ANDERS CAPPELEN (innfelt) kommer nok en gang med kritikk av PFU og Norsk presseforbund. Hovedbilde: NPs avtroppende generalsekretær Kjersti Løken Stavrum og PFU-leder Alf Bjarne Johnsen.

Kjersti Løken Stavrum har gjennom tre år stått bak en rekke saker som har svekket og undergravet Vær Varsom-plakatens paragraf 4.14

KRONIKK: - Pressens Faglige Utvalg er blitt til sandpåstrøere. På oktobermøtet fikk vi nok et eksemel på at utvalget gir generalsekretæren frie hender til å avgjøre klagesaker, skriver Anders Cappelen.

  • ANDERS CAPPELEN, forfatter og forlegger.

Den web-streamede behandlingen av klagesak 219/16 avslører at PFU-medlemmene uten å stille et eneste spørsmål, aksepterte sekretariatets saksbehandling og generalsekretærens påstand om at en sterk meningsytring ikke kan utløse 4.14, Vær Varsom-plakatens (VVP) viktigste punkt. Og at det derfor ikke forelå noe presseetisk brudd.

  • Se nederst i saken for utskrift av alt PFU-medlemmene sa.

Klager ikke konfrontert med vandalisme-beskyldning

Klager i saken var en huseier som hadde fått tillatelse, muligens ved en kommunal feil, til å bygge et moderne tilbygg på et rundt 200 år gammelt hus, kanskje i strid med kulturminneloven.

Avisa Nye Troms slo til med bilde av huset på forsiden, og følgende stikk- og hovedtittel:

Målselv brøt loven da de tillot tilbygg på det eldste, bebodde huset i kommunen:

[bilde av en kvinne med gårdsbygninger i bakgrunnen]

– Dette er vandalisme!

Huseieren klaget til PFU på at han ikke fikk mulighet til å imøtegå beskyldningen om vandalisme. PFU-sekretariatets innstilling konkluderte med full frifinning av Nye Troms, fordi vandalisme-beskyldningen ikke var rettet mot klager:

«Vandalisme» er et hardt ord. Etter utvalgets mening er det imidlertid tydelig at det handler om et synspunkt knyttet til feilen kommunen skal ha gjort i forbindelse med byggetillatelsen.

Fire PFU-medlemmer mente klager ble rammet

Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg, Gunnar Kagge og Sylo Taraku var uenig i at klager ikke ble rammet av vandalisme-beskyldningen. Som Taraku uttrykte det:

- Teknisk sett så er kritikken mot kommunen, men den rammer jo den personen som klager her. Og da har jeg full forståelse for at det reageres. Kanskje uttalelsen vår, eller forslaget til uttalelsen, er litt for snill.

Men ifølge sekretariatets og generalsekretær Kjersti Løken Stavrums innstilling spilte det ingen rolle om beskyldningen rammet klager:

Selv om klager opplever seg rammet, kommer utvalget til at påstanden må oppfattes som en sterk meningsytring, og at klagers rett på imøtegåelse derfor ikke er utløst.

Under PFUs behandling gjentok Løken Stavrum påstanden om at 4.14 ikke var utløst fordi vandalisme-beskyldningen var en meningsytring.

Urørt hund

Flere av PFU-medlemmene hadde åpenbart en følelse av at alt ikke var som det skulle med innstillingen, men ingen pirket borti stedet der den presseetiske hunden lå begravd.

Samtlige aksepterte uten å mukke Løken Stavrums premiss om at en sterk meningsytring ikke kan utløse 4.14.

Når PFU-medlemmene i en sak som denne ikke utfordrer PFU-sekretariatet på springende punkter, er det ikke underlig at utvalget i anslagsvis 95 prosent av alle klagesaker følger sekretariatets innstilling i det avgjørende spørsmålet om felling/kritikk på den ene siden, og frifinning på den andre.

Dette betyr at det i realiteten er generalsekretær i Norsk Presseforbund som avgjør så å si alle klagesaker, og at PFU reduserer seg selv til å strø litt sand og flytte litt på ord i innstillingene.

