med gladsaker. Når det derimot dreier seg om H&M eller Starbucks, skal man vinkle på slavearbeid og miljøkriminalitet.

Redaksjonell reklame

I en årrekke har Aftenposten skrevet reklamelignende reportasjer om Sultan Marked, eller Sultan frukt og grønt, som butikken tidligere het.

Allerede i 2002 perfeksjonerte Aftenposten fortellingen om den eksotiske innvandrersjappas kamp mot de kyniske kjedene.

I en reportasje med tittelen Rimi-Hagen ingen Sultan, er det tydelig gjennom hele saken at Aftenposten tar parti med Sultan.

Saken er dessuten vinklet mot Stein Erik Hagen personlig:

«Da Rimi-Hagen prøvde å utkonkurrere Grunerløkkas innvandrerbutikker på frukt og grønnsaker, fikk han politiet på nakken.»

5. mars i år publiserte Aftenposten utrolig nok en kritisk sak om den tyrkiske sjappa.

I reportasjen Underskudd og regnskapsrot før Sultan måtte stenge, beklager Aftenposten at man uten grunnlag har «gitt et inntrykk av at forretningen Espresso House har presset ut Sultan fra lokalene i Markveien [sic]

Reklamebyrå for Haralds Vaffel

Kanskje bør også Aftenposten beklage at avisen har fremstått som reklamebyrå for Haralds Vaffel?

Det er selvsagt greit om Aftenpostens journalister privat heier på motstrøms gründere, men i nyhetsdekningen bør avisen være bevisst på forskjellen mellom journalistikk og reklame.

I 2015 omtalte Aftenposten en tur Jonathan Larsson i Haralds Vaffel gjorde til Marokko for å lage reklamefilm.

Saken fremstår som ren reklame og inkluderer en reklamefilm med mye logo-eksponering og skryt av Haralds Vaffel.

Journalisten stiller ingen spørsmål om hva reisen og reklamefilmen koster.

Både reklamefilmen og bildene mangler kreditering, noe som bidrar til å viske ut grensene mellom reklame og redaksjonelt stoff.

Aftenposten hypet også Norges-turnéen til Haralds Vaffel med lenke til Larssons pengeinnsamlig på bidra.no, slik at avisens lesere kan «være med å spleise på en bobil og penger til ombygging for vaffelsalg.»

Nyheten om at Mattilsynet stengte Haralds vaffel, ble snudd til en gladsak av Aftenposten, med lenke til Larssons Facebook-side for gjenåpningsfest.

- Han tror Mattilsynet vil gi grønt lys denne uken, og inviterer til åpningsfest under mottoet 'vaffel for frihet' på lørdag, skrev Aftenposten.

I Vær varsom-plakaten 2.6 heter det: «Svekk aldri det klare skillet mellom journalistikk og reklame.»

sultannrk

Sjekket ikke omsetningen

For Aftenposten, NRK og Natt & Dag, var det kanskje gitt på forhånd at da Sultan stengte måtte man vinkle på grådig gårdeier vs. stakkars kjøpmann.

«Dermed er nok en familieforretning borte fra et Grünerløkka mange mener er blitt for ensartet», skriver Aftenposten.

Hvis journalist Øyvind Nordli mener at Grünerløkka er blitt for ensartet, bør han ikke henvise til abstrakte meningsfeller, men stå for påstanden under sitt eget navn.

11. mars publiserte NRK et intervju med Hasan Günay, tidligere daglig leder av Sultan på Grünerløkka.

Günay intervjues i rollen som arketypisk ærlig kjøpmann presset ut av grisk gårdeier. NRK stiller ingen spørsmål om Günays inntekt eller omsetning. Gårdeier får ikke tilsvar i denne følelsesladede mini-biografien.

At Günay i dag er daglig leder for et selskap som i 2015 hadde driftsinntekter på drøyt 39 millioner, opp 12 millioner fra 2012, nevnes naturligvis ikke av NRK.

Hvis man nevnte disse tallene, ville det kanskje blitt umulig for NRK å vinkle på Günay som offer?

Da husleien var 80 kroner

Min kjennskap til Grünerløkka går tilbake til 1980-tallet da jeg var med faren min til Parkteatret for å se Tarzan-filmer. I 1989 ble jeg elev ved Foss vgs.

Grünerløkka har mye mer å by på i dag enn den epoken der.

Aku-aku, Villa Paradiso, Liebling, Samson og Lille Asia er blant de mange trivelige serveringsstedene som ikke fantes i 1989.

Derimot fantes det endel tragiske brune barer med kjederøykende alkoholikere. Studenthuset på Kuba var en forlatt silo. Akerselva var sterkt forurenset.

1990-tallet hadde Grünerløkka fortsatt mye arealkrevende industri. På skoleveien gikk man i en kvalmende malt-sky fra Ringnes bryggerier, blandet med dunsten fra sjokoladefabrikkene Nidar og Freia. Det var tider det.

Jeg har hørt at Grünerløkka var enda bedre på 1970-tallet.

Da kunne du leie en ettroms med kjøkken på Olaf Ryes plass for 80 kroner i måneden. Men det var før den grådige tid la seg over by og folk.

Mathallen ved Vulkan i Grünerløkka bydel har mye større utvalg i sennep enn Sultan hadde. (Foto: Fredrik Drevon)
Mathallen ved Vulkan i Grünerløkka bydel har mye større utvalg i sennep enn Sultan hadde. (Foto: Fredrik Drevon) Bilde: Fredrik Drevon

Fortsatt oliven i løsvekt

I dag er jeg en A4 kaffelatte-journalist med kone og barn, bosatt på Grünerløkka.

Jeg elsker bydelen like høyt som da jeg var A3 fattiglus og gikk på tre vernissager hver torsdag for å drikke gratis vin.

Grünerløkka har mange fine parker og lekeplasser. Jeg drømmer ikke om rekkehus på Ekeberg eller Fornebu.

Vi har Akerselva, kino, bibliotek og parsellhage.

Dessverre har Grünerløkka litt for mange kaffebarer, designbutikker og massasjebuler.

Men det er ingen tvang å gå inn. Vår forbrukermakt avgjør hvor lenge disse stedene overlever.

Bydelen har et betydelig problem med tagging og forsøpling, men det er fullt mulig å påvirke både befolkingen og politikerne til å ta dette mer på alvor.

Så håper jeg at NRK, Aftenposten og Nettavisen en dag prøver å gjøre gravejournalistikk i Norges beste bydel (min subjektive påstand).

Og ikke bare reproduserer verdens billigste vinkling om den slemme gårdeieren mot den stakkars kjøpmannen.

Til toppen