– Norske medier er veldig gode til å beskrive menneskelig lidelse. Det er veldig viktig. Det jeg føler man misser mer på, er å se sammenhengene. De forsvinner i de sterke bildene, sier sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, i en debatt om medienes dekning av Israel og Palestina.
Selbekk mener det er noen mangler i dekningen i norsk presse. Han peker på at det skrives veldig lite om «Abraham-avtalene», som er en serie avtaler mellom Israel og fire sunnimuslimske land for å normalisere forbindelsen mellom landene.
– Den utviklingen har gått helt under radaren. Der har andre nasjoners medier være bedre til å dekke de geopolitiske sammenhengene, sier Selbekk.
– De fleste har ingen
Trine Eilertsen, sjefredaktør i Aftenposten, er enig i at dekningen er mangelfull.
– Dette er ganske treffsikker kritikk og noe jeg har tenkt mye på både under denne konflikten, og tidligere.
Den norske mediebransjen og bemanningen er veldig liten, påpeker Eilertsen.
– NRK har noen få som forstår Midtøsten, Aftenposten har én person der nede. De aller fleste norske medier har ingen, og har heller ingen tradisjon for å bygge kilder i ledelsen i disse landene.
Da blir dekningen hendelsesstyrt, mener hun.
– Det er ekstremt dramatiske hendelser, som må dekkes. Når jeg snakker med folk utenfor mediebransjen, sitter de med spørsmål de mener de ikke får svar på i den norske dekningen.
– Enorm berøringsangst
I 2024 lanserte Aftenposten podkasten «Aftenpodden Midtøsten», for å prøve å forklare bakteppet for angrepet 7. oktober og konflikten i ettertid.
– Vi må bruke mer tid på å forklare. Vi kan ikke være så innforstått når vi snakker om historien, fordi leserne faller fordi de ikke forstår hvorfor dette skjer. Det må vi kunne svare enda bedre på, sier Eilertsen.
NRK-journalist Sidsel Wold har dekket Midtøsten i mange år. Hun mener norske medier har berøringsangst når konflikten omtales.
– Det er en enorm berøringsangst blant sjefer. Hvis vi lager en sak om Gaza, skal vi på død og liv ha tilsvar fra IDF. Dette skjer aldri når vi skriver om Ukraina. Vi krever ikke da tilsvar fra den russiske hæren, sier Wold.
Hun sier «nøytral» blir feil ord å bruke når man snakker om dekningen av Israel og Palestina.
– Det er bedre å bruke ordet balansert. Man må få fram alle stemmene fra begge sider, både palestinere og israelere. Innad i Israel er det også veldig mange skillelinjer det er viktig å få fram.
Wold har igjennom årene fått mange tilbakemeldinger fra seere og lesere. Hun sier det har roet seg etter angrepet 7. oktober.
– Før var det veldig mye utskjelling, og det synes jeg er synd. Jeg vil vite hva folk er misfornøyd med, og hva de er uenige i, men ren utskjelling synes jeg ikke noe om.
– Harde tilbakemeldinger
Trine Eilertsen forteller at hun blir tagget i ganske mange poster på sosiale medier om tematikken. Det skjer ikke med andre temaer, sier hun.
– Det er ikke noe som ligner på dette. Én ting er at det går på meg som redaktør, men de journalistene som skriver om dette, opplever et mye større trykk.
Journalistene blir utsatt for mye mistenkeliggjøring, forteller hun.
– Selv om de prøver å balansere dette over tid, kreves det i hver enkelt sak at du skal se den sidens ståsted, og hvis du ikke gjør det, blir du stemplet som en elendig journalist.
Flere av hennes journalister ønsker ikke å skrive om temaet, forteller hun.
– Én ting er de sterke bildene man må se og all informasjonen du får. Når du i tillegg skal bli fortalt at du deltar i folkemord, at du er antisemitt og få personlige angrep når du står i førstelinje, er en stor belastning. Tilbakemeldingene er så harde at folk gruer seg for å jobbe med dette. Da risikerer vi å få enda mindre dekning.
Selbekk sier at Dagens også opplever det samme trykket.
– Det er heftig. Etter 7. oktober har det eksplodert. Vi har også den religiøse dimensjonen. Ikke bare blir vi omtalt som elendige journalister, men det menes at vi burde havne i helvete, sier han.