Problemet med den innklagede Nye Troms-artikkelen var at forsiden rammet huseieren for hardt. Den var i så måte ikke spesielt saklig og omtenksom, ettersom huseieren jo hadde fått tillatelse til å sette opp nybygget.

Tro hvorfor ingen av PFU-medlemmene trakk inn VVP 4.1 («Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon»)?

Hvis ikke 4.1 var nevnt i klagen, burde saksbehandler ha tipset klager om punktet.

Det er viktig å huske at PFU-ordningen ikke er til for pressen, men for publikum. Selv om det ikke virker slik.

Løken Stavrums villfarelse

Har så Løken Stavrum rett i at en meningsytring aldri kan utløse 4.14?

Det finnes mange eksempler på at PFU i tidligere saker har konkludert at også meningsytringer kan det.

Den viktigste presseetiske kilden for å forstå hvordan 4.14 skal tolkes, er Presseforbundets egen Veileder for samtidig imøtegåelse.

Her gis det flere instruktive eksempler:

Påstander om hersketeknikk og maktarroganse kan gå klar, men ikke når den angrepne eksempelvis samtidig beskyldes for å være ansvarlig for at en rekke arbeidsplasser har gått tapt.

(…)

Også påstander om enkeltpersoners ’faglige svakheter’ kan utløse den samtidige imøtegåelsesretten (PFU-sak 105/11).

(…)

En påstand om ’ekstravagant pengebruk’ utløser retten til samtidig imøtegåelse selv når det dreier seg om kongefamilien (PFU-sak 091/13).

Påstandene/beskyldningene i disse eksemplene er like mye meningsytringer som beskyldningen om vandalisme i PFU-sak 219/16.

En meningsytring kan være akkurat like alvorlig og skadelig som en faktapåstand, det blir derfor feil å knesette at meningsytringer aldri kan utløse retten til samtidig imøtegåelse.

Meningsytringer kan også være like ulovlige som faktapåstander.

I ambulansesjåfør-saken (Schjenken-saken) ble Dagbladet dømt i Høyesterett for beskyldningene om rasisme, men ikke for flere grove faktapåstander som viste seg å være feil.

Det finnes en rekke eksempler på at Høyesterett og Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) har dømt presseorganer for det som i jussen kalles verdivurderinger.

Når skillet mellom verdivurderinger og faktapåstander er viktig i jussen, er det fordi beviskravene er forskjellige.

Men PFU bedriver ikke bevisvurdering, og i presseetikken er skillet bare egnet til å skape forvirring og lede tankene galt avsted.

For at presseorganer i ærekrenkelsessaker skal være beskyttet av ytringsfriheten, kreves det at redaksjonen har utvist aktsomhet.

I Høyesterett og EMD står kontradiksjon (samtidig imøtegåelse) helt sentralt i aktsomhetsvurderingen.

Hvis PFU sier til norske journalister og redaktører at de ikke trenger å tilby kontradiksjon når meningsytringer rammer noen på en ærekrenkende måte, vil dette kunne få alvorlige konsekvenser.

Schjenken-saken kostet Dagbladet trolig rundt 10 millioner kroner.

Ordlyden i VVP 4.14 er:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

De tre ordene «av faktiske opplysninger» er kilden til mye av forvirringen om 4.14. De bør forstås slik:

«Med faktiske opplysninger menes faktaopplysninger knyttet til den aktuelle beskyldningen».

Hva sier Kokkvold?

Per Edgar Kokkvold var generalsekretær i 17 år før Løken Stavrum overtok. Han har ført 4.14-veilederen i pennen, og oppdatert den i flere år.

Første punkt i veilederen «Hva betyr ’sterke beskyldninger’ og ’faktiske opplysninger’?»

Her står det blant annet følgende:

Naturligvis fins det gråsoner mellom beskyldninger, som utløser imøtegåelsesretten, og karakteristikker, som ikke gjør det. Også utvalget har tidvis gitt uttrykk for at det kan være vanskelig å skille mellom det som er faktiske påstander og det som er meningsytringer.

Hvis noen av dagens PFU-medlemmer har gjort noe mer enn å skumlese 4.14-veilederen, vil de kunne ha en fremtid i profesjonell poker.

Når PFU er usikker på om en beskyldning utløser 4.14, må utvalget først og fremst tolke den objektivt i konteksten, det vil si slik en vanlig avisleser ville oppfattet den.

Dernest må man vurdere grovheten, og hvor konkret og presis ytringen er.

Jo grovere, mer konkret og presis beskyldningen er, desto mer taler for at den utløser 4.14.

Det var en debatt om dette PFU skulle tatt i vandalisme-saken.

Å prøve å trekke et skille mellom meningsytringer og faktapåstander for å avgjøre om 4.14 er utløst, er et blindspor. Det finnes ingen formel som gir et fasitsvar på hvorvidt gråsonebeskyldninger er det ene eller det andre.

Var vandalisme-beskyldningen en ren meningsytring?

Saken i Nye Troms dreide seg om et påstått brudd på kulturminneloven.

Hærverk/vandalisme rammes også av straffeloven § 291, og kan medføre fengselsstraff på inntil ett år.

Beskyldningen om vandalisme var altså knyttet opp mot lovbrudd, den var derfor håndfast og hadde klare elementer av faktisk art.

Beskyldningen var presis og konkret, og angikk etterprøvbare forhold (brudd eller ikke brudd på kulturminneloven).

Uansett hva man måtte mene, er det i alle fall ikke selvsagt at vandalisme-beskyldningen var «bare» en meningsytring.

Koblingen til påstand om brudd på kulturminneloven ga den definitivt elementer av faktisk art. Utskriften fra PFU-møtet viser at ingen av PFU-medlemmene utfordret sekretariatets innstilling og «Kjersti Løken Stavrums påstand» om at beskyldningen var en ren meningsytring.

Hvorfor PFU er slave av innstillingene

Siden PFU i 2009 åpnet for web-tv-overføring av tre saker fra hvert møte, har undertegnede sett nær samtlige.

Ikke én eneste gang har man hørt PFU-medlemmer sitere og lese opp fra tidligere PFU-uttalelser, 4.14-veilederen eller andre presseetiske kilder for å underbygge egen argumentasjon.

Det man i stedet hører, er at PFU-medlemmene bruker få ordkombinasjoner så ofte som «jeg synes».

Fordi PFU-sekretariatet i innstillingene så å si uten unntak aldri refererer til tidligere uttalelser eller andre presseetiske kilder, glipper en verdifull mulighet til å lære opp PFU-medlemmene, og til å etablere en felles forståelse av hva som er sikker presseetikk.

Det er derfor ikke overraskende at PFU-medlemmene blir fullstendig prisgitt generalsekretærs innstillinger i det avgjørende spørsmålet om felling/kritikk eller frifinning.

Det er rimelig å anta at PFU-medlemmene forbereder seg ekstra godt til de tre sakene de vet vil bli streamet, fordi publikum da kan titte dem i kortene.

Det er vondt å tenke på hva som skjer etter at dørene lukkes.

Historisk uerfarent PFU

Det må i rettferdighetens navn nevnes at PFU den 25. oktober stilte med et lag som trolig må være det presseetisk mest uerfarne noensinne.

Dette var så vidt vites Anne Weider Aasen, Anders Opdahl og Sylo Tarakus andre PFU-møte, Gunnar Kagges første, og Nina Fjeldheims tredje.

Liv Ekeberg var vararepresentant i årene 2000-2004, og fra 2014 til hun ble fast medlem i august i år.

Det ville være en overdrivelse å si at noen av dem har markert seg i det lille vi har hatt av offentlig ordskifte om presseetikk de siste ti årene.

Den eneste på dette PFU-møtet med lengre erfaring fra PFU, og som bidrar med kontinuitet fra tidligere utvalg, var Eva Sannum, som har representert allmennheten siden 2004.

Det har vært mye godt å si om Sannums PFU-innsats i disse årene, men den er dessverre ujevn. Utskriften fra PFUs vandalisme-behandling viser at hun ikke hadde noe å bidra med i denne saken.

