Aftenpostens 764-graving: – Har blitt et breaking-prosjekt

– Vi har ikke rukket å publisere planlagt materiale før konsekvensene har begynt å rulle, sier gravejournalist Annemarte Moland i Aftenposten til Medier24.

Sist helg lanserte Aftenposten en ny podkastdokumentar som en del av den omfattende satsingen på 764 – det voldelige nettmiljøet der barn presses til selvskading, seksuelle overgrep og kriminalitet.

Journalistene bak prosjektet forteller at de har fått reaksjoner fra lesere og lyttere som mener dekningen er for brutal.

– Det har kommet noen reaksjoner på at dette er for jævlig, og det skjønner jeg veldig godt, sier Moland.

Samtidig mener hun og kollega Ingunn Røren at det ville vært feil å tone ned innholdet.

– Sakene blir jo ikke mindre jævlige av at ingen vet om dem eller omtaler dem. Vi er nødt til å vise hvor alvorlig dette faktisk er. Dette handler om ekstremt grov seksualisert vold mot barn, sier Røren.

Hun forteller at redaksjonen har forsøkt å balansere hårfint mellom å beskrive realitetene og å ikke gjøre stoffet uutholdelig å lese eller høre på.

– Hvis folk skal forstå hva dette miljøet faktisk gjør med barn, kan vi ikke pakke det inn som om det bare handler om noe dumt som skjer på nettet.

Ved årsskiftet hadde Aftenposten kartlagt en håndfull norske saker knyttet til miljøet. Siden har omfanget vokst dramatisk. Nå er 38 saker under politietterforskning, mens ytterligere to er ferdig etterforsket.

Så langt er ti norske gutter mistenkt for tilknytning til miljøet. Denne uken ble det også kjent at en norsk jente for første gang er mistenkt i en slik sak.

Navnet 764 stammer fra postnummeret til grunnleggeren i USA. Den 20 år gamle mannen sitter fengslet dømt for besittelse av overgrepsmateriale.

– Skjønner ikke hvor mye arbeid som ligger bak

I den nye podkastserien har Aftenposten valgt å ha med journalistene i historien, som tar lytterne med inn i gravearbeidet.

 – Når du ellers leser en tekst, er alt arbeidet filtrert bort. Jeg liker egentlig ikke å skrive «så gjorde vi det, og så fant vi dette». Men her har vi tatt det med, og det gir et lag til, sier Moland.

Hun mener det også handler om å styrke tilliten til journalistikken.

 – Troverdigheten vår blir utfordret hele tiden. Jeg føler at dette er med på å styrke den.

De to gravejournalistene understreker at de ikke ønsket å gjøre seg selv til hovedpersoner.

 – Folk tror ofte at vi tar et par telefoner, så sier en kilde ja til intervju, og så er vi ferdige. Men her ville vi vise fram all jobbingen, all masingen, purringen, granskingen og skrapingen av data som ligger bak, sier hun.

 Journalist Anne Sam Lindholm, som har laget podkasten sammen med de to gravejournalistene, sier lydformatet åpnet nye muligheter for å fortelle historien.

 – Det finnes mørke ting man ikke vet noe om. Mysterier å avdekke. Skumle ting å finne ut av. Den type ting blir ofte bra historiefortelling, kombinert med at det her er vanvittig rørende menneskelige historier, sier Lindholm.

– Har gått fra graveprosjekt til breaking

Arbeidet med 764 har også skilt seg ut ved at konsekvensene kommer mens journalistene fortsatt graver.

– Dette prosjektet har vært annerledes fordi konsekvensene begynte å renne inn så tidlig. Vanligvis ser man konsekvensene etter publisering. Her har det skjedd på daglig basis, sier Røren.

Moland beskriver utviklingen i saken som ekstrem.

– Det er jo som et graveprosjekt som har gått over til å bli et breaking-prosjekt.

Hun peker på at saken handler om langt mer enn politi og kriminalitet.

– Dette blir alle etaters ansvar. Helsevesen, barnevern, psykisk helsevern, politi, PST, skoleverk og foreldre. Politiet sa tidlig til oss at dette fikser de ikke alene. Det har vært en ledetråd for meg hele veien, sier Moland.

Responsen etter publiseringene har vært massiv.

– Jeg har fått masse meldinger fra foreldre som skriver at dette har de ikke visst noe om. Det gjør kanskje mest inntrykk, sier Moland.

Røren forteller at også lærere har tatt kontakt.

– Mange spør hvordan de kan beskytte ungene sin når de ikke engang vet hva dette er. Det er nok den reaksjonen vi har fått mest av.

Moland legger til:

– Jeg har aldri jobbet med et graveprosjekt der 98 prosent av dokumentasjonen vi sitter på, ikke kan publiseres på noen som helst måte. Så hvis folk synes det vi har vist fram er fælt – da skulle de bare visst.