Forrige uke vant jeg Den Store Journalistprisen for arbeidet med Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken. Det er veldig stas å bli anerkjent av egen stand.
Aller mest stolt er jeg likevel over å ha vært med på å bidra til at den svært urimelige erstatningsdommen som hang over Birgittes fetter i alle år omsider ble opphevet – og at Viggo Kristiansen i dag både er frifunnet og renvasket for drapene i Baneheia.
Og da er det også på sin plass å takke Birgittes fetter og Viggo for deres mot, at de ikke har latt uretten knekke dem og at de begge har vist meg tillit gjennom samtaler og ved å gi meg innsyn i dokumentasjon.
Å unngå bekreftelsesfellen
Det er vanskelig å forestille seg noe verre enn urettmessig å bli beskyldt (og ikke minst dømt) for å ha tatt livet av noen. Jeg har gjennom mitt arbeid satt et kritisk søkelys på politi, påtale, domstolene, rettspsykiatere, gjenopptakelseskommisjon med flere, for deres tunnelsyn, og hvordan de i stor grad har søkt informasjon som kan bekrefte egen hypotese.
Det er menneskelig, men også farlig, særlig når det handler om noe så alvorlig som drap.
Mange har vært bekymret for at også jeg – gjennom min journalistikk – kan gå i tilsvarende bekreftelsesfeller. Det har jeg forsøkt å være bevisst på. Når det er sagt: det er veldig, veldig mye mer alvorlig å være (urettmessig) sikker på noens skyld enn eventuelt å bomme på at noen skal være uskyldig. Dessuten, de aller fleste mennesker er jo uskyldige. Det kan være greit å huske på.
Hardt å svelge for mange
Det kan lett skapes et inntrykk av at jeg har kjempet med ryggen mot veggen og nå omsider blir belønnet. Verden er heldigvis mer nyansert enn som så.
Og det er forskjell på de to sakene. Da jeg arbeidet med «Hvem drepte Birgitte Tengs?» ble jeg i forkant invitert av Haugesund Journalistlag for å snakke om den kommende boken. Journalistene var nysgjerrige, ga uttrykk for at det var bra det kom noen utenfra med nytt blikk på en ganske fastlåst sak og flere delte også villig nyttig informasjon. Det er jeg svært takknemlig for.
I Kristiansand var mottakelsen av «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» annerledes.
Å hevde at Viggo Kristiansen var uskyldig, at han ikke hadde noe med ugjerningene i Baneheia å gjøre, det var hardt for mange å svelge – også for journalistene.
Saken var så betent, det fantes et sterkt ønske om å legge den bak seg. Hensynet til de etterlatte veide tungt. Samtidig var det umulig ikke å skrive denne boken da jeg var overbevist om at en uskyldig mann sonet på Ila under strengeste vilkår. Flere journalister har i etterkant beklaget at de ikke klarte å ta imot meg og mine påstander med et mer åpent sinn. Det setter jeg stor pris på.
Kom ikke i mål, men delte raust
Det er vanskelig å fatte seg i korthet her, men jeg skal prøve ikke å dra det hele for langt (noe jeg ikke kommer til å klare). Og det kommer til å være folk jeg burde takke som jeg nå kan komme til å glemme.
Men jeg vil først takke min gamle arbeidsplass Dagbladet Magasinet med Lillian Vambheim i spissen for at de i 2005 lot meg gyve løs på tematikken falske tilståelser. Det ledet meg til Birgittes fetter og et sakskompleks som skulle komme til å oppta mye tid fremover.
Dernest Øyvind Hagen i Bazar som sa ja til at dette måtte bli en bok.
Jeg skulle være redaktør, Arve Bartnes skulle skrive boken. Arve kom ikke i mål, men delte raust senere og verken han eller Øyvind var i nærheten av å stå i veien da jeg i 2013 bestemte meg for å skrive boken.
Da hadde jeg jobbet i Gyldendal Norsk Forlag i flere år. Heldigvis sa redaksjonssjef Jan Swensson ja både til å gi ut boken og til at jeg kunne få permisjon og forskudd. En firerbande ble dermed til tre, men den støtten jeg fikk fra kollegaene mine, Aslak Nore og Ingrid Eia Ryvarden, betydde masse. Kjell Jørgen Holbye kom inn som vikar for meg, og han ble også redaktør på boken. En fantastisk kunnskapsrik og dedikert redaktør som satte av all tid så vi kunne gå gjennom avsnitt for avsnitt, setning for setning.
Og det ble jo en ganske bra bok, da. For det må jeg også takke min kjære Gyldendal-kollega Trude Rønnestad for alle innspill. Og advokat Cato Schiøtz for ideen om å synliggjøre alle det som var feil ved fetterens forklaring opp mot de faktiske funnene.
«Show me a hero …»
Og så må jeg selvsagt ikke glemme de to viktigste kildene til boken: Jakob, faren til fetteren, som i alle år har kjempet en heroisk kamp for å renvaske sønnen.
Alltid klar for en prat, aldri redd for å gå inn i krevende materie. Alltid – tragedien til tross – med et glimt i øyet. Litt pompøst, men får lyst til å sitere Scott Fitzgerald med «show me a hero and I will write you a tragedy» (selv om jeg inntil nå trodde det var omvendt med «show me a tragedy, and I will write you a hero» … uansett begge funker).
Og så Grete Strømme, da. Den tidligere sekretæren fra Haugesund politikammer som allerede året etter drapet på Birgitte fattet interesse for mannen som i dag er dømt for drapet. For hennes arbeid over årtier skulle hun møte enormt mye motgang. Hennes sivile mot er vanskelig å beskrive med ord.
Bjørn Eivind Aarskog i Filmhimmelen tok raskt kontakt etter utgivelsen. Gjennom sitt produksjonsselskap Filmhimmelen ville han lage Norges første true crime-serie. Tommy Aase i produksjonsselskapet Screen åpnet opp dører til Screens morselskap TV 2 og etter en tid ble det skrevet en avtale. Det ble en ni episoders dokumentarserie med Aarskog og undertegnede som regissører.
At serien ble så bra som den ble, skal Helge Billing, Magnus Halvorsen Wathne, Aleksander Tranberg, Ane Øxnevad, Helene Ødegaard, Severin Ommundsen og Espen W. Kluge ha stor del av æren for. Det samme med redaktørene i TV 2, Vebjørn Hagen og Ida Kalheim.
«Da må du jo skrive det, da»
Så: Baneheia. Tidlig 2016 blir jeg kontaktet av Jens Skaaland i Pitch Forlag. Er du interessert i å skrive om Baneheia-saken? Forlaget er lite og nystiftet, kort etter møter eierne fulltallige opp – Skaaland, Wenche Haugsand og Stian Hjelvin Andersen. De vil satse på meg, og jeg var så heldig å få glitrende gode Inger Rødseth som redaktør (en type redaktør som f.eks. forstår mer av landskapet i Baneheia gjennom google enn jeg gjør ved å være der fysisk). Etter en stund spør Wenche meg: så du er sikker på at Viggo er uskyldig? Jeg svarte ja. Da sa hun: ja, da må du jo skrive det, da. Så enkelt.
Viggos fetter, Thomas Bergstøl, skulle bli min viktigste kilde (foruten alle dokumentene, så klart) til den første boken.
Han oppsøkte meg allerede i 2014, da hadde jeg ikke tid. Da jeg kom til ham i 2016, satte han av all tid til å guide meg både gjennom Baneheia og gjennom saken. Alle skulle hatt en fetter som Thomas, han har gitt mye – også til meg. Heldigvis hadde også Viggo en fantastisk psykolog i Atle Austad. Det skulle også bety mye.
Knuste premisset om to gjerningsmenn
Den viktige jobben advokatene gjorde for Viggo Kristiansen må nevnes, den har også vært avgjørende for meg. Svært mye av sakens dokumenter stammer fra Sigurd Klomsæts iherdige arbeid fra 2008 til 2012, der han blant annet hentet inn sakkyndige rapporter som knuste premisset om at det måtte ha vært to gjerningsmenn i Baneheia.
Advokat Arvid Sjødin overtok, og avgjørelsen hans om å gi meg innsyn i alle dokumentene tenker jeg kan ha vært ganske avgjørende. Sjødin pekte da på Viggos nødrett, at saken hans måtte opplyses. Det er jeg enig i. Det var en klok avgjørelse. Noe annet som har gjort bøkene mulig å skrive, er støtten jeg har fått både fra NFFO (faglitterære fond) og Fritt Ord. Takknemlig også for det.
Det ble bråk omkring utgivelsen. Men ikke bare det. For allerede på SKUP 2018 var mange norske redaktører enig om at Viggo måtte få sin sak gjenopptatt, og det var nye takter. Hege Ulstein i Dagsavisen var støttende fra begynnelsen av. Hun skulle komme til å skrive mange kloke kommentarer om Baneheia-saken.
Det samme med professor Frode Helmich Pedersen fra Universitetet i Bergen. Og Svein Tore Bergestuen, som skrev «Tok vi feil?» i VG. Den var det mange som leste. Dette har vært veldig bra folk å ha ryggen.
Tok ansvaret
Produksjonsselskapet Screen bestemte seg for å lage TV-dokumentarserie om Baneheia-saken. Dessverre kom de ikke i mål, men jeg er evig takknemlig for hvordan produsent Anders Hereid på rauseste vis bidro til at jeg sømløst kunne melde overgang til Monster, med produsent Kelly Christiansen Lillesund i spissen. «Baneheia. Kampen om Sannheten» ble en sober, verdig og ikke minst utrolig viktig TV-dokumentarserie takket være alle de flinke folka der – Anne Skaardal, Ragne Riise, Vidar Vaggen, Marianne Fjørtoft, Ingvild Daae, Helge Billing (igjen), med flere. Min rolle ble mer tilbaketrukket, fornuftig nok.
At Discovery med Espen Skoland, Fredrik Kvåle Dørum, Eivind Landsverk og Hanne McBride ville satse, er bare så gull. Det var ikke gitt at det var Discovery som skulle lage TV-dokumentarserie om Norges største justismord. Men de tok ansvaret.
Viggo Kristiansen fikk sin sak gjenopptatt kort etter TV-dokumentarserien. Selv var jeg da dypt inne i arbeidet jeg med oppfølgeren «Prosessen mot Viggo Kristiansen».
Jeg mener selv det er en bedre bok enn den første Baneheia-boken. Mye av grunnen er at boken hviler tungt på arbeid og analyser fra Mikkel Tronsrud og Halvard Sivertsen, to av de frivillige fra Viggos støttegruppe. Tronsrud nedla i tillegg et stort arbeid med å redigere manuset mitt. Her var også Jon Harald Leknes og Lise Gimre viktige sparringpartnere.
Takk også til alle mine kjære kolleger i Svarttrost Produksjoner med Ellen Wisløff og Kari Hesthamar i front, og for at dere så verdien i å lansere podkastene «Tabbene i Tengs-saken», «Gåten Jan Helge Andersen» og «Jahr gransker Baneheia».
Helt vilt inspirerende
Det har vært helt vilt inspirerende å skrive om sakene til podkast og dermed nå ut til så mange, mange flere. Attpåtil da også med noen nye avsløringer. Vært en stor glede da å bli intervjuet frem av superflinke journalister som Sindre Leganger, Anne Line Sundby og Synva Hjørnevik.
Takk også til tålmodige venner og familie – ikke minst Ellen, som ikke bare har vært så utrolig fin og tålmodig med all personlig støtte, men i tillegg kommet med alle strålende tips om tilrettelegging av bøkene, hvordan de kunne markedsføres og hvordan jeg burde opptre i mediene. Takk til søster Anette for alle gode råd og samtaler underveis og for at du deler all din kunnskap om juss, DNA, mennesker mm. Takk til Egil for all din iver. Takk til Camilla for alle gode samtaler underveis om tekniske problemstillinger.
Og takk til Anja for ditt engasjement, både som førstelytter av Birgitte-kapitler og for at du var den første i familien som prosederte Viggo Kristiansens sak da du tok ex.fac. i Bergen med Baneheia som case og Viggo trengte en bra forsvarer. Selvsagt vant du den saken
———————————————-
Teksten ble først publisert på Jahrs Facebook-side og er gjengitt med samtykke.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