Det er litt av et tankekors at etter 12 år i PFU, kan en oppgående kvinne som Sannum fortsatt ikke presseetikken godt nok til å utfordre Løken Stavrums påstander om meningsytringer og VVP 4.14.

Slik går det når man i møte etter møte, i år etter år bare synser og hviler seg på sekretariatets innstillinger, og ingen anstrenger seg for å etablere en systematisk og kunnskapsbasert presseetikk.

Løken Stavrums presseetiske ettermæle

Kjersti Løken Stavrum har i sine tre år som generalsekretær i Presseforbundet stått bak en rekke PFU-avgjørelser som svekker og uthuler VVP 4.14, og undergraver det som over tiår er blitt etablert som sikker presseetikk.

PFUs uttalelse i vandalisme-saken inngår i denne rekken fordi den fastslår at sterke meningsytringer ikke kan utløse 4.14, og derved sender et farlig signal til journalister og redaktører, med stort potensial for å skade norske presseorganer.

Hva som bør gjøres

Det bør settes en grense for hvor lang en PFU-klage kan være, for eksempel maks 30.000 tegn inkl. mellomrom hvis det bare er én enkelt publisering som klages inn (for vedlegg bør det derimot ikke settes en slik grense).

Og lignende grenser for tilsvarsrunden.

I dag bruker PFU-sekretariatets saksbehandler mye tid på å skrive et sammendrag av klage og tilsvar, som ofte er høyst subjektivt og preget av innstillingen til konklusjon man legger opp til.

Sammendraget kan med hell droppes, PFU-medlemmene er uansett forpliktet til å lese klage og tilsvar i sin helhet.

I stedet bør saksbehandler dykke ned i de presseetiske kildene, og så presentere for PFU utdrag som viser hva tidligere etablert presseetikk sier om de aktuelle presseetiske problemstillingene, sammen med en mest mulig uavhengig drøftelse av disse i lys av klage og tilsvar.

Drøftelsen kan ha en form som ligner dagens innstilling, men sekretariatet må avstå fra å konkludere om god presseskikk er brutt eller ikke, slik at PFU stilles fritt til selv å avgjøre klagesaken.

Da ville vi fått en helt annen og kunnskapsbasert presseetisk debatt på PFU-møtene, som alle parter kunne lære noe av.

Vi ville få konsistente avgjørelser som de valgte PFU-medlemmene står bak, og som ikke er styrt av generalsekretær.

Sist, men ikke minst, ville vi få etablert hva som er sikker presseetikk.

Dette vil sin tur føre til at journalister og redaktører får klare føringer å forholde seg til, og ikke uttalelser som spriker vilt, slik som nå.

Resultatet vil trolig bli færre presseetiske brudd, og færre svakt funderte klager.

Når rundt 55 prosent av alle PFU-klager ikke fører frem (siste 15 år), og 203 klager (2015) avvises ved forenklet behandling, sier jo dette ikke så lite om hvor vanskelig det er for en vanlig klager å orientere seg i presseetikken, og avklare om man har et klagegrunnlag eller ikke.

Anders Cappelen har som konsulent / klageskriver hatt ansvaret for over 40 PFU-klager. Cappelen har ikke vært involvert i noen av klagesakene PFU behandlet den 25. oktober.

PFUs behandling av PFU-sak 219/16 den 25. oktober 2016

(Referert av Anders Cappelen)

Saksbehandler Trude Hansen leser opp PFU-sekretariatets innstilling til PFUs uttalelse i saken: http://presse.no/pfu-sak/21916/

Anders Opdahl (fast representant for Redaktørforeningen, nestleder i utvalget og fungerende leder under dette PFU-møtet): Takk. Kommentarer, Eva?

