Det er vanskelig å overdrive sjokket som terrorangrepet 7. oktober skapte i Israel, da Hamas på bestialsk vis drepte mer enn 1000 jøder. Bildene av torturerte, drepte og voldtatte kvinner opprørte ikke bare Israel, men store deler av verden.
Forfatteren Kaj Skagen karakteriserte videoene som viste jødiske kvinner på lasteplan med Hamas-soldater, som jublende tilskuere spyttet på, som de verste bildene siden Holocaust.
Jeg kunne ikke vært mer enig.
Hamas visste at Israel ville svare
I denne sammenheng er særlig tre forhold relevante:
1) Det var dette Hamas ville at verden skulle se fra angrepet 7. oktober.
2) Årsaken til at «bare» 1000 israelere ble drept, og ikke 10 000 eller 100 000 israelere, skyldes at det var denne type destillert ondskap Hamas hadde ressurser til å gjennomføre.
3) Hamas visste at Israel ville slå tilbake militært, og således er det liten tvil om at Hamas ønsket israelske bomber i Gaza, noe som gjør at vi også befinner oss midt i en informasjonskrig, hvor verdensopinionen er dommer.
Konflikten i Midtøsten, og især staten Israels eksistens og politikk, er blant de mest polariserende temaene i Vesten, og utløser sterke følelser.
Man kan mistenke Israel for å ta begrenset hensyn til sitt omdømme i verden, all den tid de gjennom militære maktmidler (og med støtte fra USA) kan diktere utviklingen på bakken.
Trussel mot statens eksistens
Det jødiske folks erfaringer fra 2. verdenskrig gjør at skepsisen til resten av verden er forståelig. Holocaust viste at Europa og verden ikke var i stand til å beskytte det jødiske folk. Noe som gjør at mange jøder er mer opptatt av hva de selv kan gjøre for egen sikkerhet, enn hva resten av verden måtte mene.
For Israel handler Midtøsten-konflikten om statens eksistens – hvilket de fikk en ny påminnelse om 7. oktober.
Terrorangrepet fikk Israel til å se svake ut. I en region hvor den dominerende sikkerhetsdoktrinen innebærer å vise styrke; alt annet enn en sterk militær respons vil blir ansett som en trussel mot statens eksistens.
Problemet for Israel er at det er uklart hva den militære maktbruken rent faktisk skal oppnå, samtidig som det israelske militæret (IDF) gjennom sine operasjoner skaper et mer langsiktig strategisk problem, noe Sverre Diesen forklarer på pedagogisk vis i Dagens Næringsliv.
Hamas' narrativ
Hamas er mindre opptatt av hvilke enorme lidelser organisasjonen påfører sivilbefolkningen i Gaza. For dem er bilder av døde barn i Gaza en PR-seier av dimensjoner. For IDF er hvert eneste døde barn i Gaza en PR-katastrofe.
Det er kanskje feil å skylde på journalistene, men faktum er at nyhetsdekningen i stor grad underbygger Hamas’ narrativ, ettersom den daglige rapporteringen i begrenset grad understreker og forklarer at bakgrunnen for IDFs operasjoner er terrorangrepet 7. oktober, samt at Hamas bevisst bruker barn, sykehus og sivile som skjold for sin krigføring mot Israel.
Det gjør at Israel vanskelig kan unngå sivile tap, med mindre Hamas skal få slippe unna med sin modus operandi.
Norske mediers dekning
Jeg noterer meg at mange såkalte Israel-vennlige stemmer er særs kritiske til norske mediers pressedekning av konflikten. Den israelske ambassadøren retter sterk kritikk mot pressedekningen i Norge i et intervju med Minerva.
Denne beskyldningen rammer særlig NRK og Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal. Men jeg synes mest av alt Wolasmal gjør en imponerende jobb gjennom å dekke en betent konflikt på en kritisk måte.
For all del: Jeg kan forstå frustrasjonen til den israelske ambassadøren, og jeg er enig i at norsk presse generelt forholder seg for lite kritisk til dødstallene i Gaza. Det er ingen grunn til å stole på tallene som oppgis av Hamas, noe Erlend Sundar underbygger i en grundig artikkel i Subjekt.
Når det gjelder NRK, så kan jeg også irritere meg over deler av dekningen, men jeg deler ikke oppfatningen av at NRKs dekning er veldig skjev i disfavør av Israel.
Men det er ingen tvil om at det etterlatte inntrykket, når man følger NRK og internasjonale medier, er at det er Israel som er den aggressive part og skyld i lidelsene i Gaza. Uavhengig av om det er en rettferdig vurdering eller ikke, så skaper det et strategisk dilemma for Israel, ettersom IDFs taktiske tilnærming fungerer som en katalysator for global motstand mot Israel.
USAs støtte er ikke ubetinget
Dersom Israel hadde lyktes med å utslette Hamas på kort tid, hadde de katastrofale PR-problemene som døde barn skaper antagelig vært til å leve med.
Imidlertid er det lite som tyder på at Israel vil lykkes med å utslette Hamas og all væpnet palestinsk motstand innen kort tid.
Dermed blir det vanskeligere for Israel å leve med et stadig dårligere globalt omdømme. Særlig fordi Biden-administrasjonen heller ikke ønsker daglige bilder av døde barn i Gaza.
USA er villig til å støtte den israelske offensiven for å bli kvitt Hamas, men den støtten er verken evigvarende eller ubetinget. USA og særlig Joe Biden har sine egne omdømme-problemer å ta hensyn til; demokratiske velgere anno 2023 er mer pro-palestinske enn for kort tid siden.
Det paradoksale faktum er at IDFs suksess på det militære området, skaper tilsvarende motstand i den globale kampen om narrativet.
Et problem for Israel
Det er vanskelig ikke å bli berørt av de menneskelige lidelsene i Gaza. Å se babyer og småbarn bli utsatt for ufattelige påkjenninger, vil berøre alle mennesker med et snev av menneskelig empati. Det påligger selvsagt Israel og IDF å være så tilbakeholdne som mulig, for å beskytte uskyldige, i sine militære operasjoner.
Ikke desto mindre ligger hovedansvaret for lidelsene og døde barn i Gaza hos Hamas.
Det store problemet for Israel er at flertallet er uenig i det. På lang sikt kan det bli et stort problem for Midtøstens eneste demokrati.
I verste fall kan et slikt fall i omdømme også bli en trussel mot statens eksistens, særlig om omdømmetapet også materialiserer seg i et USA som fort kan få nok med seg selv.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
