Tidligere i år startet Ayesha Wolasmal som utenrikskommentator i VG. Hun forteller at det har vært en hektisk og lærerik inngang i mediebransjen.
– Du må omstille deg. Jeg jobber i en avis hvor aktualitet har veldig mye å si, og jeg opplever at jeg aldri logger helt av, sier Wolasmal til Medier24.
Sommeren illustrerer den nye arbeidshverdagen godt, forteller hun.
– Sommeren er gjerne en tid med mye agurknytt og nå nyheter. Men vi lever i en utenrikspolitisk tidsalder hvor man heller ikke får fri om sommeren. Utenrikspolitikken tar ikke sommerferie, rett og slett. Da må vi som dekker det som skjer, alltid være årvåkne.
Wolasmal beskriver de første månedene, som en veksling mellom selvtillit og tvil. At hun trives så godt i den nye jobben, tilskriver hun kollegene.
– Jeg er en del av et vanvittig lag i VG. Alle jobber for avisen og ikke for seg selv. Det er som et landslag, uten spisse albuer. Det har bidratt mye til min opplevelse av lykke.
Lang pendlervei
Jobben i VG er hennes første møte på innsiden av et mediehus. Wolasmal har tidligere jobbet med diplomati, sikkerhet og humanitære spørsmål. Hun har blant annet arbeidet ved den norske ambassaden, i Forsvaret og i FN. Hun har også jobbet for flere internasjonale organisasjoner, og har operativ erfaring fra krigs- og konfliktområder i Midtøsten.
– Hvordan har overgangen til nyhetshverdagen, som ikke er helt åtte-til-fire vært?
– Akkurat det har vært det minste problemet, det er meg i et nøtteskall. Jeg har aldri hatt en åtte-til-fire jobb, og har ikke et åtte-til-fire-hode. Nyhetssyklusen forholder seg ikke til arbeidstid, og det har ikke jeg gjort heller.
Den største forandringen for Wolasmal har heller vært et kontor og et fast lag rundt seg.
– Jeg har jobbet mye internasjonalt og i felt, og har ofte savnet kollegaer jeg kan diskutere med. Nå er det ikke like ensomt, jeg har mange sparringpartnere.
Wolasmal er blant de i VG med desidert lengst pendlervei. Hun fordeler tiden med fire uker i Oslo og to uker i Washington DC.
– Så lenge hverdagen inneholder en flyplass, har du tapt, enten det er hver helg eller hver fjerde uke. Men det er viktig å være i Washington. Svært mye kan spores tilbake til beslutninger som fattes i Det hvite hus, så den tilstedeværelsen er viktig.
– Konstant strøm
Det innebærer også at Donald Trump tar stor plass i hverdagen. Mer enn hun skulle ønske.
– Jeg kjenner at jeg skriver veldig mye om Trump. Det er ikke fordi jeg ønsker å skrive mye om Trump at han får så stor plass. Det handler om at han er verdens mektigste statsleder, og at amerikansk utenrikspolitikk har direkte betydning for oss – enten det gjelder Hormuzstredet, NATO eller andre saker som påvirker Norge.
Wolasmal beskriver en konstant strøm av lekkasjer, sitater og motstridende presidentuttalelser. Utfordringen er å avgjøre hva som er politikk, og hva som bare er støy.
– Ingen vet det bortsett fra mannen selv, og det virker ikke alltid som om han vet det heller. Han bruker taktikker og strategier som er vanskelige å plassere i en kjent utenrikspolitisk tradisjon.
«Trump Derangement Syndrome»
Tempoet gjør også analysene ferskvare. Da Wolasmal skrev om en atomavtale mellom Saudi-Arabia og USA i forrige uke, var et hovedpoeng at Trump hadde fjernet Joe Bidens krav om saudiarabisk normalisering med Israel.
– I det jeg sendte kommentaren til desk, kom det et pushvarsel fra NTB om at Trump krevde normalisering. Analysene mine står seg noen ganger ikke mer enn noen timer.
Reaksjonene lar heller ikke vente på seg når hun skriver om den amerikanske presidenten.
– Trump er ekstremt polariserende, også i utenrikspolitisk sammenheng. Mange opplever at han blir misforstått. Jeg får ofte høre at jeg har «Trump Derangement Syndrome». Det finnes folk i Norge som stoler på Trump og ser ham med helt andre briller. Det får jeg merke i tilbakemeldingene.
