Politiet gjentok setningen igjen og igjen. Det ble starten på gravearbeidet

Halden Arbeiderblad har den siste tiden publisert flere artikler om psykiatri i kommunen og på Sykehuset Østfold. Trine Høistad har jobbet med både helsearbeidere og pasienter det siste året for å fortelle om et system som ikke fungerer som det skal. 

Høistad forteller til Medier24 at prosjektet startet med at hun oftere og oftere fikk høre den samme setningen fra politiet. 

– Jeg er ikke den som oftest rykker på blålys, eller har frontvakter som gjør at jeg snakker mer med politiet. Men jeg stusset over hvor ofte jeg fikk høre setningen «det er bare psykiatri». 

Hun legger til at hun ikke klarte å slippe tanken på hvor ofte hun fikk høre setningen, spesielt på helgevaktene. 

– Kreves mange måneder

Vanligvis skriver Høistad om politikk og forvaltning, men ble interessert i å se mer på tematikken, og hvor stor ressursbruken var for nødetatene og legevakten. 

– Jeg snakket med min kollega Atle, som også lurte på dette, og som enda mer lurte på hvem disse menneskene var. 

Det siste året har Høistad jobbet sammen med Atle Wester Larsen med å få både profesjonelle og sårbare kilder til å åpne seg opp. 

– Dette er ikke kilder hvor du får tilgang på 1-2-3, det kreves mange måneder med å bygge tillit. Det gjelder både hos fagfolk, pasienter og pårørende.

Likevel har Høistad opplevd god vilje blant helsearbeidere og ansatte i nødetatene, forteller hun. 

– De har også savnet fokus på dette, fordi så mye av dagen deres går med til slike oppdrag. 

Da duoen startet arbeidet med prosjektet, ønsket Høistad å følge med politi og ambulanse ut på jobb. Der fikk hun blankt nei. 

– Men der vi fikk lov, som vi ikke hadde tenkt på i starten, var hos legevakta. 

Før sommeren fikk Høistad sitte i bak skranken på legevakten i Halden på kvelds- og nattevakter og være med inn på legekontoret sammen med pasienter. 

– Tettere enn det kommer man ikke. Og prosjektet hadde ikke blitt det det er uten den tilgangen. 

Varierende villighet

I tillegg til å snakke med instansene og helsearbeiderne som jobber med psykiatrioppdrag, har duoen også fulgt flere pasienter. 

Blant annet reiste Wester Larsen ned til Italia for å intervjue en av de som har forlatt kommunen. 

Høistad forteller at det var ekstra utfordrende intervjuer og kildearbeid. 

– Man må ha ekstremt høy varsomhet på hvordan man gjør det. Vi har hatt mange diskusjoner på det etiske rundt en det. Og de kildene vi har hatt kontakt med er jo veldig takknemlige for det flomlyset vi nå setter på situasjonen de står i og på systemet. Samtidig har det vært veldig viktig for meg å behandle dem som mennesker, ikke pasienter. De skal ikke komme inn døra med diagnosen sin først. 

I tillegg har de møtt utfordringer med å få tilgang til menneskene. 

– Det har vært varierende grad hvor mye helsevesenet har vært villige til å legge til rette for at vi skulle få råd, innspill og kontakt med folk. 

Hun peker blant annet på at de er innom selvmordstematikk. 

– Der føler jeg vi har tøyet strikken for omtale. Men så mener jeg at når man gjør det med respekt og varsomhet, skal det være rom for skrive om det.