– Ble mye større enn vi hadde sett for oss

– Det startet som en idé om en magasinreportasje, men utviklet seg til et graveprosjekt som ble mye større enn vi hadde sett for oss, sier journalist Thomas Ergo til Medier24.

I utgangspunktet så han for seg én enkelt sak om en tenåringsjenta «Ida» som mente hun var utsatt for ulovlig maktbruk fra politi og barnevern. I stedet fulgte redaksjonen henne tett i halvannet år – gjennom tvangsplasseringer, rettsbehandlinger og opphold på barnevernsinstitusjoner.

Prosjektet ble gjennomført i regi av Stavanger Aftenblad, der Ergo jobbet sammen med journalistene Hans Petter Aass og Rune Vandvik. I 2017 fikk de blant annet Den store journalistprisen for Glassjenta-sakene, som omtales som Norges lengste reportasje, på over 64 sider da den sto på trykk en lørdag i januar i 2016.

– Det var mulig fordi vi jobbet i en periode der ledelsen ønsket å eksperimentere med store prosjekter. Det var ekstremt ressurskrevende og veldig slitsomt, men også helt i kjernen av samfunnsoppdraget, sier Ergo.

– Pressens innsyn kan føre til endring

– Hva var det som gjorde at du forsto at dette ikke kom til å bli én sak, men et omfattende prosjekt?

– Da jeg fikk være til stede i en full rettsbehandling i barnevernssaken hennes, skjønte jeg at dette var en verden det var avgjørende å komme på innsiden av. Hypotesen var at det forelå massive brudd på hennes grunnleggende rettigheter, sier han.

Glassjenta-prosjektet utviklet seg raskt til en nasjonal sak og førte blant annet til Norges største gransking av én enkelt barnevernssak, med 33 forslag til systemendringer.

– Det bidro til lovendringer, nytt samarbeid mellom helse og barnevern og det første landsomfattende tilsynet av barnevernsinstitusjoner, sier Ergo.

– Samtidig er det halvtomme glasset at mange av problemene fortsatt består.

– Det vanskeligste var det etiske ansvaret

– Hvordan vurderte dere ansvaret ved å publisere en så omfattende historie om et barn?

– Det var den største bekymringen vi hadde. Å jobbe med barnevern er ekstremt krevende, både journalistisk og etisk. Du må gjøre det skikkelig, ikke ha dårlig tid og vurdere hvert steg nøye, sier han.

Ergo understreker at «Ida» aldri ble identifisert med sitt ekte navn eller ansikt, selv om hun selv ønsket å stå fram. Fotograf Jarle Aasland, som tok de fleste bildene, dokumenterte henne anonymt – enten inne på institusjon eller ute i det øde landskapet som omga den.

– I dag er hun dermed ikke ett Google-søk unna. Anonymiseringen har gjort det mulig for henne å leve et tilbaketrukket liv, og hun har hele tiden vært tydelig på at hun er glad for at historien ble fortalt, sier Ergo.

Nå ti år etter er «Ida» først og fremst opptatt av det hun mener kom ut av saken.

– Det har kommet noe godt ut av det. Jeg er glad for at jeg fikk fortelle historien min, sier hun til Stavanger Aftenblad.

Hun peker på tiltakene saken utløste, debatten, innsikten som kom – og holdningsendringene som fulgte.

– Tenk at den har bidratt til positive endringer for barn i systemet. Akkurat det føles litt uvirkelig, sier «Ida».

– Å skrive om barn uten å snakke med barna er farlig

Ergo mener Glassjenta fortsatt er et tydelig eksempel på hvorfor pressen må kjempe for mer innsyn i barnevernet. Og han jobber fortsatt mye med saker på dette området.

– Kampen for åpenhet er langt fra over. Barnevernet er fortsatt altfor lukket, selv om språket har endret seg, og selv om ansvarlige politikere og barnevernet selv sier at de ønsker mer åpenhet.

– Hva er den viktigste lærdommen du sitter igjen med?

– Å skrive om barn uten å snakke med barna selv er en farlig vei å gå for journalister. Vi kan ikke la voksne definere hva barn mener. Noen ganger bør barn også få snakke i offentligheten – samtidig som vi beskytter dem, sier Ergo.

– Dette handler om barns rettssikkerhet og menneskerettigheter. Derfor er det på tide at noen av de øverste ansvarlige faktisk tar ansvar. Nå må de åpne opp det som fortsatt fremstår som en svært lukket etat.