Eva Sannum (fast representant for allmennheten): Ja, jeg synes det er en god og balansert uttalelse, som viser forståelse for klager, for det har jeg også, egentlig. Absolutt. Men jeg synes likevel den konkluderer riktig. Når man leser hele artikkelen og ser den i en helhet, så er det jo vanskelig å ta avisen på noe. Så er det et godt eksempel på det vi har diskutert en god del, dette med sitatstrek på forsiden, som jo kanskje er litt mer sånn presseteknisk enn det er, forstår for leseren, men i hvert fall her så synes jeg det kommer veldig godt frem at det er et sitat, da, og ikke liksom en påstand fra avisen. Og derfor så, selv om det kanskje er litt sårende for han som har bygget dette tilbygget, så synes jeg det er innafor. Så, støtter uttalelsen. Eller forslaget.

Anders Opdahl: Anne?

Anne Weider Aasen (fast representant for Redaktørforeningen): Jeg synes den er litt komplisert, faktisk. Fordi at ”Dette er vandalisme”, hvem er det egentlig det retter seg mot? Eller vandalisme, det er vel det som er stridens kjerne, da. Er ikke det egentlig mot han som har bygget ut huset på den måten, at det ser helt forferdelig ut, selv om resten av saken handler om at kommunen har gitt tillatelse til det, så tenker jeg at akkurat det utsagnet er ikke retta mot at det er kommunen som driver vandalisme, jeg skjønner jo at denne mannen som tredjepart føler seg indirekte angrepet, selv om han ikke er indentifisert. Og at det da, huset hans, for den utenforstående parten, som kommer med en synsing, at han da føler at han skulle vært kontaktet og blitt fremlagt den opplysningen, ikke bare om hvordan saksgangen har foregått, for det virker jo ikke som at avisa har sagt at vi har også en kilde her som mener at du har begått vandalisme på din eiendom. Sånn at, jeg er litt sånn usikker på om at det er tydelig at dette rammer kommunen, og ikke klager. Samtidig som jeg tenker at det er ikke brudd, men kanskje det er en samlet vurdering, da. Altså, han kunne med fordel vært forelagt den uttalelsen.

Anders Opdahl: Liv?

Liv Ekeberg (fast representant for Norsk Journalistlag): Jeg synes Anne har et veldig godt poeng, som det er interessant å dvele litt ved, fordi at i utgangspunktet så satt jeg og tenkte da jeg leste gjennom saken at det er en veldig sterk forside som slår imot meg, men de har jo tross alt stikktittel som gjør det veldig tydelig hvem man henger bjella på. Det er Måselv kommune. Og ingressen, eller teksten under tittelen er jo også veldig tydelig, starter med at det er en saksbehandlingsfeil som gjør det. Men det som er, som man sitter igjen med inntrykket, noen mener at det bygget er vandalisme, og da er det til sjuende og sist han som eier det og som har fått satt det opp, som er syndebukk. Så kommer han jo til orde i saken, langt nede riktignok, men han kommenterer eller svarer ikke på angrepet om at dette er vandalisme på et gammelt hus. Så jeg er litt usikker, og heller nok mot, i retning av Anne.

Anders Opdahl: Sylo?

Sylo Taraku (fast representant allmennheten): Jeg også er enig med Anne her, for ordet vandalisme er et veldig sterkt ord, spesielt når det står på forsiden, og det er for meg, som leser, så er det klart at det rammer eieren, og at kritikken er rettet mot tilbygget, det er det som karakteriseres som vandalisme, men så er det kommunen som på en måte har tillat den vandalismen. Så teknisk sett så er kritikken mot kommunen, men den rammer jo den personen som klager her. Og da har jeg full forståelse for at det reageres. Kanskje uttalelsen vår, eller forslaget til uttalelsen, er litt for snill.

Anders Opdahl: Eva?

Eva Sannum: Ja, jeg er jo også, altså forstår jo klager nettopp på grunn av, den er jo på en måte kritikk både mot klager og kommunen på en måte, dette med at det er vandalisme. Men jeg bare lurte på, dersom man anser det som en kritikk mot klager, da, det at det er vandalisme, er det en meningsytring, eller er det en faktisk påstand. Fordi, det man har krav på samtidig imøtegåelse av at noen sier at huset ditt er stygt …

Sylo Traku: Det er en påstand …

Eva Sannum: Ja. Og da lurer jeg på uansett om det er et brudd eller ikke. Fordi, det er jo kjipt at noen sier det på forsiden om huset ditt. Men det er jo en kontekst hvor det settes inn, altså ikke nødvendigvis at dette er et stygt hus, du burde vite bedre og sånn, men det er, liksom, i forhold til de regler som jeg mener burde holde, så, ja. Selv om det er rettet mot klager, så er jeg litt usikker på om det er et brudd, altså.

