«Mitt» NRK holder skansen – men hvor går veien?

Da jeg ble NRK-pensjonist for noen måneder siden, var det en ting jeg hadde bestemt meg for: Jeg skal ikke bli noen «brønnpisser» – til det har jeg altfor mye å takke denne institusjonen for.

Men da vårt «bransjeblad», Medier24, spurte pent om jeg ville gi til beste noen synspunkter på min gamle arbeidsplass, ville jeg ikke være vanskelig. 

Når det gjelder NRKs virksomhet som helhet må jeg tilstå at det er en god del som forvirrer meg, forbløffer meg – og til tider forskrekker meg. Det sier seg selv at Norges største mediehus må ha mange ansikter, og at enkelte prosjekter og satsinger vil stå i skarp motsetning til hverandre – det tungt faglige mot det omtrentlige, det balanserte mot det ensidige og det seriøse mot det nærmest barnaktige. Men noen ganger lurer jeg virkelig på hvor NRK er på vei. 

Jeg innser dog – etter å ha levd store deler av livet utenfor Norge – at det er mye som går meg forbi i det hjemlige mediebildet. Jeg vil derfor i all hovedsak holde meg til det jeg kan en del om, nemlig utenriksjournalistikken.

NRKs utenriksavdeling har vært i en nærmest permanent unntakstilstand etter at Russland angrep Ukraina for to år siden. Ressursbruken har vært formidabel og dekningen imponerende, med et nærmest permanent nærvær av reportere i Ukraina, en korrespondent i Moskva og massiv innsats på de ulike deskene på Marienlyst. Men hvordan har det vært med balansen i denne dekningen? 

For NRK representerer ung-utfordringen et ekte dilemma

I en konflikt som denne bør man kanskje heie på den ene siden, selv om jeg fortsatt vil hegne om det gamle journalistiske prinsippet «objektivitet finnes ikke, men det bør tilstrebes»

På toppen av dette har altså verden fått en ny, grusom krig – i Midtøsten. Og her er min hyllest til NRK uforbeholden. Begge sider av konflikten har vært forbilledlig dekket, med store ressurser, og med fenomenet Yama Wolasmal, som nærmest daglig leverer reportasjer og kommentarer i verdensklasse. At NRK, tradisjonen tro, blir angrepet fra begge sider for sin dekning er det beste tegn på at man er på riktig vei.

Gjennom nærmere 40 år som utenriksmedarbeider har jeg gjort følgende erfaring: NRK er alltid god på de store sakene. 

Men hva med de mindre konfliktene, hverdagssakene og de nærmest usynlige prosessene som forandrer verden? Her har jo NRK en unik posisjon i Medie-Norge, med 13 korrespondenter og en frilanser – trolig enestående for et land med en så liten befolkning. 

Og NRKs folk ute i verden er ikke bare mange. De er også svært gode. Spørsmålet er om de slipper til i den grad de-, og norske seere, lesere og lyttere fortjener. Der er jeg mer i tvil, og jeg mener det er rom for forbedringer. 

Jeg vil høre mer om Sør-Europa – nordmenns mest populære reiseområde. NRK dekker amerikansk og britisk politikk bredt og godt, men tysk politikk får for liten oppmerksomhet. Og korrespondentene i Asia sitter i hver sin ende av dette enorme kontinentet, noe som blant annet fører til at India – nå verdens mest folkerike land – får for liten oppmerksomhet. Bare for å nevne noe.

Og selvsagt har en to år lang krig i Norges «nabolag» ført til at det er blitt vanskeligere å slippe til med stoff fra områder som Afrika og Latin-Amerika.

Jeg vil likevel minne om at NRK aldri har hatt et større korrespondentnett og en mer omfattende utenriksdekning enn i dag. 

Satsing på de unge har vært det store prosjektet for NRK det siste tiåret. Men bortsett fra den geniale serien «Skam» og noen få andre prosjekter, er mitt inntrykk at satsingen har gitt en temmelig beskjeden uttelling. 

Med jevne mellomrom har jeg og andre NRK-journalister de siste årene stilt oss følgende spørsmål: «Hvorfor bruke så mye penger på et publikum som ikke er særlig interessert i oss, og samtidig gi NRKs beste venner – de godt voksne – et stadig magrere tilbud»? Kanskje må det være sånn, men jeg mener at fordelingen av ressurser er skjev og bør justeres.

Uansett er utenriksstoffet virkelig et område der NRK kan treffe de unge seerne, leserne og lytterne. Unge folk reiser mye, de vil forstå verden og de søker de beste kildene for kunnskap om internasjonale forhold. Og heldigvis møter jeg stadig unge mennesker som forteller at de er faste lyttere av radioprogrammet «Urix på lørdag» og at de liker den «unge» profilen som TV-magasinet «Urix» har valgt. 

NRK P3-sjefen møter tøff konkurranse om de unge. Hun har ett «banebrytende» grep

Jeg gjorde også en hyggelig erfaring i forbindelse med presidentvalget i Brasil for et drøyt år siden. En dyktig medarbeider i NRKs Ung-redaksjon kom til Rio og laget valgstoff sammen med meg. Det ble den kanskje mest vellykkede valgdekningen jeg har vært med på – blant de nær 40 valgene jeg har dekket i min karriere. Kanskje et eksempel til etterfølgelse for NRKs utenriksredaksjon? 

NRK holder fortsatt skansen i en grad ingen drømte om da monopolet gikk i graven for mer enn tre tiår siden. Knapt noen allmennkringkaster i verden står sterkere og har større tillit i egen befolkning. Men hvilke mål og visjoner har dagens NRK?

I øyeblikket gjør dramaserien «Makta» stor suksess, først og fremst fordi den er glitrende godt laget. Dermed kommer det prinsipielle spørsmålet i bakgrunnen: bør navngitte politikere og Norges nære historie fremstilles på grunnlag av «sannhet, løgn og dårlig hukommelse»?

Uansett er dette åpenbart et konsept som er kommet for å bli, og jeg er spent på hva som blir det neste. Skal NRKs ledelse gå inn i fremtiden under mottoet: «Alt er greit bare man har det gøy»? 

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.