Hva er dette? Det står sist i saken. (Foto: Simon Aldra)

Pressefoto i en lokalavis er det muliges kunst. Og vi må bli flinkere til å finne øyeblikkene

DEBATT: - Det er stort sett tid vi trenger. Tid til å ta bilder, skriver fotojournalist Simon Aldra.

  • SIMON ALDRA, nettjournalist i Brønnøysunds Avis, og har vært tilknyttet blant annet Trønder-Avisa og Helgelands Blad, sistnevnte også som frittgående fotojournalist. 

Jeg snakket med en gammel venn nylig. Han er journalist i en gammel og ærbødig redaksjon i Nord-Norge, og mangler ikke spektakulære omgivelser om han må ta et portrett.

I sitt utmerkede innlegg, «Saken er god, men bildene er ræva», setter Helen Frøyseth Nicholson fingeren på noe.

Hun tar opp eksemplet om sognepresten:

Til kontrast har min lokalavis nylig intervjuet sognepresten over to sider. Hun er fotografert inne på kontoret sitt, sittende, omgitt av kontorrot.

Tre nesten like bilder er satt sammen til en serie, og jeg tenker:

Hvorfor tar de ikke presten med seg ut?

Avisen fråtser i skog, fjell, og kyst, mulighetene er uendelige, og gratis.

Det er et legitimt poeng. Ikke at det ikke finnes tilfeller der man helst bør bruke bilder av noen som sitter i kontorrot, i noen tilfeller er det nesten obligatorisk.

Helgelands Blads legendariske redaktør Svein Forfang (som pleide å klippe slipset av portrettbildene i spaltene for å få mer plass til tekst) er på det offisielle portrettet som henger i redaksjonens lokaler i Sandnessjøen, avbildet nettopp på sitt rotete kontor.

En gang sendte Svein Forfang sykkelhjulet sitt til reparasjon, og da han etter en uke ikke hadde fått det tilbake gikk han til forretningen.

En forvirret sykkelreparatør som hevdet å ha levert hjulet ble med til kontoret, og der fant de det ferdige hjulet – under en dunge med brev og aviser.

I tilfellet Svein Forfang var det altså helt på sin plass å avbilde ham på kontoret. Noen ganger er det det.

(Den samme avisens nåværende redaktør er også ved en anledning avbildet ved et fjell av dokumenter, uten at det er så vesentlig. Også da var et nyhetsportrett på sin plass.)

Men hva med naturen? Nicholsons innlegg skapte litt debatt på Medier24s Facebook-side, og som halvt deskjournalist og halvt fotojournalist kunne jeg ikke dy meg.

Jarle Aasland stilte et betimelig spørsmål:

Skal vi ta flere arrangerte bilder? Hans tese var at vi bør ta flere reportasjebilder. Ikke uenig.

Ville du satt en tekst full av feil og mangler på trykk i din avis? Neppe. Men hva med et dårlig bilde? Helen Frøyseth Nicholson spør og skriver kritisk om avisenes fotojournalistikk:

Posted by Medier24.com on 4. juli 2016

Men likevel tror jeg Nicholson har et poeng når hun ber oss titte på Top Model for å få inspirasjon.

En fagperson som blir plassert i ei elv i vadere med en fisk i en bolle er ikke et reportasjebilde. Det kan det aldri bli. Men det er jo heller ikke poenget.

For å omskrive Otto von Bismarck:

Pressefotografi i en lokalavis er det muliges kunst.

Å få til et riktig godt portrett kan av og til være nok å strebe etter for mange.

090616 Sandnessjøen, Fyret, Anne Lise Albertsen, instruktør. Foto: Simon Aldra
Bilde: Simon Aldra

Litt humor må være lov. Et portrett som fanger leserens oppmerksomhet kan ofte være vel så interessant som noe annet.

Tilbake til min gamle venn, som sitter i en redaksjon i et naturskjønt område «ved verdens ende» for å si det med Petter Dass. Vi snakket litt om dette. Jeg spurte om han følte han hadde tid til å jobbe med bilder.

Nylig møtte han en tidligere statsråd som nå driver med noe annet. Han hadde dårlig tid.

Og han tok et greit ansiktsportrett litt tett på, med litt hav i bakgrunnen, med tele.

– Det fungerte mye bedre enn masse rotete konferansemiljø, sa han.

Han føler at han har blitt dårligere med tida. Det blir mange kompromisser. Men det er ikke bare mørkt.

– Jeg har funnet stor glede i å bruke og utforske mobilkameraets, tross alt, store muligheter. Og det viser jo at fastoptikk ruler og at kompakt format er tingen, sa han.

Så lenge det fungerer er det bare bra.

For min del fikk disputtene med Aasland og Fotografi-redaktør Toralf Sandåker i kommentarfeltet frem noe annet.

Jeg fikk øyeblikkelig lyst til å ta bilder.

Til å ta reportasjebilder.

Jeg kastet meg på sykkelen i det fine været, og tok turen til gjestehavna. Der brukte jeg en tid sammen med en liten familie fra Vestlandet, mor, far, datter (8) og lånt hund.

Saken var rett frem nok, og av en type det lages cirka hundre millioner av i norske lokalaviser hver sommer. Nemlig at de trives i gjestehavna.

Og så tok jeg litt bilder. Jeg kaller det en snabb-reportasje.

Prisvinnende er det nok ikke, men det er intime og ubevoktede bilder, tatt ti minutter etter at jeg møtte dem.

Og da er jo oppdraget fullført.

bilde_2
100613 Alstahaug, Petter Dass-museet. Fotokunstner Rune Johansen gjestet Petter Dass-museet med utstillingen "Hiv mannskjiten", og var også dommer for museets fotokonkurranse "Hiv Mannskjiten Helgeland". foto: simon aldra Bilde: Simon Aldra

Rune Johansen er en fotograf som tar mange oppstilte portretter. Her fanget i et ubevoktet øyeblikk for noen år siden.

Vi må bli flinkere til å finne øyeblikkene i dagliglivet rundt omkring i Norge. Mange er veldig flinke.

Men vi kan alle bli bedre. Og det er stort sett tid vi trenger. Vi trenger tid til å ta bilder.

Og så må vi huske å ta bildene som viser øyeblikk litt utenom de vanlige. Som bildet på toppen av denne saken.

Det viser et planutvalg på befaring. Det er lite som er så tørt å fotografere som utvalgsmøter. Budskapet blir altså:

Se motivene, og ta dem. Å reflektere samtiden, for å si det litt pompøst.

Det er det som er fotojournalistikk.

Til toppen