Anders Opdahl: Gunnar?

Gunnar Kagge (vararepresentant for Norsk Journalistlag): Jeg synes også denne er veldig vanskelig. Og på en måte kommer han jo litt til orde nedi her, hvor han får si at han har lagt store ressurser i å ta vare på huset, og at det er nødvendig å gjøre noe for at folk skal kunne bo i distriktene, eller bo i dette huset. Så han kommer jo, men førstesiden er åpenbart rettet mot han og hans hus, og ikke mot kommunen. Og da burde han fått, ikke bare, jeg holdt på å si ”for øvrig legger han til”, men bli konfrontert med at noen synes at dette er, liksom, et overgrep mot et kulturminne.

Anders Opdahl: Nina?

Nina Fjeldheim (fast representant for allmennheten): Ja, det står på en måte, de har på en måte skrevet ”Måselv brøt loven da de tillot”, ikke sant, og kolon, og så kommer dette med vandalisme, men det er jo relativt tydelig at det er mot kommunen, tenker jeg, med den forsiden, da, og han har jo fått, ja, han har ikke fått forelagt seg den opplysningen, at det kom til å være en kommentar fra noen av de, men han har fått mulighet til å kommentere som, fordi de har ansett ham som, ikke en part, men som en som burde få kommentere på det, da. Jeg tenker, de har jo gjort, ja, de har jo gjort en del, og saken er åpenbart mot kommunen, og at det er kommunen som har brutt loven, som er liksom det som er hovedpunktet, og, ja, han blir trukket med i det fordi det er hans hus, og det er huset ditt på forsiden av avisa, og det er kjipt. Ja, men jeg tenker likevel at det er innafor, da.

Anders Opdahl: Kjersti, og så Gunnar.

Kjersti Løken Stavrum (generalsekretær i Norsk Presseforbund, leder for PFU-sekretariatet og ansvarlig for sekretariatets innstillinger til PFUs uttalelser, har talerett på PFU-møter): Ja, nei, jeg tenkte jeg skulle presisere at, altså i tillegg til at det er åpenbart at det er klageren føler seg, at dette angår han, så legger vi jo da opp til at kritikken er rettet mot kommunen, og at det er tydelig. Men, at påstanden om vandalisme er en mening, for hvis man mener at 4.14 er utløst, så må man endre det, og si at det er en faktapåstand, ikke sant, fordi, og det er klart, ”jeg mener at dette er vandalisme”, det er jo resonnementet vi har lagt opp til. Fordi han har jo fått svare for seg i saken, så det er jo ikke det at han ikke er kontaktet, men spørsmålet er om det uttrykket skulle vært forelagt, ergo brudd på 4.14. Bare sånn at vi er liksom helt enige om at vi diskuterer på de samme premissene.

Anders Opdahl: Gunnar.

Gunnar Kagge: Selve saken synes jeg i og for seg er helt uproblematisk og riktig. Det er førstesiden. For, de har stikktittel og de har en innledning av førstesidehenvisningen, og saken handler om kommunen, men selve påstanden og bildet knytter det opp mot huseier, som åpenbart føler at dette treffer ham, og ikke kommunen.

Kjersti Løken Stavrum: Og, ja, det gjør det, men det er der vi er, der vi ellers er, der Høyesterett deler seg, er det en faktapåstand eller er det en meningsytring? Fordi 4.14 utløses ved sterke faktiske påstander, ikke sant, påstander av faktisk art.

Nina Fjeldheim: Og det er også veldig tydelig, da tenker man at det er hun som sier det, altså at det er, hun er liksom i forgrunnen, er den som kommer med meningen sin, da.

Anders Opdahl: Anne.

Anne Weider Aasen: Ja, sånn strengt juridisk, nå er ikke vi jurister, men så utløses jo da ikke 4.14, for det er jo ikke av faktisk art, men meningsytring.

Kjersti Løken Stavrum: Men det er jo det 4.14…

Anne Weider Aasen: Ja, nettopp. Ja, så sånn sett er det jo riktig at det er ikke noe brudd. Men jeg tenker jo bare at de med fordel, når de likevel kontaktet klager, så kunne de også sagt ”Men hva sier du så, da, om at noen mener at dette er vandalisme”. Hvis det faktisk er slik at denne personen mener dette. Det ville vært ganske naturlig å gjøre, tenker jeg, i en sånn intervjusituasjon, hvor man har en polemikk, da, mellom flere parter. Men hvis man skal felle det på, jeg mener ikke at man skal felle det på 4.14.

Kjersti Løken Stavrum: Nei.

Anders Opdahl: Trude.

Trude Hansen (PFU-sekretariatets saksbehandler): Ja, jeg ville bare si, [?] hva er brudd på god presseskikk og hva er dårlig journalistikk? Det er liksom ikke alltid at det følger hverandre, dessverre, holdt jeg på å si.

Anders Opdahl: Liv.

Liv Ekeberg: Jeg vil legge til at jeg synes den oppfølgersaken hvor den tidligere plan- og næringssjefen, den gir klager ganske mye oppreisning, tenker jeg. Det er sånn jeg sitter igjen, inntrykket blir bedre for hans del av den oppfølgersaken. Hun går god for at det er mange måter å gjøre tilbygg på, det er fint at folk gjør det, det viktigste er at man tar vare på kulturminner, det finnes ingen fasit og så videre. Så hans rennomme, for å si det sånn, blir, løfter opp igjen, det inntrykket sitter jeg igjen med som leser. Og hun sier jo også at det er ikke sikkert en gang at det var en saksbehandlingsfeil, fordi at ingen hadde registrert dette i Sefrak en gang, så hvordan skulle noen vite at dette var bevaringsverdig. Ville bare ha lagt det til i helhetsbildet. Ellers er jeg enig i det som er sagt.

Anders Opdahl: Anne.

Anne Weider Aasen: Jeg er kanskje ikke enig i den der siste setningen i det fjerde siste avsnittet, ”Selv om klager opplever seg rammet, kommer utvalget til at påstanden må oppfattes som en sterk meningsytring rettet mot kommunen, og at klagers rett på imøtegåelse derfor ikke er utløst.” Vi er vel enige om at saken dreier seg om kommunen, men at akkurat det om vandalisme i hvert fall da dreier seg indirekte klager. Hvis jeg, liksom, tolker utvalgets uttalelser, da. Så kanskje, det er jo ikke så relevant egentlig, om den meningsytringen er rettet mot kommunen eller ikke, for det at det utløser uansett ikke 4.14.

Anders Opdahl: Jeg tenker at den står seg godt konklusjonen om at dem ikke har brutt god presseskikk, og jeg synes heller ikke at en samlet vurdering i og for seg er riktig. Jeg opplever når jeg ser på den innledende førstesida egentlig, at det er ganske tydelig at dette retter seg mot forvaltninga, først og fremst. Og det er også tydelig at det er en meningsytring, altså hun står frem på forsida i Nye Tromsø. Og så er det noen opplysninger som ideelt sett burde vært i den første saka som går på hvor beslutningsmyndighet og sånt ligger, men det har man jo med siden, så jeg synes at den uttalelsen her anerkjenner opplevelsen til den berørte part her på en fin måte, og avisen er jo langt på vei enig med oss, så jeg syns at med den nyansen du har kommet med, Anne, på det fjerde siste avsnittet, så er dette noe jeg kan gå for i hvert fall. Det er min vurdering. Men jeg skjønner at det er sterkt, og at klager synes det er tøft å få det her i fleisen, det er huset hans, ikke sant. Men, så er det der jeg står. Da er vi vel kanskje litt enige. Da tar vi inn den lille justeringa som Anne kom med, og så anser vi den saka som ferdigbehandla. Nye Troms har ikke brutt god presseskikk.

Til toppen