I spalten sommerpraten deler et utvalg personer sitt syn på de største snakkisene i bransjen, medieåret så langt og sine ferievaner.
Denne gangen er det partner, innholdsdirektør og kreativ leder i Seefood TV, Aleksander Herresthal.
– Hvordan tilbringer du ferien og hva skal du ikke gjøre i sommer?
– De to første ukene er jeg på en liten øy utenfor Sandefjord, der jeg skal kombinere jobb og ferie. Det er en øvelse jeg hvert år tror skal fungere bedre enn året før, og hvert år tar jeg feil. Men heldigvis avsluttes ferien på Sardinia i Italia, der kontoret er stengt, Macen blir igjen hjemme, og jeg logger helt av.
– Hva ville du jobbet med hvis du ikke jobbet med medier?
– Psykolog. Når man jobber i en kreativ bransje med kjente mennesker og de beste talentene i sitt fag, så er ikke jobben som TV produsent så ulik. Halvparten av dagen handler om ideer, men før vi kommer dit er det ofte en terapitime som må til, før folk er klare for å prestere. Psykologi var faktisk det første jeg studerte etter videregående.
– Du får arrangere mediebransjens sommerfest: Hvem holder tale, hvem styrer spillelisten – og hvem bør holdes unna mikrofonen?
– Erlend Mørch får holde talen. Jeg synes han er en av de smarteste og morsomste stemmene vi har i norsk offentlighet akkurat nå, og en av de få som klarer å være både klok og morsom uten å bli belærende. Spillelisten overlater jeg til kjæresten min, Peter Moi Bubresko. Vi har ennå ikke arrangert en fest der hans spilleliste ikke har endt med et stappfullt dansegulv, så jeg ser ingen grunn til å eksperimentere. Og mikrofonen ville jeg holdt unna alle oss CEOer. Vi er som regel betydelig mer interessante i våre egne hoder enn vi er for resten av rommet.
– Hvis du kunne fjernet én dårlig vane fra norske redaksjoner før høsten, hva ville det vært?
– At et sint Facebook innlegg er nok til å bli en nyhetssak før noen har snakket med en eneste kilde. Før var et innlegg starten på journalistikken. Nå ER det av og til journalistikken. Hvis terskelen er at noen er litt sinte på internett, kan vi jo alle være journalister. Og det er vi heldigvis ikke.
– Skatteetaten legges ned og din sommerjobb er å kontrollere medienes momspraksis. Hvordan går du fram?
– Jeg tror nok jeg hadde vært en ganske raus kontrollør. Ikke fordi regelverk ikke er viktig, men fordi jeg mener sterke, redaktørstyrte medier er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Hvis jeg måtte velge mellom å beskytte statens momsinntekter og å gi norske medier litt større handlingsrom til å utvikle god journalistikk, hadde jeg valgt det siste.
– Hvilket terningkast vil du gi Schibsteds innføring av pay or consent – og hvordan ville du forsvart din dom i Dagsnytt 18?
– Terningkast 2. Jeg forstår regnestykket. Journalistikk må finansieres. Men jeg liker ikke løsningen. I Dagsnytt 18 ville jeg sagt at dette egentlig ikke handler om betalingsvilje, men om et prinsipp. Personvern bør være en rettighet, ikke en tilleggsytelse. Når alternativet til å bli sporet er å betale et månedlig abonnement, blir personvern i praksis et gode for dem som har råd. Det mener jeg er en uheldig utvikling både for mediene og for tilliten de er helt avhengige av.
– Hvilken bransjediskusjon bør parkeres for godt og med hvilket sluttargument?
– Nei, lineær TV er ikke dødt. Den har bare fått en annen rolle. VM, store finaler, nyhetshendelser og programmer vi virkelig har lyst til å oppleve sammen viser at millioner fortsatt samles foran den samme sendingen når innholdet er viktig nok. Det er ikke teknologien som avgjør. Det er innholdet. Sommerens VM har heldigvis minnet oss om noe vi nesten hadde glemt: hvor fint det er å se på noe sammen. Problemet er ikke at lineær TV er dødt. Problemet er at vi alle fikk en liten skjerm hver som vi konstant sitter og scroller på hver for oss, i stedet for å oppleve ting sammen.
