1,5 milliarder kroner er borte fra avishusene på ti år

Av de ti største avishusene i Norge (ut fra opplagstall 2021) har ni av dem tapt inntekter de siste ti årene.

Til sammen har de ti avisene tapt 1,58 milliarder kroner.

Dette har ført til nedbemanninger i flere aviser. Blant annet i 2016, i Stavanger Aftenblad. Journalist Lars Idar Waage var en av de som mistet jobben.

– Stemning var litt trykket. Det var mange møter på forhånd med både klubb og ledelse hvor man diskuterte løsninger, men man kom aldri til noen gode løsninger.

Men la oss først se på tallene:

På ti år er de samlede driftsinntektene gått fra 7,5 til 5,9 milliarder kroner.

• Aftenposten har gått fra driftsinntekter på 1,93 milliarder kroner i 2010 til 1,40 milliarder i 2020, en nedgang på over en halv milliard.
• På andreplass ligger Bergens Tidende som har gått fra en driftsinntekt på 819 millioner kroner til nær halvparten, 463 millioner kroner.
• Nummer tre på lista, Stavanger Aftenblad har tapt 222 millioner kroner de siste ti årene.

Lars Idar hadde jobbet i Stavanger Aftenblad siden 2007.

Da ble han ansatt sammen med flere andre unge journalister.

Ni år senere var Waage på listen som ingen ønsket å være på.

Alle på huset visste at det var en nedbemanning på gang, og at noen ville til slutt få tilbud om sluttpakke.

Selv hadde Waage forventet å bli omplassert til en annen avdeling på grunn av sin relativt høye ansiennitet.

– Jeg var en av dem som fikk en e-post rundt klokken 09 om at jeg skulle ha et møte med sjefredaktør. På det møte ble det bekreftet at jeg var en av dem som var på listen, sier Waage til Medier24.

Han er klar på at det var en vanskelig beskjed å få.

– Det var et slag i trynet å få den beskjeden. Jeg var innstilt på å gjøre noe annet i avisen, men jeg var ganske sikker på at ansienniteten min ville holde slik at jeg kunne beholde jobben.

Ifølge Waage delte Aftenbladet de ansatte inn i sine respektive avdelinger, og tok utgangspunktet i ansiennitet for hver enkel gruppe.

– Det slo uheldig ut for meg.

Ble forbannet

Aftenbladet var gjennom flere nedbemanningsprosesser den første halvdelen av det forrige tiåret.

Nedbemanningen i 2016 var ikke den største i avisen, men Waage beskriver at de pågående prosessene påvirket de ansatte.

– For oss som fikk beskjed så ble det en følelse av tomhet, og noen ble nok forbannet. Min første reaksjon var at jeg ble forbannet. Generelt sett var ikke stemningen i den perioden superbra siden man visste hva som kom.

Waage forstår at situasjonen var vanskelig for lederne også, men savner at flere av dem involverte seg mer i de ansattes situasjon.

– Det er tross alt ubehagelig for folk å miste jobben. Jeg hadde stort sett kontakt med sjefredaktøren (Lars Helle) som var helt greit. Han kunne ikke gjøre så mye fra eller til, forteller Waage.

– De yngste ryker ut først

Den tidligere journalisten fikk raskt ny jobb utenfor mediebransjen etter at han signerte sluttpakken hos Stavanger Aftenblad.

Waage opplevde det som en spesiell situasjon hvor utsiktene for en fast jobb innenfor journalistikken ikke var spesielt lystige.

– Akkurat da var jeg bare glad for å ha en jobb. Men jeg hadde egentlig en drøm om å jobbe meg tilbake inn i mediene. Det var planen. Samtidig viser det at ting går greit utenfor journalistikken også.

–Mange tror at journalistikken blir en stor del av livet, men det er ikke så annerledes ute enn det mange tror, legger han til.

– Hadde du sluttet i journalistikken om du ikke måtte gå på grunn av nedbemanning?

– Ikke på det tidspunktet. Hvordan ting hadde vært i dag vet jeg ikke, for jeg hadde det veldig fint der jeg var.

Da han ble ansatt i 2007, var han en del av fremtidens journalister. Men Waage forteller at flere av dem som ble ansatt samtidig ikke lenger jobber i bransjen eller i andre aviser.

Den tidligere journalisten synes det er synd at det ofte er de yngre som må gå når bedriften må kutte i antall ansatte.

– Ofte er det slik at de yngste ryker ut først i mediebransjen. Akkurat nå går det bra for mediene og jeg er kjempeglad for at de tjener penger. Men vi vet ikke når det kommer en ny nedgang. Det som fort skjer da er at mange de unge talentene forsvinner ut, noe som skjedde mellom 2011 og 2016.

Waage er ikke alene.

Siw Slevigen startet i Bergens Tidende i 2014.

To år senere måtte avisen nedbemanne.

På grunn av lav ansiennitet ble
Slevigen bedt om å ta sluttpakke.

Hun er klar på at det er en
sorg til stede når noe tar slutt.

– For meg var det en sorgprosess. Jeg var blant dem som hadde vært der kortest. Det er en regel i Norge, og det er sånn det er. Men likevel er det sårt fordi jeg var så utrolig glad i jobben i min, arbeidsgiver og alle kollegaene, sier Slevigen til Medier24.

– Det er ingen som synes det er gøy å stå på mottakersiden i en slik omstilling. Det er jo selvfølgelig en kjempebelastning. Å si noe annet ville vært løgn, legger hun til.

Samtidig understreker Slevigen at en nedbemanningsprosess er vanskelig for alle parter, både de ansatte og lederne som må ta beslutninger som ingen ønsker.

– Jeg tror jeg kunne jobbet i BT for alltid. Men så er det ingen sin feil at inntektene ble halvert på ti år. Det er bare realitetene.

Men selv om det var trist for Slevigen å forlate et sted hun var veldig glad i, så ga det henne en ny mulighet.

– Jeg hadde bachelor i økonomi, men nå fikk jeg sjansen til å ta master. Det tror jeg ikke at jeg hadde gjort om ikke dette hadde skjedd. Jeg hadde ikke gått tilbake til skole med to barn og boliglån hvis jeg ikke hadde blitt kastet ut i den muligheten.

Glemmer ikke tiden i BT

Slevigen ønsket å få en enda dypere forståelse for økonomi, og hadde som motivasjon å bruke kunnskapen journalistisk.

– Jeg hadde tenkt at jeg skulle tilbake til mediebransjen med en master, det var planen min hele veien. Så er jeg veldig optimistisk innstilt og tenkte da at det ville gå bra.

Skjebnen gjorde likevel at Slevigen skulle gå en annen vei. Før hun startet på mastergraden, oppdaget hun et stort behov for å hjelpe folk med deres personlige økonomi.

Under jobbsøkerprosessen etter masteren rakk hun å starte opp bedriften Happy Penger.

Slevigen er glad for å se at mediebransjen virker å være i et oppsving, og beskriver bransjen som en føniks som stiger fra asken. Selv husker hun hvordan tiden i 2016 blir en kontrast.

– Det var en vond brytningstid hvor man en liten stund lurte på om det var mulig å satse på journalistikk som yrke. Bransjen var nede i en bølgedal.

Hun er klar på at det er en sorg til stede når noe tar slutt.

I dag er Slevigen veldig glad for at hun satset på sin egen forretningsidé. Samtidig vil hun aldri glemme tiden i BT og journalistikken.

– Jeg har det veldig bra i dag og har bare varme følelser for BT og alle som jobber der. Jeg vil alltid være den mest lojale medarbeideren som BT ikke har. Det vondt når det står på, men det kan gå bra. Det kan også være bra på den andre siden.

Medieforsker og dosent emeritus ved BI, Erik Wilberg,
er ikke overrasket over tallene.

– Det har vært en kontinuerlig
forskyvning av konkurransen.

Han spår papiravisens død i 2024.

Den nye normalen

– Dette er reklamepenger, som nå «internettet» har stukket av med, sier Wilberg til Medier24.

Han forteller at nedgangen startet allerede tidlig på 2000-tallet.

– Og så har det foregått jevnt og trutt. Nå er digitaliseringen snart gjennomført, og det er nesten ingen trykte printflater igjen. Da blir det en knallhard rasjonalisering.

Han forteller at 1994 var toppåret for norske aviser.

– Etter det har det bare gått nedover. Det store skiftet kom da bredbåndet kom, og så da sosiale medier kom i 2006. Så det har vært en lang overgangsperiode.

– Men vil avisene ha mulighet til å få disse inntektene tilbake, eller er dette nå den nye normalen?

– Det enkle svaret er ja, det er den nye normalen. Men det avhenger litt av hvilke reguleringer som kommer, blant annet EUs regulering av Facebook. Det blir interessant å se, sier han og legger til:

– Men vi må innse at vi ikke lenger deltar i «kretsmesterskap» når det gjelder mediebruk og mediekjøp. Nå er vi i VM og konkurrerer med flere internasjonale giganter, både sosiale medier og strømmetjenester. Og når annonsørene velger sosiale medier, vil løpet være kjørt.

Wilberg har lenge vært klar på at vi nærmer oss papiravisens død.

– De dagene er talte om tre-fire år. Jeg har lenge ment at den siste norske papiravisen trykkes i 2024. Og foreløpig ser det ut til at jeg kan ha mine ord i behold. Personlig har jeg ikke hatt et papirabonnement på fem år, selv om jeg leser fem aviser om dagen.

– Påvirker antallet ansatte

Den eneste av de ti avisene som har økt driftsinntektene er Klassekampen som har økt inntektene med 128 millioner kroner. Avisen har samtidig fått økt pressestøtten med 19,3 millioner kroner, fra 23,4 millioner til 42,7 millioner.

Og Wilberg mener Klassekampen er en av unntakene fra regelen.

– De kommer til å holde en lang hale på papiravisen sammen med Morgenbladet. Men de er også ikke nyhetsaviser i den klassiske definisjonen, og skiller seg ut i mengden.

Wilberg er klar på at de forsvunne inntektene har betydd at mange årsverk er forsvunnet fra avishusene.

– Det er ingen tvil om at slike tap påvirker antallet ansatte. Nå vil mange redaktører hevde at det ikke har gått utover avisproduktet, men det mener jeg det definitivt har.

– Det er veldig mange journalister som har hoppet over til kommunikasjons og pr-bransjen. Det har vært en klar strukturendring.