Bare dager etter at krigen i Ukraina brøt ut, reiste frilansfotograf Ole Christian Eklund ned til grensen mellom Ukraina og Romania.
– Jeg følte på et sinne og en frustrasjon etter 24. februar og følte veldig at jeg ville ned og bidra med noe. Det var som et kall, dette ville jeg dekke, forteller han til Medier24.
Men å reise ned til grensen var ikke bare lett.
– Det er ikke bare å reise ned og stille seg på grensen. Så jeg forhørte meg med flere frivillige organisasjoner om jeg kunne bli med.
Eklund gjorde etter noen dager avtale med organisasjonen Refugee4Refugees, og 3. mars var fotografen på grensen mellom Romania og Ukraina.
– Krigen syntes ikke
De første to ukene på grensen jobbet han som frivillig, før det kom flere for å hjelpe, og han igjen tok rollen som fotograf.
Det er ikke første gang Eklund er i krigssonen. I 2014 var han i Palestina og fotograferte en demonstrasjon.
– Der ble jeg skutt mot med gummikuler og gassgranater, så det var en helt annen situasjon.
For krigen i Ukraina sett fra grensen, beskriver Eklund som en stille krig.
– De gangene jeg beveget meg inn i landet på vestsiden, fikk man følelsen av at ting var som normalt. Og den følelsen av å vite at du er i et land i krig, uten å bli påvirket, fordi den ikke synes der du der, det var spesielt.
Grensen til Romania ligger langt fra konfliktområdene, og er om lag 15 timers kjøring fra Kharkiv, og åtte timers kjøring fra hovedstaden Kyiv.
– Til grensen kom det mennesker fra krigsområdene, blant annet Kharkiv og Mariupol. Men der var det stille.
I til sammen seks uker levde Ekholm på grensen. Turen har han dokumentert på sin egen blogg, i tillegg til at han levert bilder til lokalaviser.
– Jeg har vært opptatt av å fange øyeblikkene som satte spor hos meg. Og så brukte jeg mye tid på å observere bare, nesten mer tid enn å fotografere, sier han og legger til:
– For meg ble barna hovedfokuset. Hvordan har barna oppfattet dette? Jeg så det veldig godt i blikkene deres og holdningen, at de har gjennomgått ting som skulle vært unngått.
– Lengter ikke ned igjen
Medier24 har tidligere skrevet om hvordan norske redaksjoner tar vare på de ansatte, både på desken som jobber med bilder og video fra krigen og de som er ute i felt.
Både debrifer, psykologer og samtaler med kollegaer blir anbefalt og tilbudt.
Men for Eklund er det ikke det samme.
– Jeg har ikke noe slikt nettverk. Jeg er helt sikker på at jeg ville fått hjelp av lokalavisen om jeg hadde trengt det, men jeg har ikke følt behovet. Jeg hadde en debrief med en psykolog i forkant for sikkerhets skyld, for å være litt forberedt, men det har ikke vært noe etter jeg kom hjem.
– Hvordan var det å reise derifra etter seks uker?
– Det var vanskelig. Jeg hadde heller ingen returdato planlagt, så det var en prosess i seg selv å bestemme seg for rett dato. Men de siste tre dagene kjente jeg veldig på en hjemlengsel, og det var godt å komme hjem, sier han.
Men Eklund tenker likevel mye på de som er igjen på grensen.
– Både folkene der nede og flyktningene de hjelper er i mine tanker. Men jeg går ikke rundt og lengter ned. Jeg har vurdert om jeg skal ned igjen, men jeg har landet på at jeg ikke skal det.
