I spalten sommerpraten deler et utvalg personer sitt syn på de største snakkisene i bransjen, medieåret så langt og sine ferievaner.
Denne gangen er det konserndirektør for nyhetsmedier i Amedia, Ingrid Skogrand som står for tur.
– Hvordan tilbringer du ferien og hva skal du ikke gjøre i sommer?
– Jeg skal kose meg på yoga-retreat i Thailand. Det blir bok & bading – og minst mulig mobil. Jeg skal ikke sove i telt på slapt liggeunderlag i fuktig sovepose.
– Hva ville du jobbet med hvis du ikke jobbet med medier?
– Vært lege! Men jeg innser at det blir i bratteste laget å gyve løs på medisin nå.
– Du får arrangere mediebransjens sommerfest: Hvem holder tale, hvem styrer spillelisten – og hvem bør holdes unna mikrofonen?
– Jeg er svak for spissfindig roasting og har dessverre ikke vært på presselosjens julebord når Steinar Suvatne har vært konferansier. Kveldens tale blir det derfor han som holder.
– I valget av DJ går jeg for en jeg kan stole på at leverer på fest, nyutnevnt debatt-redaktør i Dagbladet, Martine Aurdal. På min fest er det alltid åpen mikrofon. Men jeg kommer til å alliere meg med en sterk dørvakt, og det blir Skjalg Fjellheim. Han evner å være brysk på en ryddig måte.
– Hvis du kunne fjernet én dårlig vane fra norske redaksjoner før høsten, hva ville det vært?
– At journalister kommer seg ut og møter folk i stedet for å sitte inne på kontoret.
– Skatteetaten legges ned og din sommerjobb er å kontrollere medienes momspraksis. Hvordan går du fram?
– Jeg ville aller først definert «konsept nettavis», eller elektronisk avis, som er begrepet Skatteetaten bruker. Problemet med dagens regelverk er at denne grunnleggende definisjonen er passé. Journalistikk er journalistikk uavhengig av om den lages som video, tekst eller lyd.
– Men hvor går grenseoppgangen mellom nyheter, dybdejournalistikk og underholdning? Er det momspliktig underholdning når KRS streamer Sommerløpet i Kristiansand, eller VG sender ut en ropatrulje og streamer fra bilen? Åpenbart ikke. Er det momspliktig journalistikk når Nationen i en større serie løfter fram skeive forbilder i bygde-Norge? Selvfølgelig ikke, selv om det absolutt ikke er breaking news. Disse skillelinjene må vi få tegnet ut. Og eventuelle tvilstilfeller må alltid komme journalistikken til gode.
– Hvilket terningkast vil du gi Schibsteds innføring av pay or consent – og hvordan ville du forsvart din dom i Dagsnytt 18?
– Kunden har som kjent alltid rett, så selve kundekommunikasjonen kan neppe få mer enn terningkast 4. Når det er sagt; budskapet er ikke lett å selge inn, kanskje særlig til betalende abonnenter. Schibsted er en stor aktør, og da blir det fort både moralsk og personlig fra et kundeperspektiv å få inntrykk av at persondata er til salgs – selv om det ikke er faktum i saken. Jeg deler definitivt bekymringen for at norske medier taper annonsekroner.
– Hvilken bransjediskusjon bør parkeres for godt og med hvilket sluttargument?
– Diskusjonen om at norsk mediebransje er døende, handlingslammet og på vei utfor stupet. Den bør parkeres på en rasteplass uten lader. Ja, vi står i store endringer. Men norske aviser er ikke en anakronisme. De er levende, viktige og i full utvikling. Krisebevissthet er sunt. Krise som identitet er livsfarlig. Det rekrutterer verken unge journalister, nye lesere eller framtidstro